Publisert

Salvet til en gravferd


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Palmesøndag
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Jes 56,6-8
 Rom 3,21-26
Prekentekst: Matt 26,6-13
Fortellingstekst: Matt 21,1-17
Poetisk tekst: Salme 118,1.20-22.26

Palmesøndagens prekentekst ble nyinnført i de nye tekstrekkene av 2011. Men parallellteksten i Joh 12:1ff hadde også tidligere vært prekentekst på Palmesøndag. Det fins en tredje parallelltekst i Mark 14:3ff. Sammenlignet med Markus og Johannes er vår tekst fra Matteus den korteste. Vi får en rekke tilleggsopplysninger hos Markus og Johannes.

I prekenforberedelsen har vi naturligvis lov til å hente lys over prekenteksten fra parallelltekstene. Men samtidig kan det være lurt å merke seg hva det er Matteus velger å gi høy prioritet til ved å ta det med. For det er der søndagens overordnede budskap er å finne.

Mens vi snakker om parallelltekster, bør vi nevne at Luk 7:36ff ganske sikkert ikke er samme episode som vår tekst. Forskjellene er for store.

Det utspiller seg et rystende påskedrama i versene foran og etter vår tekst. Jesus har akkurat avsluttet den lange talen i Matt 23-25. Idet han gjør det, minner han disiplene (v 2) om at det bare er to dager igjen til påske, «og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet». Så flytter Matteus blikket til en scene (v 3-5) som finner sted i palasset til ypperstepresten Kaifas. Der tar saduceerpartiets maktpolitikere, med Kaifas i spissen, føringen og vedtar å bruke list for å henrette Jesus, uten å vekke oppstyr blant påskens tilreisende.

Deretter skifter Matteus nok en gang scene. I v 6-13 (som er vår prekentekst) forteller Matteus i knappest mulig form om et måltid Jesus deltar i. Og straks etter vår tekst forteller Matteus hvordan Judas Iskariot går til saduceerne med tilbudet om å forråde Jesus for 30 sølvpenger (v 14-16).

Det måltidet som skildres i vår tekst, fremtrer med andre ord som ikke så lite av en siste oase av fred og fordragelighet før Jesu arrestasjon og pågripelse. I vår tekst er det stille før stormen. Slik introduserer Matteus hendelsen:

6 Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, 7 da kom det en kvinne til ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.

I landsbyen Betania bodde Marta, Maria og Lasarus. I parallellteksten hos Johannes identifiseres alle tre som deltakere ved dette måltidet. Men hvem var Simon den spedalske? Åpenbart var han huseieren, kanskje helst den avdøde huseieren, som huset var oppkalt etter.

Matteus oppgir ikke noe tidspunkt for måltidet i vår tekst, og det er ikke særlig sannsynlig at dateringen i v 2 er gyldig i v 6. Hos Johannes dateres måltidet til sabbatskvelden, lørdagskvelden, før inntoget på eselfolens rygg søndag morgen.

Matteus forteller heller ikke hvem kvinnen med alabastkrukken er. Men Johannes skriver at det var Maria, søster av Marta og Lasarus. Matteus går derimot korteste vei til poenget: kvinnen helte salven over Jesu hode mens han lå til bords.

Med andre ord: Her blir Den salvede salvet.

Det teologiske spørsmålet, som foreløpig henger i luften, er da dette: Til hva ble Jesus her salvet? Svaret kommer nedenfor i v 12. I mellomtiden introduserer Matteus et mellomspill:

8 Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til? 9 Salven kunne jo ha vært solgt for mange penger og gitt til de fattige.

Hos Matteus er det «disiplene»  som gir uttrykk for denne moralske forargelsen. Hos Markus er det «noen». Og hos Johannes er det særlig én: Judas Iskariot, svikeren. Antagelig impliserer Matteus de andre fordi ingen av dem tok til motmæle. Men Jesus tok til motmæle:

10 Men da Jesus merket det, sa han til dem: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Det er en god gjerning hun har gjort mot meg!

Den greske presenspartisippen «gnoús» kan bety at Jesus «merket» (les: hørte) hva som ble hvisket ved bordet. Men partisippen kan også bety at Jesus «visste» (les: på underfullt vis) hva de hvisket om.

Så forsvarer Jesus kvinnens salving med uttrykket «érgon kalón» som kan bety både «god gjerning» og «vakker gjerning». En del bibeloversettere foretrekker det siste, antagelig for å unngå de moralske implikasjonene. Men Jesus kan ha ment uttrykket i tråd med det rabbinske «maasæ tåv», som beskriver den frommes takknemlige gjensvar til Gud i form av en moralsk god gjerning.

Slik imøtegår Jesus Judas-argumentet om de fattige:

11 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.

Første delen er et ordrett sitat fra 5. Mos 15:11. I siste delen minner Jesus med et understatement om at det bare var dager igjen til korsfestelsen. Så gir Jesus oss selve hovedargumentet til forsvar for Marias «sløsing»:

12 For da hun helte denne salven ut over legemet mitt, gjorde hun meg i stand til gravferden min.

I v 7 henledet Matteus oppmerksomheten på at det fant sted en messiansk salving. Her i v 12 får vi svar på oppfølgingsspørsmålet: Jesus ble salvet til en gravferd.

Vi må holde fast ved at Jesus ble messiansk salvet til et kongelig embete (akkurat som gjetergutten David i 1. Sam 16:1ff). Men Jesu kongeembete ledet som kjent strake veien mot en gravferd. Derfor ble han salvet til en gravferd, sier v 12.

Vi vet ikke om Maria var seg bevisst å salve Jesus til en gravferd. Hun kan ha forstått tingene bedre enn disiplene. Men selv om Maria eventuelt ikke forsto hva hun selv gjorde, er Jesu ord autoritative. Vår tekst handler om en salving til en gravferd.

Men én overraskende tilleggsopplysning får vi om denne gravferden. Den er i virkeligheten et evangelium, et gledelig budskap, sitat:

13 Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.

Jesus bruker her verbet «keeryssein» som betyr «forkynne», «proklamere». Og «evangelium» betyr altså «gledelig budskap».

Også i Matt 24:14 (sml 28:19ff) har Jesus varslet en kommende verdensomfattende evangelieforkynnelse. Her sier han så at dette evangeliet har sitt sentrum i en nær forestående gravferd. Som Jesus på forhånd ble kongelig salvet til.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  26: 6-13

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.