Publisert

Kristi åpenbaringsdag


Ca leselengde:
26 min

Kristi åpenbaringsdag
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 60,1-6
 Ef 3,1-7
Prekentekst: Matt 2,1-12
Fortellingstekst: Matt 2,1-12
Poetisk tekst: Salme 72,10-14

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere. 

Da Jesus var født i Betlehem i Judea i kong Herodes dager, se, da kom vise fra Østen til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett Hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe Ham. Men da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem [125] med ham. Og da han hadde kalt sammen alle yppersteprestene og de skriftlærde blant folket, spurte han dem hvor Kristus skulle fødes. De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten: Og du, Betlehem i Judea land, er ingenlunde den minste blant Judea fyrster; for av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel. Da kalte Herodes hemmelig de vise, og spurte dem nøye om tiden da stjernen hadde vist seg. Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå og spør nøye om barnet, og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det! Da de nå hadde hørt kongen, drog de bort; og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gik foran dem, inntil den kom ned og stod over det sted barnet var. Men da de så stjernen, ble de overmåte glade. Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og åpnet sine skattgjemmer, og ofret gaver til det: gull og røkelse og myrra. Og da de var blitt advart av Gud i en drøm om ikke å vende tilbake til Herodes, fór de en annen vei tilbake til sitt land. (Matt 2:1-12)

Denne fest kalles Kristi åpenbarings-dag fordi Herren Kristus åpenbarte seg ved en stjerne for de vise i Østerland.

Hva selve historien angår, forteller evangelisten med flid hvordan de vise først kom til Jerusalem for å finne Kristus der. Da Jerusalem jo var hovedstaden, og da dette barnet skulle være jødenes Konge, kunne de heller ikke tenke annet enn at de måtte finne det i Jerusalem. Men denne tanke slo feil. For de fant ikke barnet i den herlige byen Jerusalem, men i det ringe Betlehem.

La oss legge nøye merke til dette. For dersom vi vil komme og finne barnet, må vi ikke følge vår egen fornuft, men bare holde oss til ordet og ikke vende oss fra det. Lar vi nemlig ordet fare, er det ute med oss. Barnet har nok et stort og herlig navn. Men samtidig er det også fattig og elendig. Derfor finnes det ikke i hovedstaden hos dem som er herlige og store. Likesom de vise må vi holde oss til ordet og ikke la verdens prakt forføre oss. Den som derfor lar ordet fare og ikke vil høre hva Skriften vitner om dette barn, men dømmer etter utvortes anseelse, han kommer sannelig ikke til Kristus og finner Ham ikke.

Den høyeste og største kunst er derfor den å holde seg fast til ordet, og ikke tenke annerledes om guddommelige saker enn det sier oss. Det er den rette stjerne og den herlige sol som viser oss Kristus.

I de vise ser vi her et mektig eksempel på en sterk tro. De setter til side alle andre tanker, som de og verden ellers kunne ha, og de følger bare det ord som profeten Mika hadde foreholdt dem. De ble ikke ergerlig da de ble vist bort fra Jerusalem, hvor den rette gudstjeneste var, hvor Gud selv bodde. De ble vist bort fra vår Herre Gud og Hans tempel til en stall i Betlehem til tross for at de ikke søkte etter en tigger, men en konge. Men som de hørte, så gjorde de, og de bekymret seg ikke om sine egne tanker.

Denne tro må vi anse som et fremragende [126] eksempel. For hadde jeg vært der, hadde jeg sannelig holdt meg til templet og tenkt: Her bor Gud. Er barnet å finne noe sted i verden, må det finnes der hele prestedømmet og gudstjenesten er. Men Gud har noe annet i sinne. Han lar ikke sin Sønn være å finne blant de store, geistlige prelater, heller ikke i Jerusalem. Det fattige og ringe Betlehem må derfor være Guds Sønns første herberge.

Naturen og fornuften går ikke lenger enn den føler. Føler den intet, så tør den vel straks nekte Gud, og sier som det står om den i Salm. 14, 1: Det er ingen Gud. Djevelen må være her. Naturlyset og nådelyset kan ikke være venner. Naturen vil føle og være viss på en ting før den tror. Nåden vil tro før den føler. Derfor går naturen ikke lenger enn dens lys rekker. Nåden går med glede ut i mørket og følger det faste Guds ord. Det får synes slik eller slik, og naturen får anse det for sannhet eller løgn, den holder seg likevel fast ved ordet.

Tross den strid som naturen og nåden kan føre hos disse vise menn, går de likevel etter profeten Mikas ord hen til et så uanselig sted. De overser og glemmer at dette ikke rimer med en konges fødsel. Gud trøster og styrker dem ved stjernen, som nå går foran dem. På den måten anstiller Han seg kjærligere mot dem enn første gang. Nå ser de stjernen nær ved seg og den er deres leder. Nå er de sikre og behøver ikke spørre. Første gang var den langt fra dem. Da var de enda usikre på hvor de skulle finne denne Kongen.

Slik går det alltid til i et kristent menneske. Når han blir stående i anfektelsen, blir Gud så hjertelig søt, og følt så nær og klar at han ikke bare glemmer sorgen og fristelsen, men også får lyst og kjærlighet til mer anfektelse. Deretter blir han så sterk at han ikke mer forarger seg så lett på Kristi uanselige vilkår og vesen. For han har nå smakt og funnet at det må gå slik til i den som vil finne Kristus. Det synes som han ikke skulle finne annet enn spott og skam. Slik har de vise måttet skamme seg da de tok feil, og kanskje sagt i sitt hjerte: Jo, vi har løpt godt. La oss en annen gang reise litt mer og søke nye konger. At disse vise har vært i en slik anfektelse, ja helt tungsindige, da alle ting tegnet seg så ille, det kan en merke av den ting at de ble så hjertelig glade da de så stjernen. Denne glede er et vitnesbyrd om at de ikke har hatt noen lett kamp i hjertet, men har vært hårdt anfektet av vantro. Og det var sannelig også grunn nok til det når de ville dømme etter det utvortes syn. Derfor sier Kristus i Matt. 11, 6: Salig er den som ikke forarger seg på meg. Ja sannelig salig. Men det er hårdt å gå på, for det er ingen kjennetegn på at Kristus er der.

Da nå de vise var kommet ut av denne fristelse, ja var likesom nyfødt av glede, er de sterke og forarger seg ikke mer på Kristus. Dette støt har de nå overstått. De kom nå inn i et fattig hus, og de fant en fattig ung kvinne med et fattig barn. Det så ikke ut til at noen konge var født der, for de fattigste av deres egne tjenere så mer anselig ut. De lot seg likevel ikke anfekte. I stor, sterk og full tro glemte de alt som [127] naturen kunne ha å innvende. De fulgte enfoldig profetenes ord og stjernenes vitnesbyrd. De holdt Ham for en konge, falt ned, tilba Ham og ofret gaver til Ham. Hvilken mektig tro de hadde! Hvor mange ting har den ikke avslått, som naturen har hatt å innvende. Hvor mange har det vel ikke vært til stede, som har tenkt: Hva er dette for noen narrer som tilber dette fattige barnet. De må virkelig være forhekset når de gjør det til en konge.

Her ligger kjernen til evangeliet. Her lærer Han oss troens natur og egenskap: den er en overbevisning om ting som ikke sees. Den henger bare ved Guds ord og retter seg etter de ting som den ikke ser. Det den derimot ser, frister den meget som om ordet ledet på gale veier. Det naturen kaller apespill, kaller ordet den rette vei. Der trenger troen gjennom, lar naturen være vis og klok, blir en narr og dåre for den, og kommer på den måten til Kristus og finner Ham. Paulus sikter til dette i 1. Kor. 1, 25: Guds dårskap er visere enn menneskenes visdom, og Guds skrøpelighet er sterkere enn menneskenes styrke. For å føle og å tro er ikke ett og harmonerer heller ikke med hverandre.

Her skal vi fremfor alt ikke glemme den store trøst at Gud også innbyr hedningene til Kristi rike. Han tar dem til sitt folk, skjønt de ikke var omskåret og underkastet loven som jødene. Her har vi hedninger et sikkert vitnesbyrd, så vi behøver ikke fortvile, som om vi ikke hørte til Kristi rike. Vi skal — så vel som jødene — ta imot Ham, skjønt vi ikke er Hans folk som de.

De vise var jo hedninger. På hedensk vis, ikke etter Guds befaling og ord, hadde de prester og gudstjeneste. Tross alt dette kom de likevel som fremmede folk til dette lys, til Herren Kristus, og tok imot Ham. Han tar imot dem og finner behag i deres tilbedelse og offer.

Dette er skrevet til trøst for oss. Vi skal takke Gud fordi Han ved Kristus har opprettet et slikt rike på jorden. I dette handler Han med oss ikke etter fortjeneste, men etter nåde, vi som ikke er Hans folk.

For det annet skal denne historie også lære oss hvordan vi rett skal forholde oss mot vår elskelige Herre Kristus. Vi skal ikke gi noen forargelse rom i oss, men mostå den. Som de vise skal vi bekjenne Herren Kristus for verden, ja av hjertet søke og tilbe Ham som vår Frelser. Og da Han på en så elendig og fattig måte fører sitt regimente på jorden, skal vi med våre penger, gods og hele formue hjelpe til at Hans rike kan fremmes og utbredes, da det på så mange måter blir hindret og undertrykt av djevelen og verden. For vi kan likeså vel som de vise opplate våre gjemmer og ofre Ham våre gaver. I Matt. 25, 40 står det: Så meget som I har gjort mot en av disse mine minste brødre, har I gjort mot meg.

Den som derfor hjelper fattige, uformuende og forlatte mennesker med penger eller gods, den som hjelper til at ungdom kan holdes i skole og bli opplært i Guds ord og andre kunnskaper, for at de med tiden kan bli til tjeneste for kirken, han ofrer sine gaver til det fattige barn Jesus, som ikke bare var fattig like etter sin fødsel, men også for Herodes’ [128] skyld måtte rømme fra landet og flykte til Egypt.

Disse vise ga da dette barnet og dets far og mor, Josef og Maria, en tærepenge til landflyktigheten. Det har vel neppe vært noen ringe gave. Evangelisten sier: De åpnet sine skattgjemmer. I deres hjertelag for barnet Jesus kan vi ikke skjønne annet enn at de har erkjent Ham for Guds Sønn, en evig Konge og Frelser. Da må vi også tenke at de også brakte Ham rikelig med gaver. Dette tjener også til trøst for de arme kristne som lider forfølgelse og svever i elendighet, så de ikke skal forsage. Før et menneske skulle dø av sult, lar Gud heller føre til det et annet menneske, mange tusen mil fra, som kan være det til trøst og hjelp. Eksemplet av Hans enbårne Sønn bevitner dette til fulle.

Mange har forklart disse tre slags offer på forskjellig vis, en slik og en annen slik. Likevel stemmer alle overens i dette at det betegner tre slags bekjennelser. Derfor vil vi nå gjenta det som vi synes best om. Det gylne offer betyr at de bekjente Kristus som konge, røkelse at Han var prest, og myrra at Han skulle dø og begraves. Alle tre passer på Kristi manndom, likevel slik at Han samtidig er Gud, og for guddommens skyld har dette også vederfart manndommen.

For det første bekjenner den kristne tro at Kristus er Konge og Herre over alle ting. (Salm. 8, 7 og 110, 1). Denne bekjennelse er alle sanne troendes mektige trossen mot alt som kan være mot dem, det være seg sverd, hunger, frost, ja hele skapningen. (Rom. 8, 35). Hvem kan skade eller forskrekke en kristen når han ofrer dette gull, når han tror og bekjenner at hans Herre Kristus er herre over død, helvede, djevel og alle skapninger, ja at alle ting er i Hans hender og under Hans føtter.

Den som har en nådig fyrste, frykter intet som står under denne fyrstens lydighet, men han roser og bekjenner sin herres nåde og makt. Meget mer har en kristen grunn til å forlate seg på Jesu makt mot pine, død, helvede og djevelen. Til denne kan han trøstig si: Hva kan vel du gjøre meg? Ligger du ikke under min Herres føtter? Tross om du kan skade meg uten Hans vilje. Se, et så fritt hjerte gjør dette gylne offer. Men hvor sjeldent er det ikke i våre tider. Derfor er det meget trøstefullt når noe forskrekker eller skader deg, at du med munnen bekjenner din Herre Kristus og sier: Alle ting er under Hans føtter, hvem er da mot meg?

For det annet: Røkelse brukte man etter Mose lov ved gudstjenesten for å røke i templet. Dette tilkom det prestelige embete. Derfor er det å ofre røkelse intet annet enn å bekjenne Kristus som prest, megler mellom Gud og oss (Rom. 8, 34). Dette er også aller nødvendigst for oss. Ved sin kongelige makt og myndighet beskjermer Han oss i alle ting mot alt ondt. Men ved sitt presteembete beskjermer Han oss mot alle synder og Guds vrede, trer fram for oss og ofrer seg selv for å forsone Gud. Ved Ham har vi da tillit til Gud, så vår samvittighet ikke skal frykte for Hans vrede og dom, som Paulus sier: (Rom. 5, 1—2) Ved Ham har vi fred med Gud og adgang i troen til Hans nåde.

At Han gjør oss og Gud til venner, [129] og således gjør vår samvittighet rolig, så hverken Gud eller vi selv er mot oss, dette er meget bedre enn at Han forsvarer oss mot alle skapninger. For skyld er større enn pine og synd større enn død. Synden forårsaker døden, og uten synden var ikke døden til, eller i det minste ikke til skade. Da nå Kristus er herre over synden og døden, og har i sin makt å gi nåde og liv til alle dem som tror på Ham, så er det å ofre gull og røkelse intet annet enn å bekjenne Ham i disse to embeter og gjerninger og takke Ham for det. Paulus gjør det i 1. Kor. 15, 55—56: Død, hvor er din brodd? Helvede, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og loven er syndens kraft. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Det er en meget stor trøst at mennesket kan sette denne prest mot synden, mot sin egen onde samvittighet og mot Guds forskrekkelige vrede og dom, og med stadig tro si og bekjenne: Du er en evig prest. Og er du prest, så trer du fram for alle syndere som erkjenner deg å være en slik prest. Likeså litt som Guds dom og vrede, synden og den onde samvittighet kan fordømme og forskrekke deg, likeså litt fordømmer og forskrekker de meg, som du er en slik prest for. Se dette er rett å ofre røkelse: å være uredd synden og Guds vrede ved Kristus i troen.

For det tredje: Myrra brukte man til å balsamere lik, for at de ikke skulle forråtne i graven. På den måten er Kristi død og oppstandelse betegnet. For Han forråtnet ikke i døden, men ble vekt opp igjen fra de døde, som Salm. 16, 10 sier: Du skal ikke forlate min sjel i helvede, du skal ikke la din hellige se forråtnelse. Dette er betegnet ved alle dem som ved legemlig myrra er bevart ufordervet av forråtnelsen. Så er det å ofre myrra så meget som å bekjenne at Kristus er død og likevel ikke forråtnet. Døden er overvunnet av livet. Han døde ikke etter sin guddom, og Hans manndom ble igjen vekt opp fra de døde.

Skjønt alle disse tre bekjennelser er nødvendige, er denne den aller nødvendigste. For at Han er blitt konge og prest for deg at Han har gitt deg et så stort gode, det har sannelig ikke skjedd forgjeves. Det kostet Ham ikke lite, og du har heller ikke fått det ved egen fortjeneste. I Ham og ved Ham er synden og døden overvunnet for deg. I stedet har Han gitt deg nåde og liv. Men det kostet Ham mye nok. Med sitt eget blod, liv og legeme har Han ervervet dette for deg. Det var ikke så lett å overvinne Guds vrede, dom, samvittighet, helvede, død og alle onde ting og vinne alt godt for deg. Nei! Guds rettferdighet måtte skje fyldest, synden måtte betales og døden overvinnes.

Når Paulus prediker om Guds nåde i Kristus, taler han også om Hans lidelse og blod for å vise hvordan alle gode ting som er gitt oss ved Kristus, ikke er uten Hans fortjeneste og møye. Således sier han i Rom. 3, 25: Gud har fremsatt Ham til en nådestol ved tronen på Hans blod. 1. Kor. 2, 2: Jeg vil ikke vite noe blant eder uten Jesus Kristus og Ham korsfestet. Det å ofre myrra betyr derfor å bekjenne den store møye det har kostet Kristus, før Han ble vår prest og konge.

Dette er de tre stykker der vi skal [130] love og bekjenne Kristus. Dette er de tre gjerninger Han har vist oss, og viser oss hver dag like til den ytterste dag.

Foruten selve historien skal vi også legge særskilt merke til profeten Mikas spådom. Her beskriver han herlig Herren Kristus.

Evangelisten roser Betlehem høyt: Av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel. Denne gledelige tekst lærer oss hvordan vi skal betrakte Kristus. Skjønt Han for verden er en betler, et elendig og foraktet menneske, som blir født i en ringe og fattig by, så er Han likevel Herre og Fyrste over Israel, Guds folk.

Dette er Hans titel: Han skal være Herre og Fyrste. Derimot ser en intet tegn til det, hverken ved Hans fødsel, eller byen som Han ble født i, eller ved noe av det Han har på jorden. Han er fattig og elendig og har slett ingen fyrstelig eller kongelig prakt. Dersom Han er Herre og Fyrste, og likevel ikke herlig for verden, men fattig og elendig, hva kan da Hans herlighet overfor verden være annet enn fattig og elendig, men likevel rik og mektig. For verden er i seg selv fattig og trengende.

Hans herlighet består da i dette: Han er rettferdighet, verden derimot er full av synd. Han er evig, verden derimot dødelig. Han er herre over djevelen, verden derimot må la seg føre og regjere av djevelen. Han er god, verden derimot ond. Han har en nådig Gud, verden derimot ligger under Guds vrede. Han er herre over det evige liv, verden derimot hører til helvede.

Slik er dette barns herredømme, og slik skal Hans folk nyte godt av Ham. Legemlig hjelper Han ikke uten for så vidt nøden krever det, eller for så vidt det angår din salighet eller Hans ære. For Han er selv elendig og fattig. Derfor må ingen vente seg penger og gods av Ham. Dette barns herredømme skal du spore og nyte bare deri at det tilgir deg dine synder, gjør deg rettferdig og hellig, gir deg den Hellige Ånd og flytter deg fra djevelens rike og døden til det evige liv.

Til dette kreves det tro, og at du som før sagt flittig holder deg til Guds ord. For den som lar ordet fare og følger sine egne tanker, han mister helt Kristus. Han kan ikke anse Ham for en Frelser, men må holde Ham for en dommer som han må flykte for som for djevelen. Ham frykter man jo for når en har syndet, at han skal komme og ta oss bort med seg. En slik herre vil vår elskelige Herre Kristus ikke være. Han vil ikke handle så grusomt med oss, men vil være sitt folk Israels Herre og Fyrste på den måten at Han vil hjelpe fra alle synder og flytte det over i Guds nåde.

For ingen kalles Hans folk uten fattige, elendige syndere som på grunn av sine synder er forskrekkede og redde og gjerne vil ha Guds nåde. Vakkert beskriver Mika dette. Han skal for det første ikke være en verdslig herre, og for det annet ikke en herre som er åndelig ond, men en som hjelper alle dem som tror på Ham, mot synden, djevelen, døden og helvede. Ved en slik herre kan en rett glede seg.

Videre tilføyer profeten: Hans utgang er fra fordum, fra evighets dager. Dette betyr så meget som at [131] Han og er en evig Gud, som ikke begynte å være til først i Betlehem. Vel er Han født i Betlehem, og det er også Hans utgang, men Han har enda en annen utgang som er fra fordum, fra evighets dager.

Slik er nå denne Konge og Herre som er født i Betlehem, et sant menneske. Men Han har og det navn at Han er utgått og født før verdens begynnelse. Han er evig Gud og et sant, naturlig menneske.

Dette er nå tekstens ord: Han gjør alle ting. Dersom Kristus bare var et menneske, så hadde døden overvunnet så vel Ham som andre mennesker. Det hadde heller ikke hjulpet Ham at Han var født av en jomfru. For det var enda mer underlig at Gud skapte Eva av et ribben enn at en jomfru skulle føde. En jomfru er jo en kvinne, som er skapt til å føde barn. Hverken død eller djevel la seg syk, for at Han var født av en jomfru. Men fordi jomfru Maria ikke bare fødte en sønn, men en slik sønn som var født før verdens begynnelse.

Derfor må døden som hittil har drept alle mennesker, bli til skamme ved dette barn, Herren Jesus. For da Han var Gud, kunne Kan ikke synde, ikke anklages av loven, ikke overvinnes av døden og ikke fordømmes av djevelen.

Men da Han i tiden hadde sin utgang i Betlehem og var født i verden som et annet barn, så måtte Han dø. Men derved fanget djevelen og døden seg selv. De så ikke lenger enn til Hans utgang i Betlehem. I samsvar med denne utgang lar barnet seg drepe. Men da Han lå i graven, sa Han: Jeg er født fra evighet og trenger med makt gjennom graven, synden, døden og djevelen.

En slik tidende vil profeten bringe oss om denne Fyrste: Han har to utganger eller to fødsler. Derfor er Han en slik person som er både sann Gud og et sant menneske og likevel ikke to, men én person. Altså må vi si: Kristus er jomfru Marias sønn, som har ligget ved hennes bryst, og hans legeme har vokst som et annet menneske. Men dessuten er Han og født av Faderen, den evige, levende Gud, før verdens begynnelse, i evigheten. Således er også disse to naturer, den guddommelige og den menneskelige, uatskillelig forenet i én person. De utgjør én Kristus, som er sann Gud og menneske. Dette har yppersteprestene ikke sagt til Herodes. Han fortjente heller ikke å få vite eller forstå det, den tyrannen. Ja, de forsto det heller ikke selv. Dette er en overmåte underlig fødsel. Vil vi lære rett, må vi fornemmelig se til at vi først fatter Hans utgang i Betlehem. Denne rekkefølge bruker også profeten. Han skriver først om Hans legemlige fødsel. Han taler også mer om dette enn om Hans evige fødsel. For den som vil vite hvordan vår Herre Gud er sinnet mot oss, må begynne nederst, og først lære det som Han har gjort her på jorden, og hvordan Han åpenbarte seg for menneskene. Dernest må han lære at dette barnet, som teksten sier, har vært fra evighet. Da betrakter han Ham ikke med skrekk, men ser Ham som den aller kjærligste og mest trøstefulle.

Den rette kunst for å lære å kjenne dette barnet er først å gå til Betlehem. Det vil si at en ser hva [132] for et embete barnet skal utføre her i verden. Som Mika sier, skal Han være en fyrste som skal forløse sitt folk fra synden og den evige død.

Når dette er lært, og en har funnet barnet i krybben, sett det og tatt imot det, da sier det seg selv at barnet ikke bare er Marias, men også Guds Sønn, født av Gud før noen skapning ble skapt. Det følger ingen skade på denne kunnskapen, men bare trygghet og glede. På grunn av dette barn kommer vi jo til Gud og Hans nåde, mens vi før ikke kunne holde Gud for en nådig Gud. Dette er vår tekst om det lille barnet, Jesus, i Betlehem.

La oss nå også se hvor skammelig Herodes og de skriftlærde omgåes det. Herodes forfølger det, de skriftlærde forakter det. Det er og vår Herres største kunst at Han kan legge en så herlig tekst like for nesen på menneskene, så de taler, synger og prediker om den, og likevel ikke forstår et eneste ord av den.

Slik handler Gud ennå med de utakknemlige, onde kristne, som likeså vel har Bibelen og leser og kjenner den, som vi, men ikke forstår et ord av den. For ellers viste de det i sitt liv. De skriftlærde og Herodes hadde Bibelen i munnen. Men dersom de hadde forstått den, tror du da ikke at de også hadde gjort seg ferdig til å oppsøke barnet og tilbe det? Men når de ikke gjør det, men slår det hen i vær og vind, er det tegn på at de ikke fatter og forstår det som de lærer andre. Derimot har de troende den fordel fremfor de vantroende at de ikke bare hører disse ordene, men også forstår dem, og dertil har stor glede og trøst av dem.

Gud føre oss nådig med de vise ved sitt hellige ords stjerne til sin Sønn Kristus, og evig bevare oss fra all forargelse og anstøt! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
26 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  2: 1-12

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.