Langfredag

Ca leselengde:
22 min

Tekst: Martin Luther



Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.

Men da det var blitt aften, kom en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som også var blitt en Jesu disippel. Han gikk til Pilatus og ba om Jesu legeme. Da befalte Pilatus at legemet skulle bli overgitt ham. Og Josef tok legemet og svøpte det i et rent, fint linklede og la det i sin nye grav, som han hadde latt hugge i en klippe, og veltet en stor sten for døren på graven, og gikk bort. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett overfor graven. Men den neste dag, som er dagen etter beredelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus og sa: Herre, vi kommer i hu at denne forfører sa, mens Han ennå var i live: Etter tre dager står jeg opp. Befal derfor at graven blir vel voktet inntil den tredje dag, for at ikke Hans disipler skal komme om natten og stjele Ham og si til folket: Han er oppstanden fra de døde, og den siste forførelse skal bli verre enn den første. Men Pilatus sa til dem: Der har I vakten; gå bort, vokt med flid, som I best vet. Men de gikk bort og voktet med flid graven med vakten, da de hadde forseglet stenen. (Matt 27:57-66)

[233] Dette er slutten på vår Herre Jesu Kristi lidelseshistorie, hvordan de tok Ham ned av korset, la Ham i en ny grav, og hvordan graven ble bevoktet av soldater. Dette passer også meget godt til avslutning. For her ser vi hvordan vår kjære Herre Kristi død virket på Hans venner og Hans fiender. Fiendene ble urolige og redde, og sank dypere ned i synden. Men de som elsker den Herre Kristus og mener det ærlig, de blir — om de er svake og fryktsomme — likevel trøstet og modige ved Herrens død, og våger nå det som de før ikke engang torde tenke på. Samme virkning som vår kjære Herre Kristi død hadde den gang, har den også nå, som vi senere skal få høre om.

Kristi død på korset var forsmedelig, og derfor spottet Hans fiender Ham. Men disiplene som alltid hadde vært med Ham, torde ikke vise seg. De tenkte nå at det var helt ute med Ham. Hans mor, Maria, sto der så fattig og bedrøvet, og likeså noen andre kvinner.

Skjønt hun nok husket engelens prediken og Simons og Annas og andre fromme menneskers spådom om dette Jesu-barnet, så er likevel hennes hjertesorg stor. Den skam som hennes sønn lider her, gjør henne så ondt at hun ikke kan få ord fram. Den lille flokken som hittil har fulgt Kristus, er nå helt stille. Ingen tør røre seg eller la seg høre uten den dømte røveren. Kristi fiender beholder marken, de er ved godt mot, bare de har rett til å tale, alle andre må tie.

Alle disse fromme hjerters svakhet skal tjene til å vise at ingen skal være overlegen og stole for meget på seg selv. For går det slik med disse fromme hjerter at de for det meste er trøstesløse og nesten drukner i sorg og jammer, så kan meget mer en slik sorg ramme oss når vi må våge å lide noe for evangeliets skyld. Derfor er det høyst nødvendig at vi alltid forblir i gudsfrykt og ber om den Hellige Ånd, og at Han vil opplyse våre hjerter, fylle oss med trøst og gjøre oss modige til også å lide for Guds æres og ords skyld.

Da de nå var på det høyeste, og de som hadde vært de beste kristne, fordi de alltid uten frykt hadde holdt seg til Kristus, krøp i skjul, og av frykt, sorg og bedrøvelse ikke visste hva de skulle gjøre, eller hvor de skulle gjøre av seg, da innfant Josef av Arimatea seg, ikke en simpel og ringe borger som apostlene, men en av Rådet i Jerusalem og en meget rik mann. Han våget å gå til Pilatus og be om det døde legeme så han kunne ta det ned av korset og begrave det.

På samme tid kom også Nikodemus, som før hadde vært så redd at han bare kom til Herren om natten, tross han gjerne hørte og elsket Ham. Han tok med seg omtrent tusen pund myrra og aloe, for at Herren skulle få en hederlig begravelse. Jødene hadde etter Guds ord håp om de dødes oppstandelse og det evige liv, og derfor hadde de for skikk, forteller Johannes — å balsamere sine døde med aloe og myrra, så de ikke bare skulle ligge lenge uten å råtne, men også lukte godt.

Markus og Lukas forteller også om Josef at han hadde vært en Kristi disippel, og hadde flittig hørt [234] Hans prediken og hatt behag i den, og ventet Guds rike. Dette må vi gi vel akt på. For her ser vi det som beveget ham til å bli så modig at han gikk til Pilatus. Det var sannelig ingen småting.

Yppersteprestene og hele Rådet i Jerusalem hadde anklaget den Herre Jesus for å være en opprører, forfører og gudsbespotter, og Pilatus hadde felt sin dom på denne anklagen. Josef hadde vært utenfor alt det som var gjort med den Herre Jesus, og hadde ikke gitt sitt samtykke til det. Men da han nå kommer fram og ber om Kristi legeme for å få det hederlig begravet, da var det ikke noen liten ting han vågde. Dermed fikk han mot seg hele Rådet og Pilatus med, som hadde dømt Herren, og lot dem til fulle forstå at han holdt Kristus for en from, rettskaffen mann, som hadde lidd urett både for Gud og verden.

Men hva drev ham til det? Ikke noe annet enn at han ventet Guds rike. Om Kristus henger på korset og er død, håper han at Guds rike likevel ikke skal utebli, men sikkert komme, og at Gud vil vekke opp Jesus igjen fra de døde, og gjøre alt det som profetene hadde lovt om Messias og Hans rike.

Dersom høvedsmannen som sto like overfor korset og så Herren med så stort rop oppgi ånden, lærte så meget av dette og det andre som skjedde, mørket, jordskjelvet osv. at han fritt bekjenner: Sannelig, denne var Guds Sønn, da har nok Josef og den fromme Nikodemus fattet samme tanker. Disse fikk de ikke bare av profetenes prediken, men også av den Herre Kristi ord som de ofte hadde hørt, men først nå ved den Hellige Ånds påminnelse hadde tatt til hjerte. Derav øste de det håp at det likevel ikke var ute med Ham, men at Gud nå — da han minst tenkte det — ville opprette sitt rike. Om dette håp holdt den Herre Kristus selv en herlig prediken for Nikodemus i Joh. 3, 14, der han holder fram for ham lignelsen om slangen i ørkenen, og sier at slik skal Han også opphøyes.

Slike tanker vakte den Hellige Ånd i de svake, fryktende hjerter og gjorde dem så brennende at Josef gikk til Pilatus og ba om legemet til Ham som Pilatus hadde latt henrette som opprører og gudsbespotter, og Nikodemus kom med myrra og aloe, så Herren kunne få en kostelig og hederlig begravelse. Dermed beviste de for hele verden at deres håp ennå ikke var ute, men at Guds rike må komme om så hele Jerusalem ville trosse og si at Han var henrettet.

Frukten av vår Herre Kristi lidelse er den at svake og fryktende hjerter må komme fram uten frykt og bekjenne Kristus, ja begrave hederlig Hans legeme, som henger på korset i all vanære. Det er et vitnesbyrd om at de holder Kristus for å være Guds Sønn, tross jødene, yppersteprestene, Pilatus og alle Hans fiender. De håper ennå på Hans rike, og trøster seg ved Ham, skjønt Han er død og alle andre tror det er ute med Ham.

Det er det Markus og Lukas mener når de sier at Josef ventet Guds rike. Han håpet at Gud ved denne mann ville opprette et nytt rike på jorden, tilgi synden, sende den Hellige Ånd og gjøre dem evig salige. Deri består egentlig Guds [235] rike, som profetene lovte at Kristus, Messias, skulle opprette.

Profeten Esaias’ spådom at Kristus ikke skal bryte det svake rør, ser en her hos Josef og Nikodemus. Hittil har de vært svake og fryktende kristne. Frykten har forårsaket at de offentlig ikke har våget å vise sin kjærlighet. Nikodemus kom bare om natten, og derfor kaller Johannes ham en hemmelig disippel. Men Kristus ville ikke støte ham bort fordi han fryktet.

Men nå, da det er den største fare på ferde, og da de som før har vært de sterkeste og modigste kristne, kryper i skjul, da virker den Hellige Ånd ved Kristi død at den rykende tande brenner og skinner som den vakreste sol. Uten frykt for jødene og Pilatus lar nå Josef enhver få se hva han tror om Kristus. Kristus ligger ham mer på hjertet enn hele verden. Det er sannelig ikke en ringe gjerning, heller ikke en ubetydelig frukt av Kristi lidelse.

Det er alt sammen skrevet til eksempel for oss, at vi skal etterfølge Josef og Nikodemus. Når Kristus henger på korset, det er når evangeliet forfølges, og de stakkars kristne blir martret av den grunn, da skal vi tre fram, og uansett tyrannenes vrede berømme Guds Sønn og Hans ord og ære det med offentlig bekjennelse, inntil den døde Kristus lar seg se i sin herlige oppstandelse. Da blir de fryktsomme kristne atter trøstet og bekjenner Ham offentlig igjen.

Denne forandring vedblir alltid i kirken: Noen forarges og faller tilbake, og de sterkeste blir som regel de svakeste når forfølgelsens storm reiser seg. Derimot kommer de svakeste fram og lar seg høre med en glad bekjennelse, så det aldri mangler folk som erkjenner og bekjenner Kristus. Vil eller kan de sterke ikke gjøre det, fordi de skal lære og erfare hvor aldeles intet mennesket er, dersom Gud tar sin Ånd fra det, så må de aller svakeste gjøre det som de ikke ser ut til å kunne gjøre.

For Gud som er en rik husbond, vil ha alle slags tjenere i sitt hus, ikke bare sterke og voksne, men også små og svake. For at de sterke ikke skal forakte noen, må de lære å kjenne sin egen svakhet. Og for at den ene ikke skal dømme den andre, kommer Guds Ånd over de svake, trøster og styrker dem slik at hver må se og berømme Guds kraft i dem. Det utretter alltid vår kjære Herre Kristi lidelse i Hans kirke, så ikke Hans kristenhet skal gå til grunne, men bli ved, vokse og utvides.

Men hvordan går det med de andre som hater den Herre Kristus, og ikke kan hvile før de får Ham på korset? De gjør det motsatte. Som solen virker forskjellig på de ulike stoffer, slik går det også her. Den gjør vokset bløtt, men dynnet hårdt og tørt. De fromme hjerter blir ved Kristi lidelse trøstet og modige, og våger nå det som de slett ikke våget mens Kristus levde.

Men de ugudelige jøder som hastet med å få den Herre Kristus avlivet i det håp at når Han bare kom bort, skulle det ikke ha noen nød mer, hvordan går det med dem?

Da de hadde fullendt sin ondskap, og Kristus var død på korset [236] og lagt i en ny grav, da ble de urolige og løp til Pilatus og sa:

Herre, vi kommer i hu at denne forfører sa, mens Han ennå var i live: Etter tre dager står jeg opp. Befal derfor at graven blir vel voktet inntil den tredje dag, for at ikke Hans disipler skal komme om natten og stjele Ham og si til folket: Han er oppstanden fra de døde, og den siste forførelse skal bli verre enn den første.

Gi bare flittig akt på disse ord, så skal du se hva slags hjerte de har disse jøder. Kristi prediken hadde de gitt akt på og forstått rett, men hva hadde den gagnet dem? Josef og Nikodemus som uten tvil hadde hørt samme prediken og trøstet seg ved den, de ble glade og modige og håpet alt godt. Men disse skurkene ble urolige og begynte å frykte for den døde mannen, skjønt det naturlige er at når en fiende er død, da frykter man ikke mer for ham. Men de ugudelige jødene frykter for den døde Kristus, som alt ligger i graven.

De innbilte Pilatus at Hans disipler kunne stjele Ham og si at Han var oppreist. Men Kristi ord var en pinende og stikkende torn i deres hjerter, så de fryktet og tenkte: Men om det likevel var sant? Om denne mann var Messias og sto opp fra de døde? Hvordan skulle det da gå oss? Derfor blir de urolige og utålmodige. De blir ikke bedre ved disse tankene. De tenker ikke: Hva har vi gjort? La oss krype til korset og ikke forakte de under som skjedde ved Hans død. Nei, slike tanker får ikke rom i dem. Som de har vært besatt med hat og fiendskap mot den Herre Kristus, således fortsetter de også. De søker midler og utveier til å undertrykke den Herre Kristus og hindre Hans ære.

Dette er til eksempel og advarsel for oss så vi ikke skal bli redde når ordets fiender handler således. For den som med vitende står imot ordet, han må synke stadig dypere i synden. Jo mer han søker ro, desto engsteligere blir han. Det var en enkel sak for jødene å få Kristus på korset. Det vedkom dem ikke, så de ropte: Hans blod komme over oss og over våre barn. Men siden så de at det ikke var noen ringe ting, da Jerusalem og hele landet der omkring ble forstyrret.

Slik gikk det også her. Alle deres tanker gikk ut på at når de bare hadde fått Jesus av dage, så var det ingen nød. Nå var Kristus gitt hen etter Guds besluttede råd og forsyn, som det står i Ap. Gj. 2, 23, og døde den aller forsmedeligste død på korset. Men da begynte deres jammer. Da fikk de enda mindre ro enn før. Kristi ord, som de likevel ikke trodde, lå som en brann og en nagende orm i deres hjerter. Tro det kunne de ikke, men de kunne heller ikke forakte det. Slik går det alltid med dem som er fiender av ordet. Jo mer de søker ro i sitt tyranni, jo mer faller de i uro og i alle synder.

Når de nå har rådslått alt, finner de at deres saker bare blir verre, idet de mot sin vilje fremmer evangeliet. Slik gikk det jødene. De ba Pilatus om voktere til å passe på graven til den tredje dag. Han sa til dem: Der har I vakten; gå bort, vokt med flid, som i best vet. Men de gikk bort og voktet med flid graven med vakten, da de hadde forseglet stenen. Dette gjorde de for at disiplene ikke [237] skulle stjele liket, og innbille folket at Han var oppstanden fra de døde. Det var fornuftig tenkt, men hvordan gikk det? Nettopp det de var redd for, det skjedde. Da Kristus sto opp fra de døde påskemorgen, og engelen kom ned fra himmelen og gikk bort til graven, da ble det et stort jordskjelv, og stenen ble veltet fra døren, da ble vakten redd og lå der som død.

Men så snart de kom til seg selv, løp en hit, en annen dit, og kom til Jerusalem og ga yppersteprestene underretning om det som var hendt. Hva tror du de tenkte? Hvor har ikke deres hjerter sitret og bevet! De kunne ikke holde det for spøk, for her sto deres egne vitner, Pilatus’ stridsmenn, som de selv hadde bestilt til vakt. De både hørte og så på dem det som var skjedd. En så stor skrekk lar seg ikke skjule, men en kan høre den på talen, se den i ansiktet, ja hele legemet blir forandret. Derfor er det lett å slutte at disse bud har gjort yppersteprestene og de eldste forskrekket og redde.

Likevel ble de ikke bedre, men sank enda dypere i synden og en ond samvittighet. De holdt råd straks på sabbaten og ga stridsmennene penger, for at de skulle si: Hans disipler kom om natten og stjal Ham mens vi sov. I sine hjerter var de overbevist om at den Kristus som de uskyldig hadde overgitt til døden, nå var oppstanden fra de døde. Hva de måtte føle av uro, kan hver lett tenke seg, og likevel betaler de ut store penger for å få hjelp til å lyve, og innbille folk noe annet enn sannheten.

Var det ikke forherdede skurker, besatt med mange djevler, når de så frekt satte seg mot sannheten og smykket og trøstet seg med åpenbar løgn. Således gjør alle ordets fiender. For som jeg før har sagt, den som setter seg imot sannheten, kan ikke annet enn hjelpe seg med løgn.

Imidlertid trøster vår kjære Herre Kristus sin elendige, atspredte lille hop, lar seg se og beviser i gjerning at Han ikke er død, men levende, ja så levende at Han heretter er herre over døden. Nå må fiendens løgn hjelpe til at ordet kommer videre og får større anseelse. For hadde ikke jødene latt graven bevokte, da kunne det ha vært noen mening i denne løgn. Men da vokterne ligger omkring graven og denne var nøye forseglet, så kan denne løgn ikke engang ansees for rimelig. Gjerningen i seg selv viser til fulle at det har vært en større og høyere makt til stede enn Pilatus og hans stridsmenn, for ellers hadde de ikke løpt av sted.

Således pleier det alltid å gå med evangeliets fiender at de må hjelpe seg med løgn, og likevel er det ikke noe som skader ordet, men befordrer det enn mer. Dette burde bevege hver til å lære å kjenne og til å fly løgnen og holde seg til Guds ord og den rette sannhet.

Evangelisten forteller spesielt at den graven Herren ble lagt i, var ny, ingen var før begravd i den, men Josef hadde laget den til seg selv. Dette skjedde ikke bare for at vitnesbyrdet om Kristi oppstandelse skulle være desto vissere, men for at dette makeløse lik også skulle ha et utmerket herberge eller grav.

Vår kjære Herre Kristus har hatt [238] kjød og blod som vi, bare med den forskjell at det var et hellig kjød og blod som den evige Faders Sønn kledde seg i. Da dette kjød og blod nå skulle ha sin hvile, sømmet det seg at det fikk den i en ny og egen grav. Graven var likevel ikke Hans egen, men tilhørte Josef. For likesom Kristus ble menneske og døde ikke for sin egen, men for vår skyld, således ligger Han også for vår skyld i graven, og Hans grav er vår grav. Og likesom Han ikke hadde noen egen grav, fordi Han ikke ville bli i døden og graven, således skal vi ved Hans oppstandelse vekkes opp på den ytterste dag, og evig leve med Ham.

Vi skal også merke oss at Josef hadde latt seg gjøre en grav mens han levde. Av dette kan vi slutte at han ikke hadde glemt den siste time, slik som alle verdens barn gjør når de lever, som om de skulle være her for evig. De gudfryktige derimot betrakter hele livet på jorden som en pilegrimsgang. For de vet at de har ikke noe blivende sted her, derfor begjærer de et bedre, et evig og himmelsk fedreland.

Om en reisende kommer til et godt herberge, så ønsker han ikke å bli der, for han vet at han ikke har hjemme der. Slik gjør også de kristne. De betrakter dette liv som et herberge, hvor de kan bli natten over. Omgåes man dem høflig, så takker de for det. Er det derimot som vanlig et kaldt, ondt og usikkert herberge, så trøster de seg med at natten tar snart slutt, og da blir det bedre.

Slik tenkte også den fromme Josef. Han var rik og sto seg bra i Jerusalem. Men han tenkte alltid: Her har du ikke et blivende sted, du må dø engang. Derfor laget han en grav i hagen sin. Der ville han sammen med alle hellige vente en glad oppstandelse ved den Herre Kristus.

Dette skal rike folk tenke over. I sine lysthus skal de opprette et tegn som kan minne dem om det kommende liv og holde dem fra det timelige. Men vi ser at alle har avsky for slikt og bare trakter etter en usikker, forgjengelig lyst og glede, som de ikke et øyeblikk kan være visse på å beholde.

Av vår Herre Kristi lidelseshistorie skal vi først og fremst lære hvor stor byrde synden er, siden Guds Sønn selv bar den så tungt og måtte betale for den med sin død, slik at vi skal frykte Gud og vokte oss for synden.

Dernest skal vi lære å trøste oss mot synden med den Herre Kristi offer. Om enn synden og døden anfekter oss, kan vi likevel beholde den trøst at Kristus har betalt for våre synder, at Gud for Hans skyld vil ta oss til nåde og ikke tenke mer på våre synder. Dette er de to store lærdommer som lidelseshistorien holder fram for folket, og som vi alltid skal øve.

For det tredje kan denne historie oppmuntre oss til tålmodighet i lidelse, slik som Guds Sønn viser oss ved sitt eksempel. Og den kan oppmuntre oss til kjærlighet mot vår neste, som Kristus selv formaner oss til: Som jeg har elsket dere, således skal og dere elske hverandre. Men hvem vil eller kan regne opp alt det som vi kan bruke vår Herre Jesu lidelse til?

Derfor skal vi takke Gud for denne lære, og be at Han ved sin Hellige Ånd vil tenne den i våre [239] hjerter og styrke oss fra dag til dag i tro, kjærlighet og tålmodighet, inntil vi etter dette elendige liv blir evig salige. Vår nådige Fader i himmelen gi oss alle dette ved sin Hellige Ånd for sin kjære Sønns, vår Herre Jesu Kristi, skyld! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
22 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  27: 57-66

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
  Flere ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.


foross.no
Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2 Kor 5,21)


Kontonummer: 1503 82 08168 /  post@foross.no
Foross.no på sosiale medier:  Facebook /  Twitter /  Instagram

Nettstedet utvikles av Osel.no. Logo og grafisk profil er utformet av Creo-x AS.

Ingen tekstrekke spesifisert. ref: kk_tr2011(),switch(tekstrekke),default: