Publisert

Sabbat og helg: Guds gave


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



11. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: 2 Mos 20,1-17
 Gal 5,1-6
Prekentekst: Mark 2,23-28
Fortellingstekst: Jes 6,1-8
Poetisk tekst: Salme 89,2.15-16

Markus har i kap 2 samlet fire-fem kontroverser rundt Jesus. Alle oppklares dypest sett når vi tenker rett om Jesus. Vår tekst er en av disse kontroversene og handler om et sabbat-spørsmål.

Sabbaten som nådig hviledag ble gitt menneskene allerede på syvende skapelsesdag, 1. Mos 2:2f:

Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verket han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt verket sitt som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den.

Her er hviledagen beskrevet som en nådig og velsignet skapelsesgave til alle mennesker, både hedning og jøde. Hviledagen er her ikke et lovisk bud, men en evangelisk skaperordning. At Gud velsignet og helliget hviledagsinstituttet betyr at Gud deponerte velsignelse og helg i selve ordningen. Vi får del i Guds nådige sabbatsgaver ved å leve i ordningen for Guds ansikt.

Senere instituerte Gud hviledagen i et eget bud i Tibudsloven, se 2. Mos 20:8ff:

Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud.

Hviledagsbudet avviker fra de andre budene på den måten at det begynner med en appell til hukommelsen: «Kom i hu ...». Det er et bud. Men det har også i behold den syvende skapelsesdagens evangeliske særpreg med hvile og helg som nådig gave. Gud instituerer i sabbatsbudet en dag i uken for et direkte møte mellom seg selv og oss. Fordi vi er syndere, verner Gud gaven med et eget bud: Husk at Gud fremdeles har krav på et ukentlig høyhellig direkte møte med deg, ansikt til ansikt.

I GTs videre utleggelse av sabbatsbudet finner vi etter hvert en lang rekke forskrifter om høytider, seremonier og spesialforbud (= «seremonialloven»). Tekstene selv adresserer seremonialloven bare til jøder, ikke til oss hedningekristne (se f. eks 2. Mos 35:1, Esek 20:12). Som hedningekristne i den nye pakt er vi tvert imot frie fra slike bud (se Kol 2:16, Gal 4:10f, Rom 14:5ff). Men budets ur-intensjon, et jevnlig nådig møte med den hellige Gud, står fast. Som det heter i katekismeforklaringen: Vi bør ikke forakte forkynnelsen av Guds ord.

Idet vi nå ser på søndagsteksten, bør vi ha denne evangeliske sabbatsforståelsen i bakholdet:

23 Det skjedde at han på en sabbat gikk gjennom kornåkrene. Disiplene begynte da å plukke aks mens de gikk der. 24 Fariseerne sa til ham: Se, hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?

På Jesu tid var hviledagsbudet i fariseisk rabbinisme blitt omgitt av en ringmur av tilleggsbud. Intensjonen var utvilsomt god. Det handlet om å stanse folk i god tid før de krysset den røde streken og brøt selve budet. Men dette var likevel bare menneskebud. (Etter Jesu tid ble disse forskriftene samlet i Misjna og Talmud. I vår tid inngår de i rabbinsk jødedoms sabbats-teologi, som har mange rigorøse detaljforskrifter, men også gode evangeliske impulser, å by på, se biskop Ole Chr. Kvarme glimrende bok om søndag og sabbat).

To detaljbud aktualiseres av disiplene på veien gjennom åkeren (v 23). Ikke bare plukket de da noen aks. Men de gned dem også mellom hendene for å få selve kornet ut av aksene. Innhøsting var etter Thoraen forbudt (2. Mos 34:21). Plukking av en håndfull aks fra annen manns åker var tillatt (5. Mos 23:25). Men å gni aksene mellom hendene kunne forståes som ulovlig arbeid.

I Jesu svar må vi studere hvordan Jesus viser oss tilbake til Guds opprinnelige intensjonen for hviledagen. Jesus begynner med et eksempel fra Davids tid:

25 Og han sa til dem: Har dere aldri lest hva David gjorde da han var i nød og sultet, han selv og de som var med ham, 26 hvordan han gikk inn i Guds hus, da Abjatar var yppersteprest, og åt skuebrødene, som ingen har lov til å ete uten prestene, og ga også dem som var med ham?

Jesus henviser her til et skriftbevis som står å lese i 1. Sam 21:1-6. David er der for lengst salvet til konge, men lever ennå under dødstruslene fra kong Saul. Sauls sønn Jonatan er Davids gode venn. Han sier til faren at David er reist hjem til Betlehem for å feire en storsabbat (20:6), og finner på voldelig vis ut at faren akter å drepe David (20:33).

Så varsler han David, som rømmer til byen Nod der Tabernaklet sto. David er nå sulten og mangler mat. Til ypperstepresten sier han at han kommer i hemmelig oppdrag for kongen (men med «kongen» mener han åpenbart Gud selv; Gud hadde jo latt David bli salvet til ny konge, men ennå ikke gitt ham tronen.) Ypperstepresten minner om hellighetskravet som hørte skuebrødene til (3. Mos 24:9), men David svarer at mennene hans, som deltakere i hellig krig, allerede er helligede (5. Mos 23:9ff). Så tar David med seg skuebrødene som proviant. Alt skjedde ifølge rabbinernes utleggelse på en sabbat.

Med dette skriftbeviset sier Jesus omtrent følgende: (a) Jesus er selv den nye kong David, Guds salvede (sml Jer 23:5, Salme 110:2). (b) Disiplene hans er like helligede som Davids menn var. (c) Derfor kan Jesus, akkurat som David, gi oppdraget fra Gud forkjørsrett foran detaljforskriftene om sabbaten. (d) Og av samme grunn kan Jesus la disiplene sine rense og spise nyplukkede korn akkurat som David lot mennene sine spise høyhellige skuebrød.

Vers 26 sier på norsk at Abjatar «var» yppersteprest. Men i 1. Sam 21 er det Akimelek som er yppersteprest. Først i kap 22 overtar sønnen Abjatar. Forklaringen kan være at gresken i vers 26 er mindre presis enn oversettelsen («epi med genitiv» kan kanskje bety «i det avsnittet der Abjatar blir yppersteprest»).

Så stadfester Jesus det opprinnelig evangeliske ved sabbatsinstituttet:

27 Og han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. 28 Så er da Menneskesønnen herre også over sabbaten.

I vår tid trenger ikke folk store doser anti-fariseisk polemikk i spørsmålet om sabbaten. Men vi trenger å bli minnet om hviledagens nådige gave og behovet vi har for hellighet fra Jesus i møte med Gud.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Markus evangelium  2: 23-28

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.