Kapittel 17 i Johannesevangeliet kalles «Jesu yppersteprestlige bønn». Navnet kommer fra 3. Mos 16 (= Forsoningsdag-kapittelet). Der står det at Aron (og alle yppersteprestene etter ham) på Jom Kippur en gang om året skal ofre den ene av to bukker som syndoffer for Israels folks synder. Blodet skal tømmes på ryggen til den andre bukken. Og den skal med offerets blod på ryggen bære folkets synder bort idet den ledes ut i ørkenen for å dø. Yppersteprestens bønn under offeret skal være en syndsbekjennelse på hele folkets vegne.
I Joh 17 er det flere bånd til dette gammeltestamentlige forbildet:
1 Jesus er selv den syndebukken som bærer syndeskylden bort.
2 Jesus er selv den ypperstepresten som utfører Jom Kippur-offeret på alles vegne.
3 Jesus ber selv den yppersteprestlige bønnen.
I den delen av Jesu yppersteprestlige bønn som er kommende søndags tekst, ber derfor Jesus på autoritativt yppersteprestlig vis for disiplene sine. Han ber ikke bare for de første tolv, men også for alle oss som etterpå er kommet til tro ved deres ord. Derfor kan vi lære mye om Jesusforankret disippelskap av måten Jesus her ber for oss på, sitat:
6 Jeg har åpenbart navnet ditt for de menneskene du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt fast på ditt ord.
At Jesus har åpenbart Faderens «navn» (v 6a) for oss disipler betyr at han har åpenbart Faderens person. For navnet identifiserer personen og hans vesen. Dessuten starter disippelskap dypest sett først hos Gud. For oss tar det seg ut som om det starter når vi kommer til tro. Men før det skjer, treffer Gud en beslutning om å la oss tilhøre ham. Og så gir han oss videre til Sønnen (v 6b). Tro viser seg ifølge v 6c i bibeltroskap. Det greske verbet «teeréoo» (= hebr: «sjamar») betyr både «vokte», «holde fast på» og «ta vare på».
I de to følgende versene handler det også om bibeltroskap, sitat:
7 Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. 8 For de ordene som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.
I vers 7 sier Jesus at sanne disipler vet om hele vesensenheten mellom Faderen og Sønnen (dvs. i samsvar med treenighetslæren og tonaturlæren). I v 8 forklares det hvordan troskap mot det åpenbarte ordet fra Gud (= Bibelen) hører sammen med treenighetsbåndet mellom Faderen og Sønnen. Disipler trekkes i tro inn i treenighetsenheten. Ordet fra Gud er overlevert fra Faderen, via Sønnen, til disiplene. Derfor hører treenighetstro og bibeltroskap så nøye sammen.
Så introduserer Jesus en nyansering:
9 Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.
Dette verset sier at Jesu yppersteprestlige bønn primært er en disippelforbønn. Disiplene er på dette tidspunktet bare en liten flokk, sammenlignet med verden utenfor. Disiplenes er ved tro adskilt fra verden. Men jordiske tanker om hva som er henholdsvis stort og lite avgjør ikke hva Faderen og Sønnen ser på som stort eller lite. I Jesu øyne er den knøttlille disippelflokken stor og viktig fordi det er Faderen som har gitt den til Sønnen.
Jesus sier ellers ikke absolutt nei til å be også for verden. For rent grammatisk innebærer nektingskonstruksjonen «ikke X, men Y» prioritering: «ikke først og fremst X».
I neste vers knytter Jesu tanketråd seg opp mot slutten av forrige vers, sitat:
10 Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem.
Disiplene tilhører Faderen, men Faderen og Sønnen har sameie. Derfor tilhører disiplene også Sønnen. Luther skal om dette verset ha sagt at de fleste vel kan si til Faderen «alt mitt er ditt». Men bare en som selv ikke er skapt, kan si til ham: «alt ditt er mitt». Derfor vitner også dette verset om treenighetslæren og Jesu guddommelighet.
Mens Jesus i 17:4 like foran vår tekst ba om Faderens herliggjørelse av Sønnen, uttaler han seg her om hvordan han allerede er blitt herliggjort gjennom disiplenes tro. Denne herlighetsteologien er samtidig en korsteologi.
Herlighetsbegrepet er viktig tvers gjennom Bibelen, og ikke minst her i Joh 17. Herlighet er navnet på den lysglansen Gud bor i. At Jesus herliggjøres betyr at han igjen legger av seg tjenerskikkelsen (Fil 2:5ff, sml Jes 53:1ff) og tar bolig på nytt i Guds herlighetslys. Men syndige mennesker kan ikke tåle et møte med Guds herlighetslys uten å dø. Derfor er syndenes forlatelse fundamental for disipler. Den gaven får vi ved tro. Og slik bidrar disiplenes tro til å herliggjøre Jesus.
Avslutningsvis kommer vi til Jesu berømte enhetsbønn for disiplene, sitat:
11 Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i navnet ditt, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.
I dette verset forhåndsvarsler Jesus himmelfartsdagen. Jesus skal forlate disiplene og komme til Faderen. Men disiplenes oppdrag er å bli værende i verden inntil videre. Derfor ber Jesus her spesielt inderlig for dem. Jesus tiltaler Faderen «Hellige Far». Hellig betyr adskilt. Gud er adskilt fra oss syndere, Men fordi han også er Far, får troende disipler likevel komme ham nær.
Jesus ber Faderen «bevare dem i navnet ditt» (v 11b). Igjen bruker Jesus verbet «teeréoo (= hebr «sjamar» = holde, vokte, bevare). Jesu bønn i v 11b minner om «Helliget vorde ditt navn». Og siden Guds navn altså står for alt det Skriften åpenbarer om Guds vesen og verk, ber Jesus også her for den kristne kirkes bibeltroskap.
Konjunksjonen «for at» (se v 11c) betegner et formål. Jesu bønn har et formål. Og formålet er er at alle troende må få del i den enheten Faderen og Sønnen allerede har seg imellom. Dette handler derfor om en dyptgripende enhet i tro, basert på den felles treenighetstroen som alle sanne disipler av Jesus står sammen om. Det samme ser vi også i det parallelle enhetsverset som står etter vår tekst, se Joh 17:21.
