Noen tenker på Jesus utelukkende som den ”milde Jesus”, han som tok imot alle med åpen favn. Andre har også fått med seg hvor strengt Jesus kunne snakke til fariseere og skriftlærde.
Men i neste søndags tekst møter vi en Jesus som krever alt. Her er det ingen kompromisser: Alt eller ingenting! Her og nå!
Noen tror de prioriterer om de ser på noe som viktig. Men prioritering handler å forsømme viktige ting i rett rekkefølge for å få plass til det absolutt umistelige.
Marta måtte lære å utsette (”forsømme”?) pliktene som vertinne, for i stedet å sitte ned og høre Jesus undervise. De som kom til Jesus i søndagens tekst måtte lære å følge Jesus her og nå, uten først å ordne opp med dem der hjemme.
57 Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!
Denne sterke bekjennelsen er jo flott. Men Jesus underviser ham og oss om etterfølgelsens pris.
Matt 8,19 presiserer at han som sa dette til Jesus var en skriftlærd.
58 Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.
Luk 8,1-3 forklarer nærmere om Jesu reiser:
”Og det skjedde i tiden som fulgte, at han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med ham, og likeså noen kvinner … og mange andre, som tjente dem med det de eide.
Jesus ble ”fattig” i årene her på jorden, slik Paulus sier i 2 Kor 8,9: ”For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike.”
59 Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.
Det er intet bud i Moseloven som påbyr dette, men det var en selvsagt forståelse på Jesu tid.
Tobits Bok, en av de apokryfiske bøkene, viser hvor sterkt jødene så på plikten til å begrave sine døde. Derfor er denne mannens ønske høyst forståelig og ”fromt”.
Vanligvis begravde jødene sine døde den samme dagen døden inntrådte. Vi ser da lett for oss at denne situasjonen handler om de få timene som måtte gå mellom dødsfallet og begravelsen.
Men noen tror dette heller handler om en sykelig far som ennå lever. I så fall betyr det at han ber om å få bli i hjemmet til han har fullført ordinær sønneplikt (det fjerde bud) om å sørge for sin far helt til denne dør.
En tredje tolkning viser til skikken om å ta ut skjelettet av graven på årsdagen etter dødsfallet, og så legge benene i en krukke eller liten kiste. I så fall ber mannen om inntil et års ”utsettelse”.
60 Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.
Jesu svar må ha vært ekstremt provoserende. En kjent bibelforsker (Martin Hengel) mener at det neppe finnes noe annet Jesus-ord som så åpent går på tvers av jødisk lovtolkning og gjengs jødisk praksis enn dette.
Det er vanlig å forstå Jesu uttrykk ”døde” billedlig (metaforisk): ”La de åndelig talt døde - de uomvendte - ta seg av hverandre. Du trer nå inn i et annet rike.”
”Guds rike” er selve kjerneordet hos Jesus. Det viser til frelsens område.
Vi skal ikke for lettvint bruke ”Guds rike” synonymt med kirken, misjonen eller menigheten. Guds rike er gaven, kirken er mottagerne.
Derfor treffer det egentlig dårlig å synge om at vi skal bygge eller gi til Guds rike. Det er ikke vi som bygger frelsen. Den mottar vi. Frelsen er ingen dugnad.
61 Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme.
Her ligger det en sterk parallell til bibelfortellingen om Elia som kalte Elisja til profet, 1 Kong 19,19-21. Storbonden (?) Elisja pløyde på åkeren sin, med ikke mindre enn 12 par okser foran. ”
Og Elias gikk bort til ham og kastet kappen sin over ham. Da forlot han oksene og sprang etter Elias og sa: La meg først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge deg! Han svarte: Gå bare hjem! For hva har jeg gjort med deg? Så forlot han ham og gikk hjem. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med oksenes åk kokte han kjøttet og gav det til folket der, og de åt. Så gjorde han seg ferdig og fulgte Elias og tjente ham.”
I det tilfellet fikk altså Elisja lov til å ta avskjed med sine foreldre. Er Jesus strengere?
62 Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.
To barn konkurrerte om hvem som kunne lage det retteste sporet i snøen tvers over isen. Den ene justerte og siktet, han så både bakover og fremover. Den andre gikk med blikket stivt festet på et punkt der fremme. Han vant.
”Så la oss derfor … løpe med tålmodighet … med blikket festet på Jesus … for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse”, står det i Heb 12,1-3.
Et av Bibelens korteste vers har samtidig et av de vanskeligste budskap,
Luk 17,32: ”Kom Lots hustru i hu!”
Lot flyktet fra hjembyen Sodoma, men hadde så mye av hjertet sitt der at hun måtte snu seg og se hjem, trass i forbudet.
Jesus selv forklarer hvor radikalt han har ment det i neste setning:
”Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal bevare det”, Luk 17,33.
Dette var Ole Hallesbys tekst i den berømte ”Helvetestalen” i Storsalen i Oslo vinteren 1953. Hans poeng var at vi må ta kallet fra Jesus på alvor her og nå, uten hensyn til noe annet. For også djevelen kan tale om omvendelse, men alltid som noe som kan ordnes i morgen.
Her blir det altfor platt å tale om ”utfordringen” fra Jesus. Vi bør heller si ”kall”. Eller kanskje skal vi overveie å si ”krav”? Siden han er vår skaper har Gud krav på hele oss. Og frelser krever alt.
