Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 15. kapittel:
Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre. Joh 15:13-17
Slik lyder det hellige evangelium.
Et annet sted i evangeliene sier Jesus til disiplene, at når de har gjort det som var pålagt dem, så skal de si: Vi er unyttige tjenere, og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre. Nå er tonen en ganske annen. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, sier Herren, viss tjenere vi virkelig er. Jeg kaller dere venner, sier Jesus. Er det da her noe som ikke stemmer overens? Siden Jesus kaller oss tjenere ett sted og venner et annet? Nei, det trenger det ikke være. Når Jesus ber oss se på oss selv som unyttige tjenere, så er det for at vi ikke skal rose oss av vår tjeneste i Guds rike, og tro at vi ved den har fortjent nåde og fred med Gud.
Men poenget Jesus er ute etter nå, det er et ganske annet. I versene forut for de vi leste i dag har Jesus målt opp for oss kjærlighetens vei, og vist oss all kjærlighets kilde: Gud Fader som har elsket sin sønn Jesus Kristus. Slik har også Jesus elsket oss, og slik byr han oss å elske hverandre. Og Jesus er tydelig på hva som er det største uttrykk for kjærlighet: Å gi sitt liv for sine venner. Det er store ting, og den henger høyt, denne kjærligheten som Jesus snakker om. Men så vitner jo også Bibelen om at kjærligheten skulle være den store sak som preger kirken, fellesskapet mellom de kristne.
Så minnes vi kanskje også Pauli ord til Efeserne, hvor mannen befales å elske kvinnen som Kristus elsket kirken, og gav sitt liv for den.
Det er altså først og fremst tale om Guds store kjærlighet for oss mennesket. Det blir klart og tydelig for oss at det faktisk er snakk om det største uttrykk for kjærlighet når vi ser konsekvensene av at Jesus gav sitt liv for oss. For uten at Jesus hadde gjort dette, gitt sitt liv for oss, så hadde vi jo vært fullstendig fortapte i våre synder. Vi gikk alle sammen på fortapelsens vei, døde i våre synder og i stort fiendskap med Gud. Men så stiger himmelens kjærlighet ned til jorden julenatt, og 33 år senere strekker Kristus ut sine hender på korset og oppgir sin ånd. For verdens synder. For sine venner. Han har gitt sitt liv, og ved denne død får vi syndenes forlatelse og går over fra fiendskap med Gud til vennskap med Gud. Det er en stor kjærlighet, det.
Så er vi altså Kristi venner, så mange som tror på ham. Men det er faktisk ganske interessant å merke seg at Jesus synes å sette en betingelse for hans vennskap: Å gjøre det han pålegger oss. Dette er interessant fordi vi lever i en tid hvor vi i lang tid har blitt fôret en kravløs Kristus. Kom som du er, du er god nok i deg selv, hører vi det bli sagt. Du trenger ikke forandre på noe eller gjøre noe spesielt for å være en kristen, om du bare bekjenner en vag tro på en halvhistorisk person som Jesus, så vil vi regne deg som en kristen, en troende, og du kan sove trygt.
Men er det virkelig slik? Står vi fritt til å legge til å trekke fra etter som vi selv vil, og likevel kalle oss kristne? Hvis det å være en kristen er det samme som å være en Jesu venn, ja da skulle vi nok kanskje legge oss enda mer alvorlig på sinne at Jesus faktisk stiller noen krav om lydighet og etterfølgelse. For dette er altså ikke noe tull vi driver med her. Jesus er en helt ekte og faktisk historisk person, som vi tror og bekjenner at er Gud kommet i kjødet. Han var ikke kun en snill morallærer som skulle lære oss å leve greit med hverandre, og som vi selv kunne velge hvilke av hans læresetninger vi skulle følge. Nei, her er det snakk om hvilket forhold vi har til den ene, sanne, Gud, og det er ikke noe vi skal ta lett på.
Dette er meget viktig å holde frem nettopp fordi vi lever i en tid med så stor forvirring. Men i mot denne forvirringen holder vi det klare lys fra Bibelen frem, hvori vi ser at Jesus virkelig er Guds sønn, og at hans bud og befalinger er gode ting. Gitt for vår frelse og vår veiledning. Vi kan derfor ikke avvise et eneste ett av Jesu ord og bud, for implikasjonene er store og alvorlige: Om man ikke gjør det Jesus pålegger oss, og om Jesus gav sitt liv for sine venner, så er man altså ikke en Jesu venn om man avviser hans Ord. Da er kanskje Jesus død for hele verden, men kun den som i troen er Jesu venn har glede og gavn av dette til sin sjels frelse.
Men dette trenger jeg ikke utbrodere i det lange og det brede, for her er samlet de helliges samfunn, vi er Jesu venner, og vi kjenner viktigheten i å alvorlig holde oss til hele Guds Ord slik vi har fått det overlevert i den hellige skrift. Vi kan gjerne merke oss den viktige forskjellen Jesus viser oss mellom tjenerskap og vennskap. Tjeneren vet ikke hva Herren gjør, sier han, men venner har åpenhet seg i mellom, det vet vi jo. Og Jesus har vist oss og forkynt oss alt som han fikk fra Faderen.
Dette gjør jo at vi ikke går i et uvisst mørke hvor vi frykter for helvete og lurer på hva vi skal gjøre for å bli frelst. Nei, Jesu klare evangelium er åpenbart for oss, og vi vet fra Jesu egen munn hva vi skal gjøre for å bli frelst: Tro på ham som Gud har sendt. Det er det hele, så enkelt og så vanskelig. Når vi tror på Jesus, så gjør vi jo ikke noe annet enn å gripe ham. Vi griper ham og holder ham så fast vi bare klarer, og han griper oss. Så har vi fred og vennskap med Gud, vi har himmelen i eie og all rettferdighet og nåde. Ikke fordi vi på noen måte har gjort oss verdige, men fordi vi ved troen har grepet ham som er verdig, og vil gi oss alt dette. Så enkelt, og så vanskelig. For det er noe i vårt kjødelige menneske som gjør at vi så gjerne vil fortjene ting. Det er liksom ikke godt nok noe vi bare har fått gratis og uten å ha gjort oss fortjent til det, så også med nåden. Vi vil gjøre selv, få til selv, fortjene selv. Velge selv.
Men Jesus korrigerer oss også her, og viser oss til rette i alle våre tanker om å «velge Jesus», «gjøre ham til herre i vårt liv», «ta imot Jesus», osv. Vi har ikke utvalgt ham, men det er ham som har utvalgt oss. Ved åndens kallelse, i evangeliets forkynnelse og i dåpens vann har han utvalgt oss til et hellig, troende folk, som skal bære frukt. Og denne frukt kan vel gjerne være vekst i hellighet og gode gjerninger, men vi må ikke se oss blinde på at det kun er det. Som at den gode frukt kun er å spore der vi går rundt i påtatt fromhet med alvorlige miner. Nei, for det første må vi si at selve troen er den største og fagreste frukt som finnes. Der evangeliet forkynnes klart og rent vil også denne frukt bære frem, og troen er vår største skatt. Vi skal ikke tenke så lite om troen, at den er noe som bare ligger der i bunn og egentlig er lite og uten anseelse, men så er det helliggjørelsen og de gode gjerninger som er den egentlige frukt. Nei troen er en så god frukt som noen, og den må vi alltid bevare og skatte høyt.
Men så var det altså en annen ting, og det er kanskje den viktigste frukt som springer ut av troen: Søskenkjærligheten. For Jesus viser oss tydelig at alt dette skjer i kjærligheten. Kjærligheten går ut fra Gud Fader, som elsker Jesus. Han elsker i sin tur oss, sine venner, og vi, de kristne, skal da elske hverandre med den samme kjærlighet. Et annet sted sier Jesus til og med at det er slik verden skal vite at vi er hans disipler, på den kjærlighet vi har til hverandre.
Dette er et stort og alvorlig bud, og kanskje det vanskeligste å etterleve. For hvor vanskelig kan det ikke være å elske andre mennesker? Her kommer vi sammen, med en ting som forener oss, troen på Jesus. Hvor ulike er vi ikke ellers? Vel kan man finne mennesker man kommer overens med, men også blant kristne kan kjemien mangle. Setter det budet til side? Nei, på ingen måte, det bare skjerper budet!
Det er ikke valgfritt, på ingen måte. En menighet hvor kjærligheten har blitt kald, er en døende menighet. Dette er nok et større problem i folkekirken enn i en frimenighet, men heller ikke vi går fri fra å stadig måtte øve oss i å elske hverandre. Det er radikalt, men la oss ikke skremme! For kjærligheten mellom kristne er det vakreste som finnes, i det den speiler den himmelske kjærligheten, akkurat som ekteskapet mellom mann og kvinne gjør. Vi er utvalgt av Kristus, et troens folk som er hans venner. Det er noe som forener oss på et dypere plan enn noe annet kunne fått til, og det fordrer altså derfor enda større kjærlighet. Og heller ikke kjærligheten mellom oss er noe vi selv må prestere eller få til, den er fra Gud og den gis oss som gave.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd. Som var, er og blir, èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Teksten er en tidligere holdt preken.
