På siste søndag før jul preges tekstene av forventning om barnet som kommer, og forventninger om hva dette barnet skal gjøre med verden. Marias lovsang er en av tekstene som står der og står der, – helt til vi en dag stanser og betrakter denne lovsangen, og må utbryte: Er det virkelig det som står der! Marias lovsang glitrer. Den er en overveldende lovsang, mesterlig vevet sammen av gammeltestamentlige tråder.
Har du lagt merke til Marias reaksjon da engelen kom til henne for å fortelle om barnet hun skulle føde?
Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Luk 1:29
Engelen hilste henne slik:
”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Luk 1:28
Så bibelkjent som Maria må ha vært, ble hun forskrekket fordi engelen hentet ord fra dommertiden i Israel.
Engelen siterte først engleord til den store Gideon: "Herren er med deg, du djerve kriger!" (Dom 6:12)
Kort tid etter hørte Maria enda en hilsen fra det samme bibelavsnittet. Slektningen hennes, Elisabeth, hilste henne med ordene: "Velsignet er du blant kvinner!" (Luk 2:42) Dette er ord fra Debora-kvadet, kanskje det eldste skrift-stykket i Det gamle testamente.
Tre kvinner som hungret etter rettferdighet
Det er ikke rart at Maria ble forskrekket over slike kraftige linjer inn til hennes liv og barnet hun skulle føde. Vi blir kanskje forskrekket vi også, over den politiske frigjøringssangen Maria synger. Vi gjentar denne sangen hver Maria budskapsdag, selv om kommunismen er erklært død og begravet noen år nå:
”’Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.” Luk 1:46-47, 52-53
Det ligger en gnagende hunger etter rettferdighet i Marias lovsang, og en overveldende tro på at Gud hevder rettferdigheten. Maria hentet sine sterke frihetstoner fra dommer Debora som levde 1000 år før henne. For slik sang Debora:
”Hør, dere konger! Lytt, dere fyrster! Jeg vil synge, synge for Herren, spille for Herren, Israels Gud. Landsbyene lå øde i Israel, de lå øde, før jeg, Debora, sto fram, sto fram som en mor i Israel. Mitt hjerte slår for Israels herskere, for folket som villig møtte fram. Lovpris Herren! De overdøver lyden av dem som henter vann når de forteller ved vanningsstedene om Herrens rettferdige gjerninger, hans rettferdige gjerninger mot landsbyfolket i Israel. Dom 5:3, 5, 7, 11
I denne kraftige sangtradisjonen står Maria med sin lovsang, med sin rettferdighetshunger og sin rettferdighetstro.
Da dommertiden gikk mot slutten, sto Hanna frem. Hun var barnløs, og følte det himmelropende urettferdig. Men hun lot ikke Gud få fred.
I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 1 Sam 1:10
Og så fikk hun bli mor til Samuel, profeten som skulle salve den første konge for jødefolket. Da sang Hanna:
”Mitt hjerte fryder seg i Herren. Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass. For jordens søyler hører Herren til, på dem bygde han verden opp. Han vokter de trofaste på veien, men de urettferdige må tie i mørket. Herren lar det tordne over dem fra himmelen, han dømmer den vide jord.” 1 Sam 2:1, 8-10
Det gisper en lidenskapelig rettferdighetstørst mot oss fra disse versene. En kvinnelig, politisk rettferdighetstørst, som ikke vi er vant med i vår tids ulike kvinneroller.
Frihet, likhet og brorskap
I 250 år har rettferdighetstørsten forandret vår del av verden gjennom franske og kommunistiske revolusjoner. I dag sies kommunismen å være begravet. Vi vemmes over det sørgelige søppelet etter kommunismen. Slagordene om FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP er druknet i blod. Revolusjonene har spist sine egne barn. Men når hykleriet nå er avdekket, – hvem skal da målbære ropet etter FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP?
De franske revolusjonære og marxist-leninist-stalinistene var ganske gudfiendtlige, – men ordene FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP tok de ut av kirkens munn. Ennå lyder disse kampordene i Afrika og Latin-Amerika. Disse kampordene lærte afrikanske frigjøringsledere på misjonens skoler. De står fortsatt på i kampen, slik også kirkeledere i Latin-Amerika gjør det.
Men når disse ordene er stilnet i Europa, må vi som ga dem disse ordene ta dem i bruk igjen. Å bruke disse ordene kan nok føles som å få en annens gebiss inn i munnen. Men dette er kirkens gamle ord, og vi må trene oss i å bruke dem igjen.
"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten," sa Jesus, "for de skal mettes." (Matt 5:6) "Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde!" sa profeten Jesaja (35:4). "Se, der er deres Gud. Han kommer med hevn, med gjengjeld fra vår Gud. Selv kommer han og frelser dere."
Gud gi oss antenner som er gode nok til å ta inn disse ordene, – så de rister oss og ryster oss! – Så rettferdighetshungeren blir vår rettferdighetshunger. Så Deboras rettferdighetshunger, Hannas rettferdighetshunger og Marias rettferdighetshunger blir vår rettferdighetshunger.
Da kan Gud gi oss deres rettferdighetstro også. Troen på hans rettferdige verdensorden. Den som viste seg på korset og som skal vise seg på dommens dag!
Guds rettferdighet utbres i verden i tre avdelinger:
For det første gjennom Guds verdensstyre, hvor han bruker myndighetene på tross av deres synd og motstand. Og gjennom alle mennesker av god vilje, – og dem er det heldigvis mange av!
Den andre måten Guds rettferdighet utbres på er gjennom evangeliet. Det er båret av Guds lidenskap for retten! På korset skjedde endelig rett og rettferdighet. Der kan undertrykte få slukket sin rettferdighetstørst, – hvis bare ikke dommens ord drukner i et platt overbærenhetens evangelium. Overbærenhet er en viktig dyd for den som bare opplever skrubbsår i livet. Men når sårene går like inn i hjerterøttene, må det soning til! "Si til de urolige hjerter: Nå kommer Gud for å gjøre gjengjeld." (parafrasert fra Jes 35:4) Se på korset: Det finnes rettferdighet i denne verden, det finnes en rettferdig verdensorden. Så mye skal det til for å sone det dere har måttet lide!
Den tredje avdeling for Guds rettferdighet kommer når han en dag reiser seg og lukker døren. I dag er døren åpen, så urettferdige kan gå inn og bli rettferdiggjort. I dag er nådens tid. Men når nådens tid er over, skal rettferdstørsten stilles for alltid. Da skal Herren dømme levende og døde. Og "vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor." (2 Pet 3:13)
