Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
Til sist åpenbartes Han for de elleve, da de satt til bords, og Han bebreidet dem deres vantro og hjertets hårdhet, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett Ham oppstanden. Og Han sa til dem: Gå ut i all verden og predik evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli salig; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Men disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive djeveler ut, de skal tale med nye tunger, de skal bortta slanger, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem; på de syke skal de legge hender, og de skal få det godt. Da ble Herren, etter at Han hadde talt med dem, opptatt til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og prediket alle vegne, og Herren arbeidet ned og stadfestet ordet ved de medfølgende tegn. (Mark. 16:14-20)
I dette evangelium innbefatter Markus i korthet alt hva Kristus etter sin oppstandelse har gjort inntil den førtiende dag, da Han oppfór til himmelen. Disse ord har nemlig ikke Kristus talt på én gang eller i én time. Derfor må man etter de andre evangelier dele og gjøre forskjell på disse to stykker, som i korthet blir avhandlet her. Først straffer Han disiplene; dette skjedde ikke lenge etter Hans oppstandelse, fra første påskedag til den åttende dag deretter; på denne tid fikk de nemlig alle se Ham. Dernest førte Han dem med seg opp på det berget som Han ville fare til himmels fra, og tok der avskjed fra dem.
At Han nå straffer disiplene for deres vantro og hjertes hårdhet, viser at de beskyldes for en stor svakhet. De har ikke bare vært vantro, men også hårde, så at de endog har satt seg imot det de andre har sett og hørt, nemlig at Herren var oppstanden. Men dermed vises også Kristi tålmodighet og saktmodighet mot dem som ikke bare er vantro, men også hårdnakkede. Han forakter og forkaster dem ikke derfor, men har tålmodighet med dem. Han befaler dem å predike det de selv hittil ikke har trodd, så at deres vitnesbyrd kunne bli desto sterkere. For de skulle ikke bare predike for vantroende og vankundige, men også for hårdnakkede forfølgere. Av egen erfaring skulle de lære å ha tålmodighet med andre, når de betenkte at de selv også hadde vært hårde, dog [303] ikke slike som med vitende og av ondskap fnyste mot den sannhet som de engang hadde bekjent.
Det var hårdt å tro for apostlene, fordi de ikke så eller merket at det gikk som de og hele jødedommen tenkte. Dersom Han var Kristus — som apostlene dog holdt Ham for — så mente de at Han ville la seg se i Jerusalem for alt folket, og begynne, forordne, bestille og stadfeste sitt regimente slik at alt folket skulle få lyst til å henge ved Ham, og all verden skulle synge og tale om denne konges store makt og herlighet. Derved ville også apostlene selv bli æret, rike og salige. Men da det nå gikk tvert imot deres tanker, idet Han lot seg henrette og dø på korset, og siden, da Han skulle være oppstanden, bare viste seg for noen enkelte, da kunne de ikke tro at Han skulle utrette så store ting som de hadde lest i Skriften og hørt av Ham selv.
Derfor må Han ha tålmodighet med dem i deres hårdhet; men Han straffer og bebreider dem likevel for deres uforstand. Og nå da de er samlet, og Han vil tale med dem for siste gang, begynner Han å si dem hvorledes Hans rike skal være beskaffent. Han forklarer dem at Han vil opprette det ved dem, ikke ved de store herrers hjelp og råd, ikke ved noen verdslig eller utvortes makt, men bare ved det predikeembete som Han overga dem, idet Han sier: Gå ut i all verden og predik evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli salig; men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Dette er majestetiske ord, idet Han befaler disse fattige menn å gå bort, ikke til én by eller ett land, men til all verdens fyrstendømmer og kongeriker. Han befaler dem å lukke munnen fritt og trøstig opp for all skapningen, så at alle mennesker kunne høre denne prediken. Dette er en så sterk og mektig befaling at dens like aldri før er gått ut i verden.
For med denne befaling viser Han selv at Han er mer enn alle keisere, konger og herrer, idet Han i egen person underlegger seg all skapningen. Han befaler ikke apostlene å hilse alle folk fra Ham, ikke heller lar Han dem be om noe eller begjære noe av noen herre på jorden. Men Han sender med myndighet ut til alle en befaling, som de skulle anta. Av dette følger at den Herre er større enn englene. Disse er vel mektige herrer men de blir utsendt av Gud til å utrette Hans befalinger, og dog utsendes de ikke til all verden. Men denne Herre lar sitt bud gå ut til all skapningen, som om alle ting var Hans. Dette er ingen gitt uten denne Sønn, som er født av en jomfru. Derfor må Han også være den eneste Herre over alle ting, over engler og mennesker, det er, Han må være den eneste Gud, alle tings Skaper.
Kristus viser også tydelig både hva denne prediken kalles og hva den lærer. For det første gir Han den selv det skjønne navn og kaller den evangelium. Uten tvil har Han med særlig omtenksomhet kalt den med et så særeget og nytt navn, for å gjøre forskjell mellom denne prediken og all annen lære og forkynnelse. Han ville vise at dette er noe annet enn Mose-loven og hva man lærer om menneskelige gjerninger, [304] så at den ved dette nye navn kunne innprentes og beholdes så meget bedre.
For det ord evangelium betyr ikke annet enn et nytt, gledelig budskap eller lære og prediken, som forkynner noe som man gjerne vil høre. Det kan da ikke være noen lov eller befaling, som fordrer det eller det av oss, og truer med straff og forbannelse hvis vi ikke gjør det, for det liker ingen å høre. Og selv om man både lærer og gjør etter det så godt man kan, så får man dog aldri noen trøst eller glede av det, fordi vi aldri kan oppfylle loven. Derfor holder den heller ikke opp med å drive på oss og anklage oss. Hvis vi derfor skulle hjelpes, måtte Gud ved sin Sønn sende oss en annen prediken, som kunne gi oss trøst og fred. Denne prediken lyder: Den som tror og blir døpt, skal bli salig; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Det er sannelig en kjærlig, vennlig og trøstelig prediken, og den kan med rette kalles evangelium. For her hører du med ett ord: Himmelen er opplukket, helvede tillukket, loven og Guds dom opphevet, synden og døden begravd, liv og salighet lagt i skjødet på all verden — når den bare ville tro det. Om vi bare kunne lære disse to ordene rett: Tro og bli salig. Det er vel få bokstaver, men det er en makt i dem som verden ikke kan begripe. For ved denne prediken blir en slik uutsigelig nåde og skatt skjenket oss, aldeles uten vår fortjeneste, da vi slett ikke har gjort noe for å få den, ja vi har ikke engang kjent noe til den. Kunne verden tro det, da ville den løpe til i hopetall for å love og takke Gud, fordi den hadde levd den dag da den kunne høre en kristelig prediken.
Men det mangler ennå meget i vår tro, så vi kan ikke fatte det nok. For denne nåde og skatt er så stor at det menneskelige hjerte må likesom forskrekkes og bli redd, når det tenker over at den høye, evige Majestet lukker opp sin himmel så vidt, og lar en slik nåde og barmhjertighet skinne over mine og hele verdens synder og jammer, og at denne herlige skatt gis i og med ordet alene.
Dette språk viser da både hva evangeliet er, nemlig en prediken om troen på Kristus, og hvilken kraft det skal ha, nemlig at den som tror, skal bli salig.
Det er også en trøstelig prediken for oss, for også vi er innbefattet i disse Kristi ord, der Han sier: Gå ut i all verden og predik evangeliet for all skapningen! For dette omfatter alle dem som hører denne prediken, hvem de så er, og hvor mange eller hvor få de enn er. For all verden er ikke et land eller to, men hele jordens krets, over alt hvor mennesker bor. Derfor har evangeliet måtte løpe jorden rundt, og løper ennå, for at det kan komme over alt og lyde alle vegne og i alle ender av verden, skjønt det ikke alltid blir på et sted. Og likesom det er en alminnelig befaling å predike evangeliet over alt og for alle mennesker, så er det også et alminnelig bud at alle skal tro på evangeliet.
Ved denne prediken vises tydelig forskjellen på Kristi regimente og alle regimenter i verden. For i verden må man lære således: Den som holder denne lov og befaling, ikke røver, ikke stjeler, ikke slår i [305] hjel, han skal ikke straffes, men loves, æres og forsvares, som et lydig lem i riket. Der passer det seg ikke om en ville si: Den som tror, skal ha ære og gods i dette rike. For der gjelder bare det man kan se. Men selv om du var den frommeste på jorden, og levde så skikkelig som mulig, så var du ikke derfor i Guds rike. Til dette behøves noe mer, nemlig å tro på Kristus, som er oppfaren til himmels og sitter ved Faderens høyre hånd. For dette verdslige rike vet og formår ikke noe i troens åndelige saker, men må vel la dem være utenfor sitt regimente, skjønt den blinde verden dog drister seg til å ville mestre hva den ikke forstår.
På den annen side angår ikke Kristi rike de ytre saker. Det lar slike saker gå i sin orden. For Kristus befaler at de skal predike evangeliet for all skapningen. Skapningen kan bestå uten evangeliet, det vil si, alle verdslige saker og forordninger, som er laget etter menneskelig fornuft og etter den visdom som Gud har innplantet i naturen. Derfor kaller Peter den en menneskelig orden og en Guds forordning, Rom. 13, 2. Med dette vil Kristus ikke gjøre noe nytt, men lar det bli som det er. Men Han lar verden få kjennskap til sitt evige rike, hvorledes en skal bli forløst fra synden og den evige død, så at alle uten forskjell skulle være Ham underkastet, og ved troen erkjenne Ham for sin Herre.
Her forklarer Kristus hva evangeliets hovedlærdom egentlig er, nemlig troen og dåpen, og slutter at vi er salige når vi ved troen og dåpen har Kristus.
Å tro er egentlig å holde for sannhet det som evangeliet sier om Kristus, at Han er sendt og gitt oss av Gud, at Han har lidd, er død, oppstanden, og faren til himmels, for at Gud for Hans skyld skulle gi oss syndenes forlatelse og det evige liv. Og for at troen kan fatte og beholde dette desto fastere, gir Han oss dåpen, for ved dette synlige tegn å bevitne at Gud antar seg oss, og sannelig gir oss alt det som er forkynt og tilbudt oss ved evangeliet.
Skal jeg nå tro dette, så må jeg ikke blande min egen gjerning i det, eller driste meg til å komme fram for Gud med min egen fortjeneste. For disse to ting kommer ikke overens, nemlig å tro at vi for Kristi skyld har Guds nåde uten vår fortjeneste, og likevel mene at vi også kan rettferdiggjøres ved våre gjerninger. Kunne vi selv fortjene saligheten, da trengte vi ikke Kristus.
Når man nå vet og har dette, så skal man siden lære om å gjøre gode gjerninger. Men man må lære det således at de skjer i og av troen, som alltid fatter Kristus og foreholder Gud at Han for denne Meglers skyld av nåde vil la vårt levnet og våre gjerninger være behagelige for seg, og ikke tilregne oss det som ennå er urent og synlig hos oss. Så kan man rettelig si: Lær dem å holde alt det jeg har befalt eder. Men man må ikke kaste bort hovedstykket, som må være i hjertet. For hvor troen ikke er, der gjelder alt vårt levnet og alle våre gjerninger ikke noe. Ja uten troen kan man ikke gjøre en eneste god gjerning, som Kristus sier, Joh. 15, 5: Uten meg kan I slett intet gjøre.
Når du således har fattet denne [306] forskjell, så kan du rett forstå dette språk, og dessuten lære å bruke det til nytte og trøst i striden mot samvittighetens, syndens og dødens forskrekkelse. For uten en slik erfaring forstår man ikke hva troens kraft er.
Du sier: Hva er vel det? Du kan jo ikke predike om annet enn om troen? Vi er dog ikke vantro hedninger eller tyrkere! Ja, kjære mann, mener du at det er så lett å tro, så forsøk en gang hva du kan, når den time kommer da døden trer deg under øyne, eller djevelen forskrekker og bedrøver din samvittighet, og din egen fornuft og alle dine sanser ikke føler annet enn bare vrede og helvedes angst.
Men er du en kristen, som du gir deg ut for, så skal du jo tro og ikke tvile på den artikkel at Kristus er død for deg, og ved sin oppstandelse og himmelfart har overvunnet dine synder, døden og helvede, ja utslettet og oppslukt dem. Hva er da grunnen til at du ennå frykter for døden og flykter for Gud, ja blekner for Hans dom? Det er jo et sikkert tegn på at vi mangler troen. For den kan ikke være bedrøvet eller redd for døden og helvede. Men hvor troen er, der reiser den hjertet og gjør det uforferdet, så det trøstig kan si: Hva spør jeg om syndens, dødens og djevelens forskrekkelse? Jeg har jo en Herre som sitter ved Guds høyre hånd, regjerer over alle ting i himmelen og på jorden, og skjenker meg sin rettferdighet og sitt liv. Kan du den kunsten, så vil jeg gi deg den attest at du er en lærd over alle lærde. Men det vil gå deg som det går alle andre, at det forgår som agner for vinden når det kommer til en prøve.
For grunnen til at verden akter denne lærdom om troen så ringe, er at den går så ryggesløs og sikker hen, og ikke vet hvilken forskrekkelse en redd samvittighet kan føle. Men når døden eller en annen forskrekkelse overfaller den, så vet den ikke noe råd, men faller plutselig i fortvilelse. Da må verden erfare at troen er noe annet enn den har visst, at den nemlig ikke er døde bokstaver eller ord på tungen, eller en tom tanke eller mening, men et uforferdet mot, som av hele sitt hjerte kan pukke på Kristus mot synden, døden og helvede.
Dette språk befaler Han å predike for all skapningen. Men man skal vite at Han vil ha denne prediken stadfestet i sitt rike, og ikke tvile på den eller vente noen annen; men man skal holde på den og vite at det skal bli og bero på den som en ugjenkallelig dom fra all skapningens Herre. Derfor gjentar Han det samme ennå en gang, og gjør det sterkere ved en nektelse, idet Han sier: Men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Likesom det forrige stykke med ett ord opplukker himmelen, tillukker helvede, og opphever lovens forskrekkelse for alle dem som tror, således er dette en sterk dom som igjen med ett ord opplukker helvede, tillukker himmelen, gjør Moses med sin lov til en utålelig tyrann, og djevelen til en mektig herre over alle dem som ikke tror. Ingen ting kan hjelpe deg; du må ivre deg til døden for loven, som jødene og Paulus før sin omvendelse. Du må la deg pine og brenne, det heter dog: Tror du ikke på Kristus, så må du fare til helvede og bli evig fordømt, og døden [307] må være en evig, allmektig herre over deg.
Sier du: Jeg har dog bedt og fastet så meget, jeg har dog gjort så mange gode gjerninger, skal da alt dette være intet? Til det er å svare: Kristus sier at alt dette hjelper ikke noe. Den som ikke tror, skal bli fordømt. Dersom du ikke får den tillit i hjertet, at du kan si med modig ånd: Synd og død, djevel og helvede, jeg spør ikke noe om dere: jeg er døpt og tror på Kristus, derfor er jeg sikker på at helvede er lukket og himmelen åpen for meg; kan du ikke si dette, er du evig fortapt og fordømt.
Hele verden vet intet av denne dom, at himmelen er tillukket og helvede opplukket for de vantroende, likesom den heller ikke vet noe av den første dom, at himmelen er opplukket for de døpte og troende, mens helvede derimot er tillukket. Dette er grunnen til at en vantroende når han skal dø, skjelvende og bevende klager: Akk, Gud gi at jeg kunne leve en måneds tid til! Det kan da ikke være annet enn skrekk og fortvilelse, som til slutt gjør mennesket gal og rasende.
Jeg sier derfor at verden forstår hverken det første eller det annet stykke. Likevel står dommen fast, og som et mektig tordenslag slår den til grunne alt det som ikke tror på Kristus. Den som ikke tror, skal bli fordømt, enten det er jøde eller hedning, munk eller nonne, biskop eller klokker, keiser, konge eller fyrste, borger eller bonde, ingen unntagen. Han kan gjøre hva han vil; hvis han ikke tror, det vil si, hvis han ikke kjenner Kristus og pukker på Ham mot synden, døden eller djevelen, så er han fordømt. Her hjelper hverken omskjærelse eller Moselov, hverken kappe eller krave, hverken bønn eller faste, eller noen god gjerning. For det heter: Den som tror på Sønnen, har et evig liv, men den som ikke tror Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Joh. 3, 36.
Likesom nå troen ikke er en ørkesløs tanke eller en menneskelig mening, men en levende tillit i hjertet til Guds nåde, og en kilde som alt godt flyter av, således er heller ikke vantro en ledig tanke eller en drøm, men en kilde i hjertets grunn som alle andre synder i hopetall fremkommer av. Enten går man sikkert hen og forakter Gud, hater og gjør nesten all slags ondt, og ikke får noen ond samvittighet over det, eller også er man helt forskrekket og faller i fortvilelse. For vantroens gjerninger er ikke skjulte, men åpenbare, som Paulus lærer i Gal. 5., hvor han regner opp kjødets gjerninger.
Derfor er vantroen ikke en stille ting, som blir liggende rolig i hjertet, men den trenger seg ut og bringer alle slags onde frukter. Heller ikke er troen en død ting, men en levende, mektig ting, som gjør hjertet modig og glad, så det trosser synden og døden, idet det sier: Jeg lar meg ikke skremme, for jeg har en mann (Kristus) som har sagt: Den som tror og blir døpt, skal bli salig. Dette holder jeg fast ved, og på Ham våger jeg trøstig alt.
Dette får være nok om evangeliets prediken, som Kristus befaler å forkynne i all verden. Nå følger det siste stykke: Men disse tegn skal følge dem som tror osv.
Vi må vite dette at disse tegn er [308] gitt til et vitnesbyrd og offentlig segl på evangeliets prediken. I begynnelsen må de ha skjedd hyppig, inntil evangeliet var utbredt videre over verden, da ble de sjeldnere. Nå, da denne prediken allerede er forkynt i alle land og på alle språk, trengs de ikke mer. Likevel er det sannhet at Kristi kraft og virkning alltid blir i kristenheten, så at slike tegn ennå kunne skje, hvis det ble nødvendig.
Men dette er bare ringe, ja for det meste å regne for barnemirakler mot de virkelig store mirakler som Kristus uten avlatelse virker i kristenheten ved sin guddommelige, allmektige kraft. Denne har Han ofte talt om på andre steder, og sagt at den skal vedbli å oppholde på jorden både ordet og troen og alle kristne mot djevelen og alle hans engler.
Om denne Kristi kraft blir det spådd i Salm. 110, 2., der det heter: Han skal regjere midt iblant sine fiender. Disse er så onde og bitre at de — hvis de kunne — i ett øyeblikk vendte de opp ned på alt det som lever i kristenheten. Og likevel kan en enkelt kristen med sin prediken og sin bønn hjelpe og oppholde en hel by, ja et helt land, så djevelen ikke kan hindre det, men må la mange mennesker komme til dåpen, høre og lære evangeliet, ja for ordets skyld må han la både nærings- og regjeringsstanden bli stående.
Det kalles rett å drive ut djevler, ta bort slanger, og tale med nye tunger. For de synlige gjerninger er bare tegn (1. Kor. 14) for den uforstandige og vantroende hop, og for dem som man ennå vil omvende. Men vi som allerede vet dette og tror evangeliet, vi trenger ikke tegn. Hvis de var nødvendige, så ville de være meget lette å gjøre. For vi ser at Kristus lar større mirakler skje blant oss. Ved disse overvinnes djevelens makt, dødens og syndens forskrekkelse i hjertet, og mange fromme kristne, både unge og gamle, dør med glede i troen på Ham, ja med sin tro trår de djevelen under føttene. Denne makt og kraft i Kristi rike roser Paulus og de andre apostler over alt. Ja Kristus selv roser den fremfor alle andre mirakler, Luk. 10, 19. 20, idet Han sier: Se, jeg gir eder makt over all fiendens kraft osv. Dog gled eder ikke over det at åndene er eder underdanige, men gled eder mer at eders navn er skrevet i himmelen.
Således skjer det i våre dager endog store mirakler, i det at en by eller en liten flokk kristne blir i Guds sanne erkjennelse og tro, skjønt flere enn hundre tusen djevler står imot dem, og verden er så full av sekter og alle slags tyranner. Til tross for alt dette oppholdes evangeliet, dåpen, sakramentet og Kristi bekjennelse. Hedningene måtte Han gi ytre tegn, som de kunne se for øynene og føle på; men kristne må ha høyere, himmelske tegn. Derfor er det ikke å undres på at de nå er opphørt da evangeliet over alt er forkynt for dem som ikke før hadde hørt om Gud. Disse måtte Han altså overtale med ytre tegn, likesom en gir barn epler og pærer for å lokke dem til det en vil.
Derimot skulle vi billig prise og berømme de store og herlige mirakler som Kristus daglig gjør i kristenheten, idet Han lar sine troende overvinne djevelens kraft og makt, [309] og river så mange sjeler ut av dødens og helvedes strupe. Djevelen strider vel daglig imot og fnyser med stor vrede og forbitrelse, men han må likevel vike for de kristne. Hva kan det skade at han angriper et armt menneske så sterkt, når han likevel må gi tapt? All verden blir i hans makt hvis den ikke kjenner Kristus. Men når et hjerte, uansett all skrekk og frykt for synden, døden og helvede, dør i troen på Kristus, da er djevelen der drevet ut av sitt hus, og all hans makt og rike er tatt fra ham.
Slike tegn skal den ugudelige verden ikke se eller akte. Men den skal løpe imot dem med åpne øyne og forherdet hjerte og bespotte dem, for den har alltid foraktet Guds gjerninger. Den har lastet Kristi og apostlenes åpenbare mirakler, hvor meget mer ville den da ikke forakte miraklene om vi gjorde dem? Derfor har Gud opphørt med mirakler, etterat evangeliet er åpenbart over alt. Han gir nå bare slike tegn som verdens barn forarges over og støter seg på, ja som de styrtes og forgår ved. Slik gikk det også jødene. Da de ikke brydde seg om Kristi tegn, hvorved Han beviste sine velgjerninger og hjelp mot dem og enhver, men søkte og fordret andre, da holdt Han opp og ville ikke la dem se noe annet enn profeten Jonas’ tegn. Det betydde at Han skulle ligge tre dager i graven, i skrøpelighet og død, men igjen komme fram, og ved sin oppstandelse og himmelfart mektig regjere over all verden og styrte dem med all deres makt og myndighet.
Herren åpne øynene på oss alle, så vi kunne se Hans nådes undergjerninger ved Hans Hellige Ånds opplysning! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
