Satan er en mester i å forkle seg. Han kan det ene øyeblikket fremstå som en lysets engel, for så i neste omgang å vise seg som en brølende løve (1 Pet 5,8). Det ene øyeblikket møter han Jesus i en besatt person, for så i neste omgang å friste ham til fall ved å sitere bibelvers.
1 Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen.
Teksten vår begynner der det nettopp er blitt fortalt om Jesu dåp. Himmelen hadde åpnet seg, Faderens røst lød fra himmelen, og Ånden selv kom i skikkelse av en due.
Kort og brutalt blir den fine, åpne stunden avbrutt: Ånden fører Jesus ut i ørkenen for at han skal fristes av djevelen. For oss er det et paradoks at det er Ånden som leder Jesus slik.
Gud hadde også tidligere ført sine ut i ørkenen. Teksten er som et kraftig ekko av Israels førti år i ørkenen. Som dem skal også Jesus bli fristet. Motsatt dem skal Jesus bestå prøven.
Selve ordet "fristelse" er en klassisk nøtt for bibeloversettere. Både på hebraisk og gresk brukes nemlig samme ord om "fristelse" og "prøvelse". Det er våre moderne språk som skjelner mellom de to.
Vi sier gjerne at Gud fører oss gjennom prøvelser, gjerne for å styrke vår tro. Fristelser, derimot, kommer fra Satan, og hans ønske er at vi skal miste troen.
Men denne sondringen mellom fristelser og prøvelser er altså vår oppfinnelse. Skriften bruker samme ord om de to.
Det svarer vel også til vår opplevelse av det hele: Når vi er i fristelser/prøvelser vet vi ikke helt om dette er det ene eller det andre. Det kjennes bare tungt. Men helt forvirrede skal vi ikke behøve å være.
Jak 1,13-14 sier: "Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst."
Og apostelen Paulus sier, 1 Kor 10,13: "Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den."
2 Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.
De førti dager og førti netter er igjen et ekko av Israels førti år i ørkenen. 2 Mos 24,18 forteller at Moses ble i førti dager hos Gud på Sinai. Men også Goliat stilte seg frem førti dager til tvekamp, og han spottet Gud, 1 Sam 17,16.
Elia gikk også i førti dager uten mat ut til ørkenen, der han fikk møte Gud ved Horeb/Sinai, 1 Kong 19,8. Og Jona forkynte for Ninive at det skulle gå førti dager før ulykken ville ramme, Jona 3,4.
Jesus var sann Gud, og samtidig sant menneske. Nå ble han til sist sulten. Slik står det også i Matt 21,18-19, den gang han forbannet det ufruktbare fikentreet.
3 Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød!
Det skjedde flere ganger at noen ville få Jesus til å demonstrere sin guddomsmakt, også Herodes prøvde det, Luk 23.8. Jesus avviste alltid slike henvendelser. Ved én anledning viste han dem til Jona-tegnet, Matt 12,39-40.
"Jøder krever tegn og grekere søker visdom", klaget Paulus, 1 Kor 1,22. Jesus gjorde for øvrig de fleste av sine helbredelser i det stille. Det er ikke noe sunnhetstegn at visse predikanter helst vil foreta helbredelser på scenen, enn si at noen på forhånd averterer i avisene med "tegn, under og helbredelser".
4 Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.
Også overfor sine disipler underviste Jesus om forskjellen på vanlig mat og "åndelig" mat, Joh 4,32-34: "Jeg har mat å ete som dere ikke vet om! … Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning."
Jesus siterer fra 5 Mos 8,3, der Gud lærer Israel at mannaen skal vise Israel at ingen lever av brød alene.
5 Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde.
Til og med "den hellige stad" og selve templet kan være scene for Satans fristelser. Enhver predikant kjenner seg igjen: Også på talerstolen med Guds ord er Satan på plass med sine fristelser.
Og enhver ærlig kristen kjenner igjen de mange innskytelsene Satan kommer med når en skal ha en stille stund med Jesus.
Bernard av Clairvaux klaget engang over hvor vanskelig det var å konsentrere seg i bønnen. Ikke en gang Fader Vår klarte han å be uten at tanken ble adspredt. En ridder syntes det hørtes ynkelig ut, og sa at slikt skulle han greit mestre.
Bernard tok ham på ordet, og lovet ham en hest i belønning om han klarte å be hele Fader Vår uten å bli avledet i tanken. Ridderen satt i gang, men han var ikke kommet til tredje bønn før han avbrøt seg selv med følgende spørsmål: "Følger det seletøy og bissel med hesten jeg får?"
6 Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein.
Igjen siterer Satan bibelvers for Jesus. Og selve anvendelsen av Messias-løfter på Jesus var ikke så lite av en anerkjennelse. Ikke mange av Jesu samtidige gjorde det. Det var vel faktisk helst de onde ånder som i første omgang ga en klar bekjennelse av at Jesus var Guds Sønn, Mark 1,24.
7 Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.
Formelt sett blir det en nesten skriftlærd diskusjon mellom djevelen og Jesus. Begge siterer bibelvers, men med hver sin hensikt.
Vi skal også tenke på at ikke enhver bruk av bibelvers, selv i en "from" ramme, behøver å være rett. I dette tilfelle viser Jesus oss til det første bud for å stanse Satan.
8 Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet.
Selv om Bibelen er full av fortellinger om særlige møter med Gud på ulike fjell, er det her først og fremst utsikten som et fjell gir som er poenget. Satan vil vise Jesus hva han kan oppnå, om han følger hans anvisninger.
Gjennom kirkehistorien har det vært mange spissfindige diskusjoner omkring Kristi person. En tid diskuterte en hva som var riktigst å si: "Jesus kunne la være å synde", eller "Jesus kunne ikke synde". Hadde med andre ord Jesus en virkelig opplevelse av synden som en fristelse i sitt indre?
Hebr 4,15 slår fast: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd."
Og i Getsemane ba han slik, Luk 22,42: "Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din."
9 Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.
Vi undres om Satan egentlig hadde makt til å gi bort det han her lovet. Riktig nok kaller Jesus ham for «denne verdens fyrste», men Satan er løgnens far, så ingen kan vite om det er sant eller ikke det Satan møter oss med. Han er ikke redd for å lyve.
Da Jesus virkelig fikk all makt i himmel og på jord, var det Gud han fikk det av, Matt 28,18.
10 Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.
Igjen viser Jesus til det første bud, og han viser til Skriften.
Indirekte viser Jesus også oss til Skriften, når vi blir prøvet. Også vi kan omgi med så mye Guds ord, at vi kan bruke Bibelen til å tilbakevise satans mange angrep.
11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
Etter tre mislykkede forsøk innser Satan at han i denne omgang måtte gi opp.
Men det betød langt fra at Satan var ferdig med å friste Jesus. Han kom igjen, og på mange nye måter. Og likevel er det noe spesielt med denne hendelsen, det forstår vi av hvordan det gjenfortelles. Et hovedpoeng er: Der Israel feilet i de førti år i ørkenen, der seiret Jesus. Der vi så ofte feiler, der bestod Jesus prøven – for oss.
