To ting i denne teksten gjør at jeg drives til Jesus. Begge handler om det samme.
Teksten snakker om et evig skille mellom mennesker. Noen går fortapt og andre blir frelst. Vi skal skilles som en flokk med småfe. Geitene til venstre, sauene til høyre. Det som skiller oss er hvordan de til høyre har vært gode nester for sine medmennesker, mens de til venstre har unnlatt å være det. Den som skiller oss er Jesus.
Jesus utfordrer til et radikalt og selvoppofrende disippelliv. Ingen tvil om det. Men erfaringen tilsier ofte at det er lett å miste motet i møte med en slik tekst. Vil jeg være en av de som blir frelst?
Det som driver meg til Jesus er for det første utsagnet «dere som er velsignet av min far» Sauene på høyre side har det ved seg at de er velsignet av Faderen. Det er en bakenforliggende årsak til at de har handlet som de har gjort med «disse mine minste brødre». Gud har velsignet dem – derfor har de spredd velsignelse.
Det andre som driver meg til Jesus er det faktum at hverken sauene eller geitene vet hva de har gjort/ikke gjort. De frelste ser altså ikke selv at de har gjort de gode gjerningene. Det har vært en frukt av livene deres med Gud, som de ikke selv har vært klar over. Igjen er det dermed Guds handling som står i fokus – og jeg blir drevet til Kristus.
For i Kristus har jeg all åndelig velsignelse.
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef 1:3
Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. Sal 73:25f
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
