I slutten av juleevangeliet finner vi et trekk ved Maria som angir tonen for 1. juledag:
Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Luk 2:18-19
1. juledag er dagen for å la juleevangeliet synke. Det er stille etter stormen. Vi har tid og stillhet. Vi har tid til å kjenne etter hva evangeliet har lagt inn i oss.
Slik er julaften og juledag forskjellige. På julaften bryter lyset frem. Vi er opptatt av forandringen, at lyset er kommet til syne. På juledag lar vi lyset skinne, – og lyse, og varme, og gjøre oss godt.
La oss synge høytidsverset. La oss prise, ære og velsigne Gud for det som er skjedd, kjenne vel etter, og mette våre øyne med lyset fra det høye.
En frelser er oss født i dag,
i mennesker Guds velbehag,
Gud være pris og ære!
Nå er han født i Davids stad;
den sønn som englene tilbad,
velsignet evig være!
Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde,
mett ditt øye nå med lyset fra det høye!
(Norsk Salmebok nr 47)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det første kapittel, fra vers en:
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.
En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1:1-14
Hellige Far, hellige oss i Sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Preken
På julaften er Gud så nær og begripelig: Barn i en krybbe, Josef og Maria, hyrder og engler.
Juledagen åpner våre tanker og tankebaner: Det tales om lys – nåde – sannhet
Julaften = fortelling
Juledagen presenterer betydningen
Julaften = ting som er faktisk er skjedd
Juledagen gir oss sannheten
Julaften = historien
Juledagen = forklaringen
Dette høres ut som en grei fordeling, men det blir nok en altfor firkantet forståelse.
Inne i julaftens evangelium ligger det tolkninger hele veien:
- Keiser Augustus og landshøvding Kvirinius forankrer fødselsfortellingen i vår historie.
- Englene forankrer fødselsfortellingen til kosmos.
- Englene forklarer hyrdene hvem som er født og hva han skal gjøre: Det er deres frelser som er født, – og ikke bare deres frelser, men hele folkets frelser.
Og inne i juledagens begreper ligger det helt konkrete, ikke bare rundt begrepene: Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss.
Julen er ikke bare en måte Gud prøver å gjøre seg forstått på. Julebudskapet er ikke en lysstråle fra en fremmed virkelighet. Juledagen avdekker sannheten, hvordan tilværelsen henger sammen. Julens evangelium er ikke som et lyn. Det er en oppklaring av sannheten, som når lyset settes på i et mørkt rom.
Vi kunne tenke oss at Gud var en ånd eller en kraft. Og så, – for at vi innskrenkede mennesker skulle begripe litt av den åndelige virkelighet, så var guddommen så klok at han lot guddomsordet bli menneske, – for det kan vi begripe. Slik blir Jesus en demonstrasjon av de evige verdier, som egentlig er ganske ubegripelige og ugjennomtrengelige, og som vi mennesker bare kan begripe en flik av, og knapt nok det.
En slik forståelse av menneskets innskrenkethet og guddommens ubegripelighet og Jesus som guddommens kommunikasjon til menneskeheten, – en slik forståelse gir mening, og den kan kaste lys over noen bibelord. For eksempel:
Han er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! 1 Tim 6:15-16
Når en ser slik på religionen, har en fått tak en viktig side av tilværelsen, og er ofte forbilder i hengivelse, tilbedelse og religiøst alvor. Men det blir en kristendom som fordrer en viss religiøs sans. For mange vil dette bli en uoppnåelig religiøsitet.
Det er viktig at noen i menigheten bærer respekten for det hellige og opphøyde, og beriker vårt felles gudsliv med tilbedelse.Men dagens evangelium sier noe mer: Vi så hans herlighet! Johannes åpner sitt første brev slik:
Det som var fra begynnelsen,det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. 1 Joh 1:1
Det disiplene så og tok på, var ikke bare Guds pedagogikk. Det var Gud selv!
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. … Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. Joh 1:14, 18
Lyset som stråler mot oss i julen er ikke et lysstreif fra en fremmed virkelighet til en fortapt jord, hvor alt er fremmed for Gud.
Nei, lyset avdekker tilværelsens sammenheng for oss. Lyset avdekker at det vi tror er vårt på godt og vondt, – det er Guds skaperverk.
Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. … Han var i verden, og verden er blitt til ved ham. Joh 1:3-4, 10
Når vi ser Jesusbarnet, når Jesus vandrer omkring, når han viser enkeltmennesker omsorg, når han gråter over sin døde venn, – da er det ikke bare en pedagogikk fra en usynlig virkelighet! Da avdekker han Skaperen for oss. Da viser han oss hvordan Gud er, han som ingen av oss har sett. Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Gud som holder sin enbårne sønn i sin favn! Han som har skapt oss i sitt bilde!
Jesus er bildet av Guds vesen.
Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Hebr 1:1-3
Selv etter oppstandelsen var Jesus en som disiplene kunne ta og føle på. Han la vekt på at de skulle erfare hvordan hans oppstandelseslegeme var, så de kunne fortelle oss om ham. Han spiste for deres øyne for å overbevise dem om at han ikke var en ånd, bare.
Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har. Luk 24:39
Jesus kom ikke til en gudfremmed klode fra den fjerne guddom. Han kom til sitt eget.
Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende. Jes 57:15
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
