Gud glemmer ikke. Derfor er det egentlig ikke nødvendig å ”minne” Gud om det vi alt har bedt om. Og ikke trenger vi å bruke mange ord når vi ber. Bedre er det å få hvile i bønnen.
Men bønn er ikke matematikk. Vi får lov til å be om igjen om det samme tusen ganger. For vår egen skyld trenger vi kanskje på nytt å få kaste vår nød over på Herren.
Vi har ikke brukt opp kvoten hos Gud. Søndagens tekst inviterer oss til å omgås Gud igjen og igjen. Han tåler at vår bønn kan ligne mas, om vi får si det nokså uhøytidelig.
1 Han sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette:
Ordrett står det på gresk: "Han sa en lignelse til dem om at det er nødvendig at de alltid skal be og ikke trøtne". Guds folk får lov til å be, men samtidig er det nødvendig å be.
Paulus talte ofte om bønnens arbeid, Kol 4:2 "Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud."
2 Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.
Vi skal merke oss de to karakteristikkene som brukes om denne mannen: Han fryktet ikke Gud, og han tok ikke hensyn til menneskene. Teksten antyder en sammenheng mellom disse to sakene: Uten gudsfrykt kan det bli liten respekt for mennesker.
Dette går ofte igjen i Bibelen. Salomos Ordspråk viser igjen og igjen at en rett omgang med mennesker i alle livets forhold skal begynne med en rett frykt for Gud. Se f.eks. Sal Ord 1,7: "Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap."
3 Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over min motstander!
I forhold til norsk rettspraksis var tydeligvis avstanden kort mellom dommer og de andre partene i en rettssak i det gamle Israel.
Teksten sier intet om hva slags tvist kvinnen hadde med sin motstander. Slik blir lignelsen åpen og allmenn. Dermed kan den romme desto flere leseres sak.
4 Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske,
Vi ser at teksten gjentar forbindelsen mellom manglende gudsfrykt og hva vi ville kalle manglende menneskerettigheter.
Teksten er knapp, og røper ikke hvem som egentlig hadde rett. Men siden kvinnen var enke var hun trolig nokså svak og sårbar.
Vi kan få inntrykk av at det ikke dreier seg om noen veldig stor sak for andre enn dem som er direkte involvert.
5 så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg.
Dommeren later ikke til å tenke på stort mer enn egen velferd. Vi skal være forsiktige med å lese inn i teksten en kritikk av datidens rettssystem. Men muligens var det mange korrupte dommere i Israel, slik at Jesu tilhørere lett så for seg en slik dommer.
Men Jesus kan også bruke unaturlige bilder i sine lignelser. Såmannen sådde dyrebare såkorn både på steingrunn, i tornekratt og på veien, Matt 13,4-7. Vingårdsmannen strødde store pengesummer ut over korttidsarbeidere, Matt 20,8-15.
"Ellers kommer hun til slutt og slår meg", står det i Norsk Bibel 1988. Bibel 2011er mer direkte: "ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg." Seriøse forskere har til og med foreslått slik: "ellers gir hun meg vel en blåveis".
Her må vi være varsomme med å overføre hvert ledd i lignelsen. Jesus mener ikke å si at Gud er redd for å bli skadet av overivrige bønnemennesker.
6 Og Herren sa: Hør hva den urettferdige dommer sier!
Likevel er det et viktig poeng fra lignelsen som lar seg overføre på vårt bønneliv.
7 Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem?
Om en slik sløv og småkorrupt dommer lar seg påvirke av en enkes mas og trusler, så kan vi være trygge på at den rettferdige Gud lytter oppmerksomt til sine egne barn som ber.
Vi skal få lov til å komme frem for Gud med samme sak tusen ganger. Efes 6,18 tilskynder til "all utholdenhet i bønn for alle de hellige".
Nå omtaler lignelsen de troende som slike som "roper til ham dag og natt". Hver får spørre ydmykt seg selv om det er en treffende beskrivelse av vårt bønneliv.
Det ligger i teksten en sterk tilskyndelse og invitasjon til å be ivrig, utholdende og gjentatt. Jesus forsikrer oss om at Gud ser, hører og svarer på bønn.
8 Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til sin rett!
Jesus forsikrer oss om at Gud verken er treg eller uvillig. Hans saksbehandling er rask og rettferdig; han "skynder seg" med å gi bønnesvar.
Vi merker oss at teksten uttrykkelig taler om at Gud hjelper sine "til sin rett". Bønnen er ikke gitt oss for å manipulere eller lure til oss fordeler. Løftene handler om utfrielse der et Guds barn lider urett.
Jak 4,3 taler alvorlig om at kristne kan "be ille, for å sløse det bort i deres lyster." Derfor skal vi be som Jesus ba: "Men ikke som jeg vil, bare som du vil", Matt 26,39.
Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?
Teksten har en sår undertone. Ligger det et virkelig spørsmål i dette, slik at Jesus virkelig var og er i tvil om noen i det hele tatt beholder troen inn gjennom endetiden? Matt 16,18 lover Peter og oss at ikke engang "dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (= kirken).
Samtidig er utsagnet en sterk advarsel om at troen er en skjør og forgjengelig sak. Den enkelte av oss kan miste den, og store menigheter kan bli lunkne, Joh Åp 3:16: "Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn."
Jesus spør ikke om det vil være tro eller religion på jorden i endetiden. Han spør etter "troen" i bestemt form entall. Hver av oss må svare for oss selv.
