Kampen om frelse, tro og tanke

Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



1. søndag i fastetiden
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: 1 Mos 4,1-7
 1 Kor 10,10-13
Prekentekst: Matt 16,21-23
Fortellingstekst: 1 Mos 37,1-36
Poetisk tekst: Salme 25,4-8

Plasseringen av vår tekst like bak Peters glade bekjennelse er sikkert meget bevisst fra Matteus' side. Etter Peters glade bekjennelse passer det å få høre om Peters farlige villfarelse. Sammen lærer de to beretningene oss å tenke rett om både bekjennelse og vranglære. Slik formulerer Matteus overgangsverset mellom de to episodene:

21 Fra den tiden av begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle stå opp på den tredje dagen.

Dette verset inneholder mye viktig. Merk først uttrykket «fra den tiden av». Det viser til tidspunktet for Peters bekjennelse. Merk også at Jesus «begynte» å klargjøre den forestående lidelsen for disiplene sine. Bakgrunnen er sikkert at disiplene fortrinnsvis hadde herlighetsforestillinger knyttet til Messias-tanken. De var vanskelige å forene med tanken på lidelse, kors og død.

Mange forkynnere snakker uforsiktig og nedsettende om hva «jødene på Jesu tid (feilaktig) trodde om Messias» ... osv. Man bør ikke si slike ting uten å ha kontrollert i ekte jødiske kilder fra Jesu samtid at det man sier, faktisk er riktig. Men Peter og disiplene var genuine jøder i Jesu samtid. Deres forhånds-tro har vi førstehånds kjennskap til i denne teksten. Og de trengte altså lang tid på å greie å fatte lidelses-aspektet ved Jesu stilling som Messias (enda det står tydelig varslet i Jes 53).

Merk for det tredje at Jesus sier at han «måtte» dra til Jerusalem for å lide og dø. Grunnteksten gjør det klart at Jesus her taler om en nødvendighet, en guddommelig nødvendighet i Guds frelsesplan.

For det fjerde betoner Jesus at denne nødvendigheten innebærer at han må dra «til Jerusalem». Jesu vandring oppover bakkene mot Jerusalem til påskens lidelse er selve fellestemaet for fastetiden. I fastetiden utfordres vi alle til å gå den veien i tankene sammen med ham.

For det femte nevner Jesus hvilke grupper det er som skal påføre ham lidelse. «De eldste og yppersteprestene og de skriftlærde» er antagelig det samme som Sanhedrin, «Det høyre råd» (= saduceer-flertall). Siden Matteus skriver for jødekristne, er det naturlig at han fortrinnsvis nevner jødiske grupper. Men i Matt 20:18 nevner han i forbifarten også hedningefolkeslagene. Vi hedeningefolkeslag skal ha til og med den verste av alle rollene i drapet på Jesus, selve utførelsen av drapet.

For det sjette bør vi også merke oss oppstandelsesforutsigelsen sist i v 21. Grunnteksten bruker passiv. Jesus skal «bli oppreist» fra de døde, dvs. av Faderen selv. «Den tredje dagen» er klassisk jødisk tellemåte. Både første og siste dag telles med.

Vers 21 var sannsynligvis en av modellene for oldkirkens utforming av ordlyden i Annen trosartikkel. Men oldkirken erstattet (heldigvis) de jødiske aktørgruppene med han som var hovedaktøren, hedningen Pontius Pilatus. Slik ble trosbekjennelsens ordlyd aldri noe argument i kristne jødehateres propaganda.

Så kommer vi til Peters privat-synsing om Guds frelsesplan:

22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!

Bildet av Peter som «tar Jesus til side» for å irettesette ham, er sannsynligvis en rett måte å oppfatte dette verset på. Grunnteksten bruker «pros-lambánein», som betyr «ta henimot», «ta av sted», (etc). Det er blitt innvendt at det ikke fins belegg for betydningen «ta til side» (Spicq etc). Men personlig tror jeg selve sammenhengen likevel gjør den betydningen ufrakommelig. For i vers 23 nedenfor står det at Jesus «snudde seg» (dvs. tilbake til de andre disiplene igjen, slik at han vendte Peter ryggen, sml Mark 8:33). Selve Jesu kroppsspråk har her en hovedrolle, sammen med ordene Jesus sier.

Det Peter her gjør, er å belære Jesus ut fra menneskelig fornuft og rimelighet. Men han gjør da samtidig en mennesketanke til læreautoritet i stedenfor Guds langt høyere tanke. Peter utgir seg rett og slett for å vite bedre enn Gud selv hva som er rett og rimelig. Slik er alle vi falne mennesker av vesen og natur. Derfor trenger vi å omvende oss fra slike overmodig høye tanker om oss selv og vår egen fornuft. Vi må «bli avlært» egentanker, slik at Guds ord alene får være læremester for tankene våre i troslære og etikk.

Søndagstekstens tredje og siste vers gir oss Jesu tilrettevisning av Peter:

23 Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.

I dette verset tiltaler Jesus Peter med «Satan». Før vers 13 het han Sjimon Bar Jona. Så fikk han navnet Peter (eller Kefas). Og nå kalles han altså Satan. Kontrastene er store. Navne-kontrastene stiller oss alle på valg. For Peter er naturligvis modell på oss alle. Enten avlegger vi sanne bekjennelser om Jesus eller falske bekjennelser. Og falske bekjennelser er det i virkeligheten alltid Satan som er urkilden til. Derfor bør vi lære å vende ryggen til dem (slik Jesu kroppsspråk illustrerer) og omvende oss fra dem, når det er i vårt eget hjerte de dukker opp.

I dette verset sier Jesus videre at Peters ord er til «anstøt». Det greske ordet «skándalon» tegner bildet av en felle som er satt opp. I dette tilfellet består anstøtet eller fellen av tanken om at Jesus skulle avstå fra den guddommelig nødvendige lidelsen. Peters ord kunne rett og slett ha ødelagt hele Guds frelsesplan, hvis Jesus hadde hørt på ham!

Endelig har ordene om mennesketankens ringhet i Guds saker stor vekt i v 23: «Du har ikke sans for det som hører Gud til ...». Ordet «fronéoo» betyr egentlig å «tenke». Vi mennesker evner av oss selv ikke å tenke på Guds saker, sier Jesus. Om slike saker duger bare tanker som Gud selv har åpenbart.

I fastetidens forkynnelse må vi minnes om dette, og om Jesu stedfortredende lidelses store betydning for vår frelse.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  16: 21-23

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
  Flere ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.