I avsnittet foran vår tekst dømmer Jesus byene Korasin, Betsaida og Kapernaum strengt fordi de fikk se Jesus gjøre store undergjerninger. Men likevel avviste de fleste Jesus. På en så pessimistisk bakgrunn er det tilsynelatende uventet at Jesus i vår tekst fortsetter med en lovprisningsbønn. Men samme lovprisningsbønn fins også hos Lukas (se 10:21f). Der følger den etter glade vekkelsesrapporter fra disipler.
Betyr så dette at Matteus gir oss gal kontekstinformasjon når han (på grunnspråket) innleder v. 25 med å si at Jesus «svarte og sa ..»? Nei, slett ikke. Jesus svarer nok i vår tekst på begge deler, både avvisningen og anerkjennelsen. For begge deler inngikk i Guds plan. Det kan vi se av ordlyden i Jesu lovprisning:
25 På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige. 26 Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag.
Det ligger her et hav av vekt og betydning på Jesu tiltaleord til Gud som «Far». Dels avspeiler det naturligvis all sunn og god tillitsfullhet mellom far og barn her på jorden. Men dels forhåndsvarsler det også at vår tekst er Matteusevangeliets aller mest innholdsrike avsnitt når det gjelder kristologi og treenighetsteologi. Jesu bønn inneholder også et andre tiltaleledd nummer to, det sjeldne uttrykket «herre over himmelen og jorden». Noen høyere høyhet enn det fins ikke.
Jesus sier at det er Faderen som både «skjuler» og «åpenbarer» budskapet. Det samme sies om Gud i Dan 2:19ff og Jes 29:14. Her møter vi Bibelens forunderlige utvelgelsesparadoks. På den ene siden innbyr Jesus alle og legger til grunn at den som avviser innbydelsen, har ansvaret selv (se f. eks. 11:16-24). På den andre siden sier han i v. 25 at det er Gud som enten «skjuler» eller «åpenbarer» budskapet. Dette paradokset bør vi nøye oss med å fastholde som ett av Bibelens paradoksmysterier.
Derimot bør vi forstå riktig kontrasten mellom «vise og forstandige» og «umyndige». Jesus sier ikke at alle intelligente er ekskludert fra Guds åpenbaring, mens alle uintelligente fritt kan bli frelst. Nøkkelen ligger i stedet i ordet «umyndige» (gr: «néepios» = «barn», «spedbarn», «ikke myndig»). Her betegner ordet alle som møter Guds åpenbaring med barnlig tillit (til forskjell fra slike vise og forstandige som lider av oppblåst og selvbevisst egenbeundring).
I fortsettelsen slutter Jesus å be og begynner i stedet å underviser oss om treenighetslære og kristologi:
27 Alt er overgitt til meg av Far min. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.
Her møter vi like sterke ord om det tette og nære forholdet mellom Faderen og Sønnen i treenigheten som i Johannesevangeliet. Faderen og Sønnen «kjenner» hverandre gjensidig på en helt eksklusiv måte. Ordet «kjenne» heter på gresk «epi-ginóoskein» (med en forsterkende forstavelse som viser at det handler om totalkjennskap: «å kjenne helt til bunns»). Dette er antagtelig hovedsaken i dette verset og ikke så lite av et høydepunkt i hele Mattesuevangeliet.
Men verser kryr av andre viktige observasjonen. Jesus omtaler seg selv som «Sønnen» i absolutt form. Det er kristologisk viktig. Videre innleder han verset med å si at «alt» er overgitt Jesus av Faderen. Det viser antagelig tilbake til de gavene Faderen i Dan 7:14 overgir til «han som lignet en menneskesønn», nemlig «herredømme, ære og rike» (se også Matt 28:18). Dessuten vitner Jesus her, gjennom perfektumformen «er overgitt» (gr: «paredóthe»), om sin egen pre-eksistens (= Jesus eksisterte hos Faderen før unnfangelse og fødsel).
V. 27 toner ut med Jesu ord om at han også har overtatt retten til å åpenbare Gudskjennskap til hvem han vil. I v. 25 er det Faderen som treffer slike beslutninger. I v. 27 er det samtidig Sønnen. Med andre ord: Så tett og nær er personsamhørigheten og viljeenheten mellom Faderen og Sønnen.
Og inn i dette tette kjærlighetsfellesskapet utsteder så Jesus en disippelinnbydelse:
28 Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Dette verset pløyer dypere enn vi kan se ved bare første blikk. For Jesus ordlegger seg her bevisst likt med den personifiserte Visdommen fra bl. a. Ordspråksboken (se også Matt 11:19c). I visdomsbøkene er Visdommen en person som fra opphavet bor hos Faderen. Derfor handler dette om såkalt visdomskristologi (= «håkmatisk» kristologi, som oldkirken var så mye flinkere enn oss til å få øye på i Bibelen).
Les bibelutleggelsen om visdommen i ordspråkene: Ein invitasjon til å stola på
Men ikke bare det. For løftet om «hvile» er opprinnelig gitt av Gud Fader i Jer 6:16. Men her går Jesus inn i Faderens rolle og sier: «JEG vil gi dere hvile». Det vitner om det som Sverre Aalen kalte «jahvistisk kristologi»; at Jesus bevisst taler og handler i roller som i GT tilkommer Faderen. Slik pløyer denne teksten dypt i kristologisk to-natur-lære.
Så avslutter Jesus avsnittet med å be oss ta «disippelskapets åk» på oss:
29 Ta åket mitt på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for sjelene deres. 30 For åket mitt er gagnlig, og byrden min er lett.
Ordet «åk» (gresk: «tsygós») er egentlig navn på et landbruksredskap av tre. Det brukes når man bærer eller pløyer. Rabbinerne talte kjærlig om «lovens åk». Da brukte de ordet metaforisk, og det samme gjør Jesus i våre vers. Men fariseiske rabbinere inkluderte ofte «den muntlige thoraen» i begrepet sitt. Derfor anklaget Jesus dem for å legge tunge byrder på folk (se Matt 23:4). Til forskjell fra dette taler Jesus her om sitt eget disippelskaps lette og nyttige åk. Setningen «ta mitt åk på dere og lær av meg» betyr rett og slett det samme som disippelkallet «følg meg» i Matt 4:19.
