Publisert

Så viktig er det å vende om i tide Luk 13:6-9


Ca leselengde:
5 min

Nyttårsaften
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Fork 3,1-2.4-7.11a
 1 Pet 1,22-25
Prekentekst: Luk 13,6-9
Fortellingstekst: 1 Mos 28,10-29,1
Poetisk tekst: Salme 121

Denne nyttårsteksten utgjør den tredje tredjedelen av et avsnitt som handler om hvor viktig det er å nytte Guds nådetid og vende om i tide.

I tekstsammenhengen hos Lukas har Jesus og disiplene «vendt ansiktet mot Jerusalem for å gå dit» (Luk 9:51). Det betyr trolig at de her i vårt avsnitt er startet på selve reisen. Men Lukas skriver ikke strengt kronologisk. De forskjellige avsnittene forbindes snarere med hverandre av tema-styrte grunner.

I slutten av kap 12 har temaet akkurat vært rett tyding av tidenes tegn (Luk 12:54ff). I den første tredjedelen av vårt avsnitt (se Luk 13:1-3) betoner Lukas kontinuitet: «På den tiden ... osv».

Konkret kommer det her noen med en nyhet fra Jerusalem. Soldatene til Pilatus hadde massakrert noen galileere inne i tempelet slik at blodet deres blandet seg med blodet fra offerdyr. Jesus spør om tilhørerne tror disse galileerne var «syndere fremfor alle andre galileere». Og Jesus bevarer sitt eget spørsmål med et uttrykkelig «Nei, sier jeg dere!» I stedet betoner han omvendelse: «Hvis dere ikke vender om, skal dere alle omkomme på samme måten».

I den andre tredjedelen av vårt avsnitt (se Luk 13:4-5) gjentar Jesus dette poenget. Men nå bruker han en annen katastrofe som eksempel. Tårnet i bymuren like ved Siloa-dammen i Jerusalem var falt ned og hadde drept 18 judéere. Men heller ikke om dem bør noen si at de er «skyldige fremfor alle som bor i Jerusalem». Og igjen betoner Jesus omvendelses-appellen.

Begge steder bruker Jesus en sammenligning: Alle uomvendte skal omkomme «på samme måten». Betyr det massakre-død, eller naturkatastrofe-død, for alle uomvendte? Neppe. Det er ikke ytre dødsårsak eller «plutselig død» Jesus er opptatt av. Men det er u-omvendt død.

Dét spørsmålet utdyper nå Jesus med en egen liten lignelse. Og det er den som utgjør vår tekst, sitat:

6 Han (= Jesus) sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen.

Lignelsen begynner med en vingårds-eier. Han er utvilsomt bilde på Gud Fader selv.

Eieren hadde videre plantet et fiketnre i vingården sin. Akkurat dét vet vi fra et knippe tekster i GT at mange vingårdseiere gjorde (se 1 Kong 4:25; Mika 4:4; Sak 3:10). Fikentreet røper nemlig fruktbæringen sin svært tidlig på året. Derfor tjente mengden frukt på fikentreet som tidlig-varsel om hvor mye vindruer eieren senere kunne vente fra vingården sin. Spørsmålet er nå om fikentreet og vingården er lignelses-trekk som skal tolkes.

En tolkningstradisjon sier at vingården er bilde på verden, mens fikentreet er bilde på Israel. Men den tolkningen mangler ryggdekning i Bibelen som helhet. I den basale vingårds-lignelsen i Jes 5:7 er det tvert imot Israel Guds vingård er bilde på. Og i nærkonteksten foran vår tekst nevnte Jesus altså både Galilea og Judea.

I forlengelsen av dette tenker R. C. H. Lenski seg at fikentreet i vingården må være bilde på Jerusalem by. Jesus er jo på vei dit. Men i Luk 11 og 12 har Jesus talt sterke ord imot Israels åndelige elite. Det gjør det mer naturlig å tolke fikentreet som bilde på Israels åndelige elite, inkludert hovedstadseliten. I andre tekster: «yppersteprestene og de skriftlærde».

Om vi altså legger denne «innen-jødiske» lignelsestolkningen til grunn, må vi likevel i neste omgang gi akkurat det samme lignelsesbudskapet videre også til vårt eget folk, vi som ikke er jøder. For budskapet er uansett det samme.

Dyptgripende omvendelse er så selve poenget i v 6c: Eieren leter etter frukt, men finner ikke noe. Frukten må (i lys av v 1-5) være bilde på omvendelse. På grunnspråket er det verbet «meta-noé-oo» som betyr «vende om». Forstavelsen «meta» betegner en bevegelse helt over på den andre siden. Og verbet «noé-oo» betyr «tenke». Å vende om er altså å skifte fullstendig tenkesett.

I neste vers dukker det opp en vingårds-arbeider:

7 Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år er jeg nå kommet og har lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden?

Det er vingårds-eieren (= Gud Fader) som her fører ordet idet han taler til vingårds-mannen (= Jesus). Og eierens dom over fikentreet som ikke bærer frukt (= u-omvendte jøder og ikke-jøder), handler om både død og fortapelse («Hogg det ned!» Sml Matt 3:10; 7:19; 19:41ff, Jes 5:5f etc).

De tre årene er sannsynligvis ikke ment som tre fysiske kalender-år, men heller som bilde på Guds nådefrist. Den er «langmodig». Dvs: den er av en viss, men tidsavgrenset, varighet. Så tar nådefristen slutt (sml 1 Pet 3:20, 1 Mos 15:16 etc).

Nå tar vingårds-arbeideren (= Jesus) ordet, sitat:

8 Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det.

9 Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.

I disse to versene opptrer Jesus som menneskers talsmann foran Guds dommer-trone. (Det samme bildet av Jesus som menneskers talsmann foran Guds trone møter vi i 1 Joh 2:1f, Rom 8:34, 1 Tim 2:5f, Hebr 7:25 og 9:24.)

Sønnen appellerer i v 8 til Faderen om utvidet nådefrist for uomvendte. Og dét er nyttårs-kveldens fundamentale budskap. I setningen «La treet stå ...» bruker grunnteksten verbet «af-hiemi». Det betyr egentlig «forlate», «tilgi», men her betyr det «tillate». Verbet gir likevel Jesu bønn en innstendig klang av nåde-appell.

I v 9a sier vingårds-arbeideren (= Jesus): «Kanskje bærer treet frukt neste år». Her er uttrykket «neste år» en tolkning av det greske uttrykket «eís to méllon» (= i fortsettelsen, i tiden som kommer). Vekten ligger heller ikke her på det eksakte kalenderåret, men på forlengelse av nådefristen.

Og så nær og fortrolig er altså relasjonen mellom Sønnen og Faderen at (1) Faderen implisitt innvilger Sønnens anmodning, samtidig som (2) Sønnen (i vers 9b) sier seg basalt enig i Faderens avsagte dom.

På nyttårskvelden må vi altså forkynne begge deler: at Guds dom over manglende omvendelse står fast, men at Gud for Jesu skyld venter med iverksettelsen – i håp om at vi skal vende om.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Emne

  Omvendelse

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  13: 6-9

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.