Kommende søndags tekst bidrar til å understreke hvor viktig det er å forstå fastetiden som en botstid. «Bot» betyr «omvendelse». Teksten er hentet fra et kapittel der det i forveien har handlet om både omvendelse (13:1-9) og Guds rikes vekst (13:18-21).
Innledningsvis i teksten vår opplyser Lukas (v 22) at Jesus er på reise mot Jerusalem. Det er et klassisk fastemotiv. I fastetiden er vi så å si Jesu medvandrere. I byene og landsbyene underviste Jesus. Og da skjedde det at en tilhører tok ordet (v 23ff) med et spørsmål:
22 Under vandringen mot Jerusalem dro han (= Jesus) gjennom byer og landsbyer og lærte. 23 En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem: 24 Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.
Spørsmålet om hvor mange som ville bli frelst, ble diskutert en del blant fariseerpartiets medlemmer på Jesu tid. Jesus selv uttalte seg om saken i Bergprekenen (Matt 7:13f): Bare få går inn gjennom den trange porten og vandrer på den smale veien. I utenombibelske kilder fortelles det om ledende fariseere som ordla seg like pessimistisk.
Spørsmålet i v 23 bruker uttrykket «bli frelst». I Jesu svar tolkes det som identisk med «komme inn i Guds rike» (se v 24 og v 28f). Jesus svarer ikke i v 24 direkte og med tørr statistikk. Men han vinkler svaret med individuell og eksistensiell adresse til tilhørerne i den jødiske småbyen. På samme måten må predikantene på søndag vinkle forkynnelsen av Jesu ord individuelt og eksistensielt til oss som skal høre.
Jesus ber oss «streve» eller «stride» for å bli frelst (grunnteksten kan bety begge deler). Jesus omtaler veien inn til frelsen med uttrykket «den trange døren». Den er så trang at vi bare slipper inn en og en. Derfor må vi ikke nøle, men straks ta plass i køen.
Først etter dette gir Jesus to svar på det mer statistiske spørsmålet. Første svar står i v 24b og svar nummer to følger i v 28-29. I første svar tegner Jesus bildet av mange som først etter at det er for sent, tar plass i køen foran den trange døren. Dette er sikkert ment som en særlig utfordring til de jødiske tilhørerne i småbyen der Jesus var på gjennomreise.
I det andre svaret (v 29) er det de hedningekristnes inntog i Guds rike i store flokker som representerer utfordringen. De kommer fra nord og sør og øst og vest. På samme måten må fastetid-predikantene utfordre oss nordmenn. I tusen år er vi blitt så husvarme i Guds hus at vi ikke lenger strider for å komme inn gjennom den trange døren, mens nyomvendte i Afrika og Asia kommer i store skarer.
Så utdyper Jesus bildet av den stengte døren:
25 Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra.
Også dette bildet fra utsiden av Guds stengte dør må fastetid-predikantene utfordre oss på. Ikke bare er døren trang, slik at vi må gå inn én og én. Men i tillegg er der en tidsfrist. En dag reiser husbonden seg og stenger døren. Her kommer altså tanken om Guds nådefrist til uttrykk. Vi må ikke utsette søkingen etter Guds nåde. For vi vet ikke når nådefristen vår går ut.
Samtalen mellom de utestengte og husbonden begynner midt i v 25 og fyller resten av teksten. Husbonden er bilde på Jesus. Legg merke til at Jesus tvers igjennom samtalen ordlegger seg i futurum og i tiltaleform, annen person flertall: «Dere skal begynne å si...». Jesus forutsier en samtale som først skal finne sted etter at nådefristen er gått ut og døren stengt. Jesus forutsier den for at vi skal la oss advare og omvende oss før det er for sent.
Samtalen består av til sammen to innlegg fra de utestengte (v 25b og 26) og to svar fra Herren (v 25c og 27-30). I det første innlegget ber de utestengte om å få slippe inn. Jesus avviser dem med at han ikke vet «hvor dere er fra». Antagelig er dette et semittisk preget uttrykk som betyr «Jeg anerkjenner dere ikke» (dvs: som rette borgere av Guds rike).
I neste innlegg prøver de utestengte å argumentere:
26 Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre.
Det litt tunge uttrykke «begynner dere å si» skal antagelig vise at det dreier seg om en kort sammenfatning av langvarig argumentasjon. Verset gjengir to argumenter: (1) måltidsfellesskapet med Jesus på jorden og (2) møtet med ham i bygatene. Begger argumentene er svake. For de hørte altså ikke etter hva Jesus faktisk sa. I parallellteksten i Matt 7:22 møter vi ytterligere tre argumenter av mer karismatisk slag. Men også de avvises av Jesus. Det avgjørende adgangsvilkåret til Guds rike er sann omvendelse, dvs: anger og tro. Slik begynner husbondens svar nummer to:
27 Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.
I dette verset gjentar Jesus begrunnelsen i v 25c og føyer til nok en begrunnelse: De utestengte «gjorde urett» (sml Sal 6:9, som Jesus her siterer). Her dreier det seg usminket om dom etter gjerninger. Ingen må tro at dommen etter gjerninger er avlyst. Og slik fortsetter husbondens svar nummer to:
28 Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. 29 Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike.
Uttrykkene «gråte og skjære tenner» samt «kastes utenfor» advarer mot evig fortapelse og evig pine. Gjestelisten i den himmelske festsalen omfatter (1) patriarkene (2) profetene (3) hedningekristne fra alle himmelretninger (messianske jøder nevnes i Rom 11:25f = Sak 12:10). Alt i alt er det derfor til slutt ikke få, men mange, som skal bli frelst (sml Åpb 7).
Jesus avslutter med et ordtak, som det også bor hellig botsalvor i:
30 Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!
