Publisert

Ikke barnslig, men barn-lig troende


Ca leselengde:
5 min

20. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: Rut 2,8-11
 Ef 6,1-4
Prekentekst: Matt 18,1-11
Fortellingstekst: Rut 1,7-11.16-19a; 2,8-11;4,13-17
Poetisk tekst: Salme 90,2.14.16.17b

Matt 18 kalles ofte «Jesu menighetstale» fordi Jesus behandler indre forhold i kristne menigheter. I vår tekst plasserer Jesus et lite barn midt i disippelflokken, for å regissere en lett forståelig småbarn-lignelse for disiplene, sitat:

 

1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?

2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa:

3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

4 Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike.

Disiplenes spørsmål er, på kjødelige og verdslige premisser, lett å forstå. Peter hadde like i forveien tatt ordet på disiplenes vegne og avlagt den glade bekjennelsen (se Matt 16:13ff), hvorpå Jesus hadde tildelt ham nytt navn pluss himmelrikets nøkler: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge menigheten min.» Det var også Peter som i avslutningen av kapittelet foran vår tekst hadde fått iverksette det lille underet med tempelkskattens mynt i munnen på en fisk (se Matt 17:24ff).

Men nei, sier altså Jesus og bruker det lille barnet som en anskuelig lignelse midt blant disiplene. Småbarna har ingen annen jordisk status enn den som består i at de er avhengige av foreldrene sine i omtrent alle ting. Og, sier Jesus: Slik må også alle sanne disipler «bli som barn» (v 3) og «gjøre seg liten som dette barnet» (v 4). Vi skal ikke bli barnslige. Men vi skal være «barn-lige» (= ligne på småbarn) i alt som har med status i Guds rike å gjøre.

I v 3 bør vi merke oss at Jesus bruker ett av Bibelens omvendelsesbegreper. Verbet «stréfoo» veksler i NT med verbet «metanoéoo» om å gjengi GTs omvendelses-verb («sjuv») som betyr «snu seg rundt», «vende om». I v 3 kan det diskuteres om passivformen har refleksiv eller passiv betydning, men uansett krever sann omvendelse dypest sett et under fra Gud (sml Jer 31:18). I sak betyr «vende om» det samme som «bli født på ny» i Joh 3:3.

Som troende må vi derfor i den daglige omvendelsen vår be Jesus omvende oss fra kjødelig status-jag i menighetsforsamlingene og be om nåde til å være like umiddelbart tillitsfull mot Gud som småbarna er mot foreldrene sine.

I neste vers viderefører Jesus det lille barnets lignelse slik:

5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.

Verbet «ta imot» handler om varmhjertet gjestevennlighet og inkludering i menighetsfellesskapet. I uttrykket «for mitt navns skyld» står «navn» tradisjonelt for hele Jesu åpenbaringsbudskap. Derfor handler dette verset om viktigheten av å inkludere alle Jesu minste små venner på grunn av Jesu frelsesverk. Småbarnet midt i disippelflokken er samlebilde på det alminnelige prestedømmet, alle rett omvendte troende. I fortsettelsen kaller Jesus oss «de minste små» (se også Matt 25:40 og 45).

Så utsteder Jesus en dypt alvorlig advarsel mot forførere i menighetene, sitat:

6 Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.

7 Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved!

«Forføre» heter på gresk «skandalídsoo» og det tilsvarende substantivet er «skándalon». Opprinnelig er dette navnet på en stillpinne i en dyrefelle. Når dyret kommer bort i pinnen, klapper fellen sammen, slik at dyret fanges. Jesus bruker dette begrepet om mennesker som leder barn-lig troende til å falle i synd.

Antagelig er det ikke tilfeldig at Jesus advarer mot forfører-virksomhet like i forlengelsen av en samtale om status og storhet i kristne menigheter. For vil noen først være større enn andre, kan det fort bli en fristelse å ville overgå endog Jesus selv – med et forfalsket budskap. Jesus advarer her spesielt mot den formen for forførende vranglære som består i å ufarliggjøre synd.

Jesus sier ikke at forførere skal straffes med en kvernstein om halsen. Men han begrunner advarselen mot forførelse med en kvernstein-sammenligning («en sammenligning fra det mindre til det større», som det heter). Å bli senket i havets dyp med en kvernstein om halsen (= drukning) – ville være en mild skjebne for en forfører, sier Jesus.

Jesu neste advarsel handler om egen-forførelse, sitat:

8 Om hånden din eller foten din frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hendene eller begge føttene og bli kastet i den evige ilden.

9 Og om øyet ditt frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øynene og bli kastet i helvetes ild.

Akkurat som kvernsteinen i forrige underavsnitt var en tilsiktet overdrivelse for å få frem alvoret i saken, bruker Jesus også i dette underavsnittet tilsiktede overdrivelser om kropps-lemmer (sml Matt 5:29f). Jesus lærer ikke virkelig at vi skal kutte av oss hånd, fot eller øye når vi blir fristet. (I virkeligheten sitter jo ikke fristelser i kroppsdelene, men i tankene. Og hjernen kan vi jo ikke godt kutte av oss.) Men Jesus bruker drastisk overdrivende språk i en sammenligning, akkurat som i kvernstein-sammenligningen, for å understreke alvoret i å forføre seg selv til synd.

Så vender Jesus tilbake til det lille barnet som fremdeles utgjør ur-sammenligningen i vår tekst. Og barnet symboliserer fremdeles både barn og voksne i det alminnelige prestedømmet, sitat:

10 Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at englene deres i himmelen alltid ser min himmelske Fars åsyn.

11 For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.

Her i v 10 finner vi skriftbeviset for at Gud har tildelt hver troende en egen engel «som alltid ser Faderens ansikt». Det er en trøsterik tanke, og en sterk og god begrunnelse for budskapet om ringhetens og barnekårets velsignelse i kristne menigheter (sml Ef 3:15).


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.