Publisert

Jesus og ekteskapsbrytersken


Ca leselengde:
9 min

9. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Salme 145,9-16
 1 Kor 4,3-5
Prekentekst: Joh 8,2-11
Fortellingstekst: 2 Mos 2,23-3,15;4,10-16
Poetisk tekst: Salme 145,3.8-10

Avsnittet i Joh 8 om Jesus og ekteskapsbrytersken byr på et av NTs største tekstvitenskapelige problemer. Men så godt som alle fagfolk er likevel enige om av avsnittet er helbibelsk og historisk autentisk. Samme hva man derfor tenker om det tekstvitenskapelige problemet, er hendelsen altså virkelig skjedd slik som den er beskrevet, og den forkynner sant og rett om Jesus:

2 Tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Folkemengden samlet seg om ham. Han satte seg og lærte dem.

3 De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne midt foran ham.

De skriftlære og fariseerne var i utgangspunktet to forskjellige grupper. En skriftlærd var en thora-ekspert, en moselov-ekspert. Han kunne i tillegg (om han ville) enten være medlem av saduseerpartiet (som den mektige yppersteprestfamilien soknet til), eller fariseerpartiet (som sto Jesus nærmere; Jesus kledde seg som en fariseer).

Kvinnen var grepet i «hor», sier vår tekst. Grunnteksten bruker ordfamilien «moikjeía/moikjévein» som betegner ekteskapsbrudd. Kvinnens anklagere utdyper saksopplysningene om henne noe, før de presenterer fellen de har lagt for Jesus:

4 Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor.

Grunnteksten sier at kvinnen var grepet «på fersk gjerning» (gresk: «ep' autofoóroo», opprinnelig brukt om tyver som ble tatt under selve tyveriet, men snart utvidet til alle typer forbrytelser). Men ifølge Moselovens krav til vitnefasthet må «fersk gjerning» bety at minst to vitner må ha sett litt av selve samleiet mellom denne kvinnen og en mann som hun ikke var gift med. Ifølge Moselovens krav skulle man da også ha ført frem gjerningsmannen. Men han mangler her. Før pågripelsen skulle vitnene ellers også ha advart mann og kvinne mot lovbruddet. Uten slik advarsel ville vitnene faktisk selv ha vært å regne som medskyldige.

Fins det da en ektemann i kulissene som (i strid med Moseloven) har regissert en dødelig felle for kona si ved hjelp av en alliert mannlig forfører? Etter datidens vanlige rettspraksis skulle en bedradd ektemann heller ha fulgt Moselovens regler for skilsmisse pluss erstatningsbetaling fra hustruens elsker. Er ektemannen da ute etter å få henne henrettet for å arve hennes del av boet? Eller hvis kvinnen tier om den mannlige elskerens identitet for å skjermen ham: hvordan ble de to da tatt på fersk gjerning?

Det er alt i alt (som Duncan M. Derrett påpeker) en uvanlig og (moselov-rettslig sett) komplisert sak man her konfronterer Jesus med, kanskje også en sak med flere juridiske huller i. Men anklagernes planlagte endestasjon er jo ikke desto mindre klar nok:

5 I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?

6a Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for.

Det er riktig at Moseloven foreskriver dødsstraff for begge kjønns ekteskapsbryting (se 3Mos 20:10 og 5Mos 22:22) og at steining er nevnt i tekstsammenhengen på det sistnevnte stedet. Derfor er anklagernes felle for Jesus meget kløktig. Hadde Jesus sagt nei til steining, ville han ha sagt nei til Guds bud i Moseloven (trass i erklæringen om at han ikke var kommet for å oppheve Moses og profetene, se Matt 5:17). Men hadde Jesus sagt ja til steining, ville han ha satt seg opp mot romernes forbud mot at jødene selv idømte og utførte dødsstraffer (Joh 18:31). Og han ville i folkemengdens øyne ha opptrådt mye mer u-barmhjertig enn rabbinere flest.

Hvordan skal vi så forstå Jesu merkelige førstereaksjon? Sitat:

6b Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden.

Noen mener Jesus her prøver å vinne tid. Eller han er i tvil. Eller han distanserer seg med kroppsspråket fra anklagerne. Men spørsmålet er om ikke Duncan M. Derrett kan ha rett: I det romerske rettssystemet skulle dommeren skrive ned ordlyden i den rettslige domsgrunnen før han begynte å fremføre dommen muntlig. I så fall sier Jesus her implisitt: «Javel, dere vil ha meg til å opptre som en romersk dommer. La meg da gjør som romerske dommere, og skrive før jeg taler».

Teksten fortsetter slik:

7 Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han kaste den første steinen på henne!

8 Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden.

Det er her i vers 7 vi finner hovedsaken i denne prekenteksten. Det er dette svaret fra Jesus vi må forstå helt til bunns:

For det første sier Jesus her ja til Moseloven. Visst er den anklagede kvinnen skyldig etter tiltalen. Men for det andre utvider Jesus kretsen av skyldige på en ganske dramatisk måte. Det gjør Jesus for det tredje ved hjelp av en restriksjon på selve iverksettelsen av dødsstraffen. Bare den som helt generelt er uten synd (gr: «ho an-amárteetos» = «den ikke-syndige»), får av Jesus tillatelse til å kaste den første stenen. Slik forkynner Jesus Moselovens kompromissløse strenghet også til anklagerne, og ikke bare til den anklagede kvinnen.

Legg så merke til den syndserkjennelsen som bor så velsignet tydelig i reaksjonene deres:

9 Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der.

På dette punktet i teksten står vi foran en kristologisk sannhet som mange overser. For det fins ennå én eneste én tilbake som er uten synd – og som altså har rett til å kaste dødsstraffens første sten: Jesus selv.

Hvis Jesus var kommet til oss med bare Lovens ord, ville det nå ha vært hans plikt å henrette denne kvinnen. Men Jesus kom også med Evangeliets ord. Og det er det han nå demonstrerer så ufattelig tydelig og velsignelsesrikt, idet hele episoden skifter toneart fra lov til evangelium (og deretter slutter med helliggjørelsesforkynnelse):

10 Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg

11 Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!

 

Litt om Joh 8 som såkalt tekstvitenskapelig problem-avsnitt

Faget tekstvitenskap er et hjelpefag innenfor bibelforskningen. For NTs del arbeider faget med å sammenligne de 5-6000 håndskriftene som er bevart fra tiden før boktrykkerkunstens oppfinnelse. På noen ganske få steder byr faget på svært store problemer. På noen flere steder byr det på halvsmå problemer. Og på de fleste stedene byr faget på så godt som ingen problemer.

De fleste som setter seg inn i faget, opplever det trosstyrkende å få se på nært hold hvor generelt pålitelig NTs skrifter er blitt skrevet av for hånd ned gjennom århundrene.

Men altså:

Midt i Johannesevangeliet fins et av de helt store tekstvitenskapelige problem-spørsmålene. Det omfatter det siste verset av kap 7 og de 11 første versene av kap 8 (dvs 7:53 - 8:11). Og det man finner der, er beretningen om kvinnen som var blitt grepet i ekteskapsbrudd. Tekstvitenskapelig sett byr denne beretningen på noen av de mest kompliserte spørsmålene innenfor hele den nytestamentlige delen av faget tekstvitenskap.

Problemene er av mange slag:

  • For det første mangler hele avsnittet i de eldgamle papyrus-fragmentene.
  • For det andre mangler det i en rekke gamle manuskripter, inkludert codexene Sinaiticus og Vaticanus. (Karakteristisk klipp fra UBS-komitéens liste over kilder som mangler avsnittet: P66, P75, Alef, A(?), B, C(?), L, N, T, W, Y, Delta, Theta, Psi, 053, 0141, 22, 33, 157, 209, osv; dette er faglige standardforkortelser av håndskrift-betegnelser).
  • For det tredje mangler avsnittet hos temmelig mange av de eldste kirkefedrene.
  • For det fjerde mangler det i betydelige deler av de gamle oversettelsene (syrisk, sahidisk, amharisk, boharisk, armensk, gammelgotisk, gammellatin osv).
  • For det femte har mange fagfolk pekt på at språk og stil i avsnittet er u-karakteristisk for Johannes. Og i tekstsammenhengen føles det mer naturlig å lese Joh 8:12 som er direkte fortsettelse av 7:52.

På den andre siden fins likevel vårt avsnitt hos et ikke ubetydelig flertall av de gamle tekstvitnene:

  • Det fins først og fremst i hele Textus Receptus-gruppen.
  • Videre ramser jeg opp et nytt klipp fra UBS-komitéens vitne-liste: D, (F), G, H, K, M, U, Gamma, 28, 700, 892, 1009, 1010, 1071, 1079, osv.
  • I de gamle oversettelsene finner man avnittet i noen versjoner av gammellatin, syrisk, koptisk og armensk.
  • Dessuten veier det ikke så rent lite at Hieronymus tok det med i Vulgata, noe han bygde på greske og latinske manuskripter som han hadde tilgang til.
  • Blant tidlige kirkefedre fins det tankevekkende — og imponerende tidlige! — spor av avsnittet. Evsebius forteller: «Papias kunngjorde en annen beretning om en kvinne som var blitt anklaget for mange synder fremfor Herren, en beretning som er nedtegnet i Hebreerevangeliet». Det er sannsynlig at Papias sikter til vårt avsnitt. Og at nettopp Papias kjenner det, gir det noe bortimot det eldste belegget som tenkes kan. Også skriftet «Didascalia Apostolorum» henviser meget tydelig til vårt avsnitt. Hieronymus har vi nevnt. Ambrosius kjente det også. I tillegg anbefalte Augustin avsnittet sterkt og ønsket det inntatt i de kirkelige gudstjeneste-tekstene. Han skal ha vært inne på den tanken at avsnittet kanskje var blitt fjernet fra manuskriptene på et meget tidlig tidspunkt, men deretter berget tilbake igjen.

At noe er merkelig også med plasseringen av avsnittet i Bibelen må vi også nevne:

  • For det første skal Codex Sinaitucus ha et åpent blankt felt etter Johs 7:52 — som om avskriveren hadde gjort plass for avsnittet, men ikke tatt det med.
  • Men for det andre fins det tekstvitner som har avsnittet på helt andre steder. Noen har det etter 7:36, noen etter 7:44, noen helt til slutt i Johannes-evangeliet — og noen (= Ferrar-gruppen) har det faktisk etter Luk 21:38 (hvor det passer merkelig godt inn i sammenhengen!)

Endelig bør jeg ikke unnlate å nevne nok et faktum: Trass i hele dette forvirrende bildet fins det omtrent ikke en eneste fagkyndig — samme hvor liberal teolog man ellers er — som på alvor hevder at dette avsnittet er u-historisk. Alle mener altså at avsnittet forteller sannheten. Møtet mellom Jesus og kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd fant virkelig sted, slik avsnittet forteller.

Når det så gjelder vurderingen av tekstvitnene, kan det etter mitt syn være god grunn til å legge betydelig vekt på TR-tradisjonen, ikke minst fordi den får støtte fra en serie gamle kirkelige tekster som omfatter Papias/Evsebius, Didaskalia, Hieronymus, Ambrosius og Augustin. Uansett mengden av detalj-problemer burde denne serien med vota tilsi at avsnittet anerkjennes som ekte bibelsk.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  8: 2-11

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.