Vi har påskeuken bak oss, fire gudstjenestedager med svært ulikt preg.
- Palmesøndag, På Palmesøndag red Jesus inn i Jerusalem. Folkemengden flokket seg langs veien og hilste Jesus som konge.
- Skjærtorsdag. På skjærtorsdag innstiftet Jesus nattverden, et fellesskapsmåltid for den nye pakt. Et måltid som knytter oss sammen med ham og de andre han er frelser for: I dette måltidet forklarer han at hans uskyldige blod skal utgytes til syndenes forlatelse.
- Langfredag. På langfredag tar de Jesus til fange. Folkemengden roper «Korsfest! Korsfest!». Jesus slepes gjennom en urettferdig rettssak, han nagles til korset på Golgata, og lider en død som er fullgod straff for den verste forbrytelse.
- Og så i går feiret vi påskedag, hvor Jesus stod opp fra de døde, som den første. Soningen for våre synder var fullført, og Jesus banet vei for oss gjennom dommen og døden, frem til det evige liv.
Prekenteksten
Dette hellige påskeevangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel, fra vers 11:
Maria Magdalena ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sa de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte dem hva han hadde sagt til henne. Joh 20:11-18
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
I Jerusalem er det to steder som kan ha vært Jesu gravsted.
Det ene stedet er i gangene under den veldige gravkirken, et veldig byggverk med masse kapeller rundt og oppå hverandre. Det er overpyntet med kors og bilder og altere og røkelseskar. Der er det en stadig strøm av folk og prester og vakter.
Det andre stedet ligger litt lenger nord, i en stille hage. En gjennomhullet, gulhvit steinskrent ser ut som en hodeskalle, og kunne godt vært Hodeskallestedet, Golgata. Der er en gravhule, og rundt klippefoten er det en stille have, med grusganger og vakre blomster og oliventrær. Når vi kommer inn der i grålysningen, og de første solstrålene får duggen til å glitre, – ja, da er det like før vi ser Jesus komme ruslende som en fredelig gartner i hagen. Det er som vi hører et sus fra den første hagen Gud skapte, Paradisets hage. Det står om Adam og Eva:
Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. 1 Mos 3:8
Denne haven er et av de fineste steder jeg vet. Vi lutheranere skulle ønske at dette var Jesu gravsted, men det er nok mest sannsynlig at det er inne i den travle gravkirken.
Det er så stille i Johannesevangeliet når Jesus står opp fra de døde. Bulderet fra langfredag har lagt seg, og skrikene fra folkemengden har stilnet. Når jeg leser dagens tekst, hører jeg en barnesang i ørene mine:
Se, Jesus går i solen, så jublende og glad,
blant ville anemoner og skimrende olivenblad. (Ulla Neumann)
Og nå er det bare han og Maria Magdalena i haven. Øynene hennes er sløret av tårer, og Jesus spør henne vennlig: «Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.
Hun kjente ham da han sa navnet hennes.
Har du lagt merke til hvor fint det er når en du er glad i, bruker navnet ditt. Det er som stemmen smyger seg inn i øret ditt, og varmer hele deg!
Og så sender Jesus Maria Magdalena av gårde til disiplene.
Han sendte henne til Johannes, den eneste som hadde stått trofast ved korset da Jesus døde. Og Jesus hadde bedt ham å ta vare på Maria, Jesu mor, nå når sønnen hennes skulle dø. Johannes var den første som trodde det han så inne i den tomme graven.
Og Jesus sendte henne til Peter, han som hadde sviktet så tragisk på langfredag, – han som hadde sett inn i den tomme graven, men som bare hadde gått hjem igjen.
Og til de andre disiplene, de som hadde løpt sin vei, en etter en. Jesus sendte henne med et budskap:
Gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.
Det må ha vært en utrolig trøst for dem å høre disse ordene. Han kalte dem fremdeles brødre, selv om de hadde vært så feige. Og han snakket om Gud som «min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Disiplene var triste både da Jesus sa at han skulle dø, og da han sa at han skulle fare opp til himmelen, til sin himmelske Far. Men det er stor forskjell på å være død og å være bortreist. Vi har direkte linje til Jesus der han er nå, det er bare å folde hendene!
Det er to fine tegn på denne kontakten i Nøtterøy kirke.
I glassmaleriet til venstre er det et stort øye. Gud ser. Han ser alt. Ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, har Jesus verdens beste utsikt.
Øverst på altertavlen står Guds navn, og det stråler rundt navnet. Jahve står det. Det betyr «Jeg er» – ja, det betyr mer en det: «Her er jeg!» betyr det.
Jeg hadde svar for dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Til et folk som ikke påkalte meg, sa jeg: «Her er jeg! Her er jeg!» Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk, som vandret på onde veier og fulgte sine egne tanker. Jes 65:1-2
Når vi ber trenger vi ikke forklare Jesus noe. Han vet alt. Og hele tiden strekker han hendene ut mot oss og sier: Her er jeg! Her er jeg!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
