Jesu løfte om evige boliger

Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



2. søndag i adventstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Salme 33,18-22
 Hebr 6,13-19a
Prekentekst: Joh 14,1-4
Fortellingstekst: Joh 14,1-11
Poetisk tekst: Salme 85,10-12.14

På andre søndag i adventstiden har vi fått til tekst fire små vers som er klippet fra en påsketidtekst. Andre søndag i adventstiden har tradisjonelt hatt fokus på endetiden. Men de som har gitt oss de nye tekstrekkene, ser for seg at vi bør gjøre en viss forskjell mellom advarende endetidstekster og mer trøsterike endetidstekster.

Og på andre søndag i adventstiden er det håpet, den trøsterike endetidstonearten, som skal prege dagen, skriver Harald Kaasa Hammer i et informativt oversiktsverk om de nye kirkeårstekstene.

I Johannesevangeliet er det vanlig å tenke at det begynner et nytt stort hovedavsnitt i og med beretningen om fotvaskingen i Joh 13:1ff. Etter fotvaskingen gir Jesus disiplene et knippe foruroligende utsagn: En av disiplene skulle forråde Jesus (Joh 13:21-30), Jesus selv skulle forlate disiplene (Joh 13:31-35), og Peter skulle neste morgen fornekte Jesus tre ganger (Joh 13:36-38).

Ikke rart, derfor, at atmosfæren ved måltidsbordet akkurat da må ha vært preget av rystet forskrekkelse. Og det er denne forskrekkelsen Jesus taler beroligende til idet vår tekst begynner, sitat:

1 La ikke hjertet deres forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!

De tre greske verbene i dette versets grunntekst står alle i bydeform. Jesus svarer på forskrekket uro med tre uttrykkelige bud.

Det første verbet, «tarássoo», betyr «sette i bevegelse», «få til å riste», «få til å skjelve». Og siden det er hjertet som skjelver, er det ingen tvil om at det er sinnsstemninger av angst og uro dette budet handler om. Jesus bud til de elleve (og til oss) er at vi IKKE skal la angst, uro, bekymring og forskrekkelse få overtaket.

Som motsetning til å ha et forferdet hjerte stiller Jesus opp to ting: Å tro på Gud Fader. Og å tro på Jesus. Dette dobbeltbudet svarer i sak til første og andre trosartikkel. Derfor lærer vi her å tenke at det ikke fins noen bedre motgift mot fremtidsuro og endetidsangst enn nettopp troens artikler. For når vi sier «jeg tror», da sier vi samtidig: «jeg har tillit til», «jeg liter trygt og fast på».

Til de elleve historiske disiplene sier Jesus at de nok kan føle seg urolig over Jesu forutsigelser i kap 13. Men troende disippelhjerters fundamentale tillit til Jesus bør likevel vinne et solid overtak over all fremtidsuro.

Og til oss senere disipler sier teksten at vi heller ikke må la endetidens dramaer skremme oss. I stedet bør vi fastholde trosbekjennelsen til Den treenige Gud. For han er all vår tillit verdig.

Jesu berømte ord om de mange rommene i Gud Faders hus følger så som begrunnelse for det som er sagt i v 1, sitat:

2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.

Vers to lærer oss å å ha i tankene en størrelse som heter «Faderens hus». Jesus bruker sikkert bildet av et stort jordisk fyrstehus som bildemetafor – og innbyr oss så til å tenke at Gud Fader har et hus som langt overgår alle jordiske fyrste-palasser.

Det er antagelig ikke noe poeng i teksten å tolke de to metaforene «Faderens hus» og «mange rom» svært detaljert. Det greske ordet «monée» («rom») er en sjeldenhet i Bibelen. Det kan bety «bolig», «værested», «tilholdssted», «hjemsted» etc.

Først og fremst skal Jesu forsikring gi oss et betryggende generelt inntrykk av rikelig med plass til alle disipler i Gud Faders endetidshus. Og bibellesere flest er sikkert vant til å tenke på den nye himmelen og den nye jorden som den realiteten som v. 2a peker fremover mot (se Åp 21:1). Dette må derfor være denne adventsøndagens første endetidsbudskap: Løftet om de mange rommene i Gud Faders umiddelbare nærhet.

I v 2b fins det to mulige oversettelser: Halvverset kan enten ha konstaterende form og to setningsperioder, slik som i NB-teksten ovenfor. Eller det kan utgjøre én lang og betinget spørresetning slik som i BS2011: «Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?»

Forskjellen beror på det lille ordet «at» (gr: «hoti»). Det står midt i setningen i BS2011. Men det mangler i den grunnteksten NB-oversettelsen følger. I håndskriftene mangler ordet i papyrusfragment p66 og i alle Flertallstekstens tekstvitner. Men det fins i en senere korrekturform av p66 og i noen av de eldste codex-ene. Personlig tenker jeg at de avskriverne som føyde til ordet «at», bare oppfattet det som et slags betydningsløst kolon («hoti recitativum») og at det derfor neppe var med i urteksten. (For den motsatte forklaringsteorien, se Bruce M. Metzger: «A Textual Commentary ..»).

At Jesus går bort for å «gjøre i stand» alle rommene, betyr at Jesus skal lide og dø stedfortredende på alle troendes vegne. For det fører til at vi ved troen får adgang til de mange rommene i Faderens enorme hus.

Så kommer vår teksts andre endetidsbudskap: Løftet om Jesu gjenkomst og hjemhenting av alle disipler. Sitat:

3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.

Den greske konjunksjonen i v 3 kan bety enten «hvis» eller «når», og det siste er nok det mest sannsynlige. Men hvilket komme av Jesus er det hovedsetningen i v 3 taler om? – Enten (a) Jesu retur til disiplene straks etter oppstandelsen, eller (b) Jesu komme i og med Den Hellige Ånd på pinsedag, eller (c) Jesu komme til den enkelte disippel i dødens stund, eller (d) Jesu gjenkomst på Herrens endetidsdag.

Det sistnevnte (d) er det absolutt mest sannsynlige svaret. For det er da Jesus kommer til å oppfylle hjemhentingsløftet til alle disipler (gr: «para-lambánoo» = «ta med seg»).

Og veien dit (som v 4 påbegynner et avsnitt om) er trosbekjennelsesveien: Troen på at Jesus på korset har vunnet oss adgang til Faderens evige boliger, og at Ånden på Jesu vegne vil bære oss dit når vi i tro og dåpspakt har fullført løpet her i tiden.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  14: 1-4

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
  Flere ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.