Før tekstrekkereformen av 2011 var beretningen om hvordan Jesus mettet fem tusen, prekentekst på Midtfastesøndag. Beretningen fins hos alle de fire evangelistene. På Midtfastesøndag valgte man bevisst Johannesversjonen. For den har fokus på Jesus som livets brød.
Nå har man flyttet beretningen til «hyrdesøndagen». Og nå velger man like bevisst Markusversjonen. For der står det (v 34) at Jesus hadde inderlig medynk med folket, fordi «de var som får uten hyrde» (sml 1. Kong 22:17). Det viser at brødunderteksten også er en hyrdetekst.
Vi bør merke oss at Jesus gjorde to forskjellige brødundere. Vår tekst handler om metting av fem tusen (se Matt 14:14ff = Mark 6:30ff = Luk 9:10ff = Joh 6:1ff). En annen beretning handler om metting av fire tusen (se Matt 15:29-39 = Mark 8:1-9). Når det gjelder den sistnevnte beretningen, fins det teorier om bevisstløs forveksling hos Matteus og Markus. Men ordlyden på disse stedene gjør voldsom motstand mot slike teorier. Vi bør avgjort tenke at Jesus gjorde to forskjellige brødundere.
Antagelig var det overvekt av hedenske (= ikke-jødiske) tilhørere til stede da Jesus mettet de fire tusen (nemlig folk fra områdene ved Tyrus og Dekapolis, se Mark 7:31). For dem var brødunderet først og fremst et skapelsesteologisk daglig-brød-vitnesbyrd, omtrent som fjerde bønn i Fadervår.
Derimot metter Jesus de fem tusen på et øde sted like nord for Galileasjøen. Og der var det primært jøder som fikk spise seg mette. Som jøder gjenkjente de dessuten Jesu brødunder som en tilsiktet reprise på Moses og mannaunderet (se 2. Mos 16:1ff) og på Elia og byggbrødunderet (se 2. Kong 4:42ff). Derfor forkynner Jesu brødunder for de fem tusen i tillegg også at Jesus er Profeten, Israels nye Moses (se 5. Mos 18:15ff).
Men aller først retter Jesus hyrdeomsorgen sin mot en sulten og trett disippelflokk («apostlene» skriver Markus foregripende). Sitat:
30 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. 31 Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. 32 Så dro de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv. 33 Men folket så dem dra bort, og mange kjente dem. Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde fram før dem. 34 Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget.
I v 31 er det lærerikt å se hvordan Jesus «mellom slagene» inviterer travelt aktive disipler til å trekke seg tilbake i ensomhet når de har behov for litt hvile. Slik tenker nok Jesus om oss alle. Men i v 33 er det deretter like lærerikt å se hvordan akutte nye utfordringer i hyrdetjenesten av Jesus selv blir gitt forkjørsrett idet de faktisk melder seg. Tjenesteansvar går da foran hvilebehov. I v 34 bruker Markus verbet «lære» (didáskein = undervise) om Jesu hyrdetjeneste for de fem tusen.
Så er det disiplenes tur til å gripe inn:
35 Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag. 36 Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise. 37 Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise? 38 Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker.
I v 37 må vi merke oss at myntenheten én denar på Jesu tid svarte til en daglønn. Disiplenes forskrekkede spørsmål om de to hundre denarene handler derfor om en ganske betydelig formue. Men Jesus har altså, som v 38 antyder, en annen løsning i tankene, sitat:
39 Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset. 40 De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti. 41 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle.
Det grønne gresset i v 39 bekrefter opplysningen hos Johannes: At dette underet skjedde i påsketiden, dvs. før sommersolen hadde rukket å svi det grønne gresset brunt. Disiplenes organiseringsarbeid i v 40 minner om at Gud er ordens Gud (se 1. Kor 14:40).
I v 41 anbefaler Olav Skjevesland oss å legge merke til de fire «nattverdverbene» («tok», «velsignet», «brøt», «ga»). Det er utvilsomt en viktig tanketråd fra dette verset. På grunnspråket «velsignet» Jesus (gr: «evlogéoo» = hebr: «barac») uten noe angitt objekt. Det er teknisk term for at Jesus ba den klassiske jødiske velsignelsesbønnen. Den lød ifølge de gamle kildene slik: «Velsignet være du, Herre vår Gud, universets konge, som lot brødet vokse frem fra jorden». Dette er samme «beraka-bønn» som under påskemåltidet og Jesu nattverdinnstiftelse.
Etter jødisk skikk retter ikke Jesus velsignelsen primært mot brødet, men mot Gud. I kristenheten er vi kommet ut av vane med å tenke slik. I vår språktradisjon lovpriser og takker vi Gud, mens velsignelse er noe vi ber om å få ta imot. Jesus ba ellers også denne bønnen som bordbønn. Det har inspirert de reformatoriske bordbønnskikkene som vi alle kjenner.
Markus avslutter beretningen slik:
42 Og de spiste alle og ble mette. 43 Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken. 44 De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann.
Jesu brødunder vitner om Jesu guddomskrefter og hyrdeomsorg. Det knytter tråder bakover til GTs brødundere og til Jesu «profetiske embede» («munus propheticum»). Og det peker fremover mot nattverden og mot gjenkomstens festbankett (se Åpb 19:7ff).
