I dag er det Kristi åpenbaringsdag. I dag er det mulig for oss å få en åpenbaring, å oppdage noe nytt ved Jesus.
Det kan være som en lyskaster som slås på midt inne i troen vår, så du får øye på en ny side ved Jesus, en side som gir troen din et puff inn i det nye året, et puff du trenger og kan takke for, foran de oppgavene du har på kalenderen.
Jeg ber om at et sånt puff må være det minste som vil skje med hver enkelt av oss når vi åpner evangeliet i dag.
Det stråler og spraker av ordene Lukas bruker for å beskrive hva som skjedde rundt tolvåringen Jesus. Det har ikke vært lett å finne gode norske ord, men det ene ordet er det vi har i ekstase: Alle som hørte ham kom i ekstase, de ble stående utenfor seg selv. Det andre ordet betyr å bli slått ut: Foreldrene ble helt slått ut da de endelig fant sønnen sin.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det andre kapittel:
Gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden.
Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der.
Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: “Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.” Men han svarte: “Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker. Luk 2:40-52
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Kjære Jesus! Du var til glede for Gud og mennesker da du vokste opp. Vi ber deg om at du må glede oss i dag. Amen.
En gave er en kjærlighetserklæring
I åpenbaringstiden åpnes det mer og mer av Jesus og hans personlighet og guddommelighet, søndag for søndag.
Det er som å ta imot en julegave: Vi tar av papiret på julaften, og finner en plass å ha gaven. Og så kommer neste fase: åpenbaringen. Vi begynner å ta gaven i bruk, enten det er en jakke, en bok, en sykkel, en såpe, en kinobillett eller kanskje er det et verktøy vi må venne oss til å holde i hendene. Gaven har kanskje en bruksanvisning.
Etter hvert kan vi merke gleden, ikke bare for at vi FIKK selve gaven, men også over hva gaven ER til, hva som blir annerledes i livet mitt, og kanskje gaven blir til glede noen andre også. Og hele tiden bærer vi med oss gleden over DEN SOM GA oss julegaven, og ville oss noe godt med å gi oss den.
I åpenbaringstiden pakker vi opp Guds julegave
Forrige søndag hørte vi om første gang Maria og Josef tok Jesus med i tempelet, og hva som ble sagt om det lille barnet, og hva Maria kunne vente seg med dette barnet (Romjulssøndag, Luk 2:36-38).
På Kristi åpenbaringsdag er Jesus 12 år gammel i tempelet.
Neste søndag døpes Jesus i Jordan og vi hører Guds stolte ord som lyder fra himmelen: "Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede!" Tenk å få høre noe sånt fra sin Far, mens alle hører på!
Søndagen etter møter Jesus en kvinne ved brønnen i Samaria, til en intens samtale om hvem Jesus er og hvem hun er, og at det er selve den etterlengtede Messias som åpenbarer seg for henne.
Og så, på fjerde søndag i åpenbaringstiden, åpenbarer Jesus sine guddommelige krefter og forandrer livet til en mann som var født blind.
Deretter kommer Såmannssøndag, om hvordan et bitte lite såkorn kan bli til hundre, når det får vokse i et åpent hjerte.
Åpenbaringstiden avsluttes med Kristi forklarelsesdag, en fjelltur hvor disiplene får se Jesu himmelske herlighet, hans guddommelige vesen.
Rammen
Legg merke til de to versene som rammer inn fortellingen om tolvåringen Jesus i tempelet:
Først:
Gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Luk 2:40
Og til slutt:
Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker. Luk 2:52
Nåde og glede. Begge steder brukes det samme ordet, det vi har i karisma, om en person med utstråling. Jesus er en karismatisk person. Guds nåde stråler over ham, og han utstråler glede, til glede for sin himmelske Far og til glede for oss mennesker.
I en julesang synger vi:
Mitt hjertes dør jeg åpner deg,
o Jesus, kom hit inn til meg,
og ved din nåde la det skje
at jeg din vennlighet må se.
(Norsk salmebok nr 5: Gjør døren høy)
Hold fast på Jesu nåde og glede, før vi går videre.
– – –
Livet er ikke bare snill vennlighet heller, mellom de to vakre rammeversene. La oss feste blikket på Josef og Maria. Det er jo en vrimmel av mennesker rundt Jesus. Du kan vel finne én som du kan kjenne deg igjen i, og da kan den ene være en døråpner inn til Jesus selv. Kanskje er Josef eller Maria en du kan kjenne deg igjen i.
Josef – taus og trygg og stødig!
Vi vet en hel del om Josef, han som var Jesu jordiske far. Men vi har ikke bevart et eneste ord som han sa. Vi kan tenke oss hva han følte da han fikk vite at forloveden var gravid. Vi kan tenke oss hvordan det var å ta vare på Maria under svangerskapet og under den strevsomme reisen til Betlehem, under flukten til Egypt, og uroen for veien tilbake til Nasaret.
Josef og Maria fulgte troende jøders tradisjoner. De dro opp til tempelet med gutten da han var 40 dager gammel, og da han var 12 år gammel, året før han selv skulle ta ansvar for sitt liv etter loven. Gud talte til Josef i drømmer, og Josef gjorde som Gud sa.
Man hva tenkte han, og hva følte han? Ett sted får vi vite hva han følte, og det er i vår tekst. Han og Maria ble redde, ja, de var i pine, sa Maria. Sånn er det for foreldre som mister barnet sitt.
Kanskje hadde samvittigheten slått inn: Vi skulle ikke stolt på at Jesus var med i karavanen vår. Han måtte vel få lov å prate og leke med andre underveis. Men vi skulle kanskje ha sett mer etter ham. Er det vår skyld at han er borte?
Og så, da Maria og Josef endelig fant ham igjen, etter tre vanvittige dager, da ble de helt slått ut. Men midt i gleden over å finne ham igjen, så opplever Josef, som trofast har vært far for Jesus, at den unge gutten sier: "Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?" Det er lett å tenke hvordan disse ordene må ha smertet Josef. Eller var det slik at Josef tenkte: "Flott, gutten min, du er en moden ung mann som vet hvor du nå hører hjemme! Gå med Gud!"?
Etter dette hører vi ikke mer til Josef. Det nytter ikke å fantasere om hva han tenkte. Men det er grunn til å takke for Josef og for alle tause, trygge og stødige menn.
Maria
Maria førte ordet. Og hun er en skikkelig mor. Angsten går over i anklager: "Hvordan kunne du!!! – Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde."
Da Maria og Josef var i tempelet med Jesus, 40 dager gammel (3 Mos 12:2-8), fikk Maria høre en profeti om Jesus, og om hva hun selv kunne vente seg:
Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen. Luk 2:34-35
Det var litt av en hilsen å få: "også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd." Den første følingen med sverdet var de tre fæle dagene med leting etter gutten deres.
Og så blir hun satt på plass, når hun blander seg inn i Jesu saker i bryllupet i Kana (Joh 2:3-5).
Vi vet ikke hvorfor, men også senere en gang ble hun avvist, da hun og søsknene hans ville ha tak i Jesus (Matt 12:46-50).
Vi hører at brødrene til Jesus ikke trodde på ham, og ville få ham til å flytte sin virksomhet til andre bygder (Joh 7:3-10). Vi vet ikke om Maria var enig med dem, men det er aldri greit når barna i familien ikke tåler hverandre. Uansett må det ha vært underlig å høre hva Jesus kunne få seg til å si:
Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Luk 14:26
Men Maria kjente nok sverdet aller mest i sjelen da hun sto sammen med disippelen Johannes på Golgata og så at de naglet sønnen hennes til korset. Midt i ulykken hadde Jesus omsorg for moren sin:
Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: “Kvinne, dette er din sønn.” Deretter sa han til disippelen: “Dette er din mor.” Fra da av tok disippelen henne hjem til seg. Joh 19:26-27
Historien forteller at Johannes tok med seg Maria da han ble menighetsleder i Efesus.
Nei, det var nok ikke bare enkelt å være Jesu mor, og skulle dele ham med alle som stimlet sammen om ham. Men hun holdt ut. Og hun var der når Jesus var på det svakeste. La oss takke for Maria i dag, og for alle trofaste mødre, med en kjærlighet som til og med tåler å bli avvist.
Maria hadde evne til å ta vare på det hun ikke forsto. Maria og Josef forsto ikke hva Jesus mente da han sa at han måtte være i sin Fars hus, i tempelet. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. De samme ordene sto i juleevangeliet:
Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Luk 2:18-19
Det å ta vare på det man ikke forstår, er et vakkert uttrykk for tro. Det er så lett å forkaste det vi ikke forstår. Men Maria tok vare på alt som ble sagt. Det er en kunst å la det vi ikke forstår stå der, uten å bortforklare det. Det vi ikke forstår kan være som et frø og en spire som det er helt utrolig at det kan bli en blomst av, selv om gartneren har sagt det.
Det kommer en dag med åpenbaring. Da blir det en seier for troen at vi har tatt vare på det, så det har fått stå der helt til det åpnet seg.
Maria og Josef, disse to trofaste og elskelige menneskene var foreldre for Jesus
Tross alt som lå under og presset seg frem hos han som skulle bli verdens frelser, så beskrives en barndom preget av gode tradisjoner, og en gutt som ble med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker. (Luk 2:40-52)
Midt i dagens tekst, sitter Jesus blant lærerne i tempelet, han lytter til dem og stiller spørsmål, og alle undret seg over hvor godt han svarte.
Det er litt andre toner i samtalene Jesus senere skulle ha på det samme stedet, med skriftlærde og fariseere og saddukeere. Da hadde den vitebegjærlige og kloke gutten fått sitt gjennombrudd, og var selv blitt en lærer med fullmakt fra Gud, og med Guds egen ånd, og han fikk se hykleriet hos dem som skulle lede folket på Guds vei. Da skulle han si:
På stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. Matt 23:2-3
Kan Jesus forstå oss når vi opplever pubertetskrisen?
I Hebreerbrevet leser vi at Jesus er prøvet i alt. Dagens evangelium er at han også har fått prøve å ha foreldre som ikke forsto ham. Det er en prøvelse som de fleste av oss har vært igjennom.
Det er smertefullt med tenåringsopprør både for ungdommene og foreldrene. Men det er nok nødvendig med litt rabalder for at ungdommene skal komme videre i livet, ikke minst for at foreldrene skal slippe ungdommene fri til å finne sin egen vei. Det er mange som har vært pyntelige og snille og bare har knyttet nevene dypt nede i bukselommene. Og så har de blitt nødt til å ta pubertetskrisen når de er blitt over førti. Da er det blitt mye vanskeligere å sette grenser for foreldrene, for man har ikke alderen å unnskylde seg med.
Når du sliter med foreldrene dine og må sette grenser for dem, da er det godt å ha en bror ved Guds den allmektige Faders høyre hånd, en som vet hvor smertefullt det er å sette grenser for sine foreldre.
Han kan legge inn et godt ord for oss hos Gud. Jesus er som øverstepresten som gikk inn i det aller helligste en gang i året. Han bar frem soningsoffer, men han ba også for folket. En sånn øversteprest har vi. Hør disse ordene fra Hebreerbrevet:
Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham, han som av Gud ble kalt øversteprest. – Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. Hebr 5:7-10 og Hebr 4:14-16
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
