Skjærtorsdag

Ca leselengde:
21 min

Tekst: Martin Luther



Skjærtorsdag
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: Salme 116,1-14
 1 Kor 11,23-26
Prekentekst: Joh 13,1-17
Fortellingstekst: Luk 22,14-23
Poetisk tekst: Salme 111,1-5

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.

For jeg har mottatt av Herren det som jeg også har overgitt eder, at den Herre Jesus i den natt da Han ble forrådt, tok brødet, takket og brøt det og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for eder; gjør dette til min ihukommelse! Likeså også kalken etter aftensmåltidet, og sa: Denne kalk er det nye Testamente i mitt blod; gjør dette, så ofte som I drikker det, til min ihukommelse! For så ofte som I eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil Han kommer. Derfor, hver som eter dette brød eller drikker Herrens kalk uverdig, skal være skyldig i Herrens legeme og blod. Men hvert menneske prøve seg selv, og således ete han av brødet og drikke av kalken! For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker seg selv til dom, idet han ikke gjør forskjell på Herrens legeme. (1. Kor. 11:23-32)

Vi vil nå ta for oss teksten hos Paulus, slik vi har hørt den opplest. Av den ser vi at nattverden ikke er forordnet av noe menneske, men innsatt av den Herre Kristus selv i den natten Han ble forrådt, til trøst for Hans disipler og alle kristne. Den var Hans siste testamente da Han tok avskjed og skulle gå bort fra verden.

Derfor skal vi kristne rett gi akt på dette testamente som en ypperlig skatt, ha glede og trøst av det og ofte gjøre bruk av det. Da etterkommer vi vår Herre Kristi siste vilje. For Hans befaling står jo tydelig: Vi skal gjøre det. De som nå er kristne, adlyder denne befaling til den ytterste dag, søker ofte og gjerne denne trøst og blir ikke lei av det, inntil Han, den kjære Herre, som selv har innstiftet testamentet, kommer fra himmelen for å dømme levende og døde.

Er det ikke en overmåte stor vennlighet at Herren således utøser sitt hjerte for sine disipler, når Han sier:

Ta, et! Dette er mitt legeme. Ta, drikk alle derav, denne kalk er det nye Testamente i mitt blod. Gjør dette til min ihukommelse!

Gjør det ikke bare én gang, men ofte og til den ytterste dag. På den måten vil den kjære Kristus ved nattverden holde minnet og erkjennelsen om seg og vår tro ved like, så de ikke skal slukne i våre hjerter. Han innsatte nattverden for at den alltid skulle brukes, og for at Hans død, som frir oss fra synd og evig jammer, skal være i friskt minne.

Dette er ikke talt i vrede, men så kjærlig at en far ikke kan tale kjærligere med sitt barn. Det er om å gjøre, sier Han, at dere ikke glemmer meg. Han vil gjerne prente denne ihukommelse om seg i alles ører, munn og hjerte, så vi ikke skal glemme Hans hellige lidelse, hvordan Han for vår skyld er korsfestet og igjen oppstanden fra de døde.

Dette minne har Han alvorlig befalt å øves alltid, for det kommer alltid nye slekter til. De trenger ikke [227] bare å bli undervist i ordet, så de kan lære å kjenne Kristus som Frelser og bli salige, men også å holde seg til denne utvortes gudstjeneste, så de alltid kan ha grunn til å berømme og trøste seg ved sin Frelser og Forløser, Kristus.

Likevel er dette sakrament ikke bare innsatt til ære for Kristus. For Han kan si: Jeg trenger ikke din ros, jeg kan meget godt unnvære den. Jeg blir likevel Guds Sønn, enten du priser meg eller ikke. Jeg blir hverken verre eller bedre ved din ros. Men det er innsatt fordi vi trenger dette sakrament, og for at det skal komme oss til gode. For se igjen hvordan ordene lyder:

Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for eder.

Deretter tar Han kalken og sier:

Drikk alle derav, denne kalk er det nye Testamente i mitt blod, som utgytes for eder til syndenes forlatelse.

Dette skal være alle kristnes høyeste trøst at de hører at den Herre Jesu legeme er gitt for dem, og at Hans blod er utløst for dem. Den som tror det, ham kan hverken synden eller noe annet bringe til fortvilelse. Han vet at denne skatt som tar bort hans synder, er meget større enn hans synder.

Men Kristus lar dette ikke bli med en slik alminnelig trøst i ordet. Med brødet gir Han deg sitt legeme å ete, og med vinen gir Han deg sitt blod å drikke, for at du for din person skal tilegne deg dette legeme og blod til eiendom, likesom du tar imot det med munnen for deg selv og ikke for en annen. Det viktigste er nemlig at hver og en tror at Kristus har lidd for ham og ikke bare for Peter og Paulus. Kristus vil forvisse hver eneste kristen om det, så hver for seg kan ta imot og nyte dette testamente, Hans legeme og blod.

Derfor er det ikke galt å si at en i dette sakrament får syndenes forlatelse. For der Kristus er, der er syndenes forlatelse. Her er etter Hans eget ord Hans legeme og blod. Den som mottar det, eter og drikker det, og tror at den Herre Kristi legeme er gitt for ham, og at Hans blod er utøst for ham til syndenes forlatelse, skulle han ikke ha syndenes forlatelse?

Likevel må en undervise folk om at en ikke får syndenes forlatelse bare ved den handling å gå til alters. Heller ikke får en den for nytelsens skyld. Men mennesket skal ved troen holde seg til disse ord, og trøste seg ved det som Kristus sier, at Han gir ham sitt legeme som er hengitt for ham, og sitt blod som er utøst for ham. Det å nyte dette sakrament skal altså skje til å styrke troen. Dette er den største og beste frukt vi har i dette testamente.

Den annen frukt og nytte er denne at kristenheten derved enes i tro og lære. Det er også nødvendig. For at dette skal nåes, må de kristne ikke bare komme sammen til predikenen og høre et ord som kaller dem til én tro, og lære å holde seg til ett hoved, men de må også komme sammen ved ett bord og ete og drikke med hverandre.

Ved å høre en prediken kan det vel hende at en av dem som hører meg, hater meg i sitt hjerte. Skjønt evangeliet holder de kristne sammen og gjør dem likesinnet, så gjør nattverden det meget mer, om enn hyklere også innfinner seg der. Der bekjenner hver kristen offentlig [228] hva han tror. Der fraskiller de kristne seg som ikke er av samme sinn. Og de som er enige i tro, i hjerte og i håp til Herren, de innfinner seg der. Det er en meget nødvendig ting i kirken at de blir holdt sammen slik, så det ikke skal bli noen splid i troen.

Derfor kalles det også kommunion, et samfunn. Og de som ikke vil være de andre kristne like i tro, lære og liv, kalles ekskommuniserte (utelukket fra nattverden). De kommer ikke overens med de rette kristne i lærdom, ord, sinn og liv, og derfor bør de ikke tåles i den lille flokk som er av ett sinn. Ved det hellige sakrament holder altså Kristus den lille flokk samlet.

De gamle lærere hadde vakre tanker om dette at Kristus brukte brød og vin ved nattverden. Likesom mange korn hver for seg har sin egen skikkelse, men de blir malt sammen og blir ett brød, slik er også hvert menneske en person og skapning for seg, men da vi i sakramentet blir delaktige i ett brød, er vi alle ett brød og ett legeme, 1. Kor. 10, 17. For der er én tro, én bekjennelse, én kjærlighet og ett håp. Slik kommer også vinen av mange druer, mange bær som alle har sin egen skikkelse. Men så snart de blir presset og blir til vin, er det ikke noen ulikhet lenger, men en god saft. Slik skal også de kristne være.

Slik sa de gamle, og det er rett. For sakramentet skal nettopp tjene til å holde de kristne sammen i ett sinn, én lære og én tro, så ikke noen skal bli et korn for seg, det er: opprette en egen lære og tro. Djevelen gjør seg all flid for å forstyrre en slik enighet og likhet, for han vet vel den skade han lider når vi har én tro og holder oss til ett hoved.

Dette er igjen en frukt av denne nattverd at vår kjære Herre Jesus så hjertelig har innstiftet dette sakrament for å bevare enighet i lære, tro og liv. Utvortes kan vi ikke være like alle sammen. For stendene er ulike. Skal man i hver sin stand utføre sin gjerning, så må det være forskjell. En bonde lever annerledes enn en fyrste og har også noe annet å bestille. En matmor i huset har andre ting å ta vare på enn en tjenestepike. Denne forskjell må det være i det utvortes liv. Men i Kristus spørres det hverken om kvinne eller mann, fyrste eller bonde. Alle kalles troende. For samme evangelium, samme forjettelse, samme tro som jeg har, har også en kvinne, en fyrste, en bonde, en tjener, et barn. Dette sakrament hentyder til denne innvortes likhet, da den ene ikke har noe annet eller bedre i det, enn den annen.

Derfor er dette sakrament også nødvendig og nyttig for hver især. For om jeg ikke ville takke Kristus og holde meg til samfunnet med de kristne, så ble det min skade. Og jo lenger jeg ble borte, jo verre var det for meg. For Kristus trenger ikke for sin egen person at du tenker på ham; men du trenger det.

Du har en lærer hos deg, som eter, drikker, sover og våker med deg. Det er den gamle Adam. Med ham går du til sengs, med ham står du opp, og med ham legger du deg igjen. Han prediker for deg uten opphør. Han kan også mesterlig få deg til å synke, så du blir kaldere jo lenger det går, og så doven og etterlaten at du endelig omsider [229] glemmer både den Herre Kristus og Hans evangelium, og ikke spør mer etter det. Slik går det. Er du

kald og doven i dag, blir du ennå kaldere i morgen. Din daglige læremester lærer deg dette. Han fører deg slik at om du dag for dag hører Guds ord, så tenker du likevel på andre ting og bekymrer deg mer om andre forretninger.

For si meg engang, hvor finner du vel et menneske som blir trett av å skrape sammen, og som føler vederstyggelighet av det? En blir fra dag til dag mer og mer villig til å skrape sammen. Slik er det også med andre synder. En horkar kan ikke tenke eller tale nok om utukt. Og jo lenger han taler og tenker på det, desto hissigere blir han etter det. Alt dette gjør den gamle Adam. Han prediker så lenge for deg at du helt drukner i synden.

Men likesom din gamle, gjerrige Adam alltid prediker for deg om penger og gods, om makt og ære, så vil vår kjære Herre Kristus gjerne at du stadig skal tenke på hint liv og på din Forløser som døde på korset for deg, så du ved disse tanker kan få lyst til å være hos Ham, og bli trett av dette liv og si: Akk Herre, jeg ser at jeg ikke kan holde opp med å synde, og blir ikke trett av det onde. Derfor ber jeg deg at du vil hjelpe meg til å bli en fiende av verden, og i stedet få lyst og kjærlighet til deg. Denne påminnelse trenger vi daglig mot den fordervelige lærer, vår gamle Adam, som skriker oss ørene full dag og natt for å senke oss helt ned i dette livs sorger og lyster.

Derfor har vår kjære Herre Jesus Kristus innsatt nattverden som skal minne oss om at det følger noe annet etter dette liv. Han tok brødet og kalken, befalte sine disipler å ete og drikke, og sa at dette var Hans legeme som gis for oss, og Hans blod som utgytes for våre synder. Det gjorde Han for at vi ikke skulle glemme Ham, men alltid tenke på Ham.

Var det penger det gjaldt, og man ville gi noen hundre dukater, eller ennå mindre, da skulle du se kappløp og trengsel. Ja, da ville det nok komme så galne mennesker at de gjerne vadet midt gjennom Rhinen for å få disse dukatene.

Vi usalige mennesker må skamme oss at vi løper slik for pengers skyld. Og her er det ikke hundre dukater, som snart tar slutt. Her er det Jesu Kristi legeme og blod, som har brakt oss forløsning. Denne skatt gir Han oss til eie i sitt testamente, og dessuten det evige liv, så vi skal være visse på det, trøste oss ved det og alltid ha det i tanker. Men dette flykter man for, som om det var den rene gift og fordømmelse.

Derfor vil Herren med sin nattverd formane oss til ikke å være utakknemlige, men tenke over at når vi går til det høyverdige sakrament, og der med andre kristne bekjenner vår tro, da tjener vi Ham, og det på en slik måte at den største nytten blir vår. Derfor skal vi takke Ham og være glade for at vi i Kristus har en nådig biskop som ikke bare ofrer seg selv for oss, men også bespiser oss med sitt legeme og blod, og likevel ikke begjærer mer for det enn at vi skal tenke på Ham og på den måten oppholde oss i troen og i enighet i kristenheten.

Tenk nå selv hva en skal dømme [230] om dem som roser seg av å være kristne og likevel går ett, to, tre år, ja lenger også uten å nyte det høyverdige sakrament! Dem har djevelen besatt slik at de enten ikke akter på sine synder, og derfor ikke tenker på hvordan de skal bli fri fra dem, eller de elsker dette timelige liv mer enn det evige. Begge deler er jo fryktelig å høre. Den som derfor vil være en kristen og etter navnet leve kristelig, han skal ikke holde seg borte fra nattverden, men bruke den ofte. For, som sagt, vi trenger den høylig.

Nå vil vi også tale om den forskjellige nytelse av dette hellige sakrament. Noen mottar det verdig og salig til det evige liv; andre derimot uverdig, seg selv til dom, så Gud vil straffe dem legemlig for det, og dersom de ikke omvender seg, evig fordømme dem. Derfor er det maktpåliggende å vite hva det er å ete og drikke verdig og uverdig.

Her må en flittig lære og merke seg at ikke de mottar det høyverdige sakrament uverdig som klager og bekjenner at de er arme syndere, føler mange slags fristelser, undertiden av overilelse, taler et unyttig ord, blir utålmodige osv. Disse skrøpeligheter henger ved oss så lenge vi er her på jorden, hos den ene mer enn hos den andre. Dersom disse synder gjør deg ondt, og du ikke fortsetter i dem mot din samvittighet, men begjærer trøst og forlatelse for dem, da skal du ikke for deres skyld holde deg borte fra Herrens nattverd. For så lenge du har den gamle Adam på halsen, så lenge blir du også fristet av utålmodighet, onde tanker og annet mer, ja du synder ofte. Vil du ikke motta dette sakrament før du er fri fra alle dine synder, da kom du sannelig aldri til det.

Men de mottar det høyverdige sakrament uverdig som med forsett forblir i sine synder, i hat til sin neste, mord, hor, ekteskapsbrudd og andre synder uten tanke på å forlate dem. For dette sakrament er ikke innsatt for at man skal bli i sine synder, men for at man skal søke syndsforlatelse og bli from. Således mottok Judas sakramentet til død og dom, fordi han hadde i sinne å forråde og selge Kristus, og forble i sin forstokkede onde vilje.

Mange forferdes over dette eksempel. Men fordi de lever i hat og fiendskap eller andre grove synder, vil de ikke gå til sakramentet, men oppsetter det dag etter dag, ja fra år til år. De har ikke i sinne å avlegge dette fiendskap og hat. De synder på to måter: Først fordi de ikke vil la vreden fare og legge av synden. For det annet fordi de mot Kristi befaling blir så lenge borte fra sakramentet. Slike folk skal først la hat og vrede fare, holde opp med å synde, og så søke syndsforlatelsens trøst og styrkelse for troen ved å nyte det hellige sakrament.

Og blir det ennå igjen en liten gnist av synd og anfektelse i hjertet, altså ytrer det seg ennå en syndig tilbøyelighet til vrede, hat osv., da skal de rope til Gud: Herre, gi meg et fredelig, stille og kjærlig hjerte mot alle, og rens meg for Kristi skyld fra alle mine synder! Med denne tro skal de gå til Herrens nattverd og ikke frykte for Pauli ord. For dette er ikke sagt om dem som gjerne vil være befridd fra sine [231] synder. Men det er sagt om dem som ligger i synden og ikke vil ut av den, ja som ennå vil æres, og som forsvarer synden. Det kommer an på om du av hjertet erkjenner din synd, og så innfinner deg ved nattverden for å få trøst og hjelp. Den som ikke bekjenner synden eller har i sinne å omvende seg, han hører ikke til denne klasse.

Men det går for det meste ikke slik til. De som ikke skulle frykte, som Gud tilbyr all nåde og vil anta til sine barn, kan ikke bli fri frykten. Men de som skulle frykte, og som er i største unåde, de lever aller sikrest og forskrekkes ikke for sine synder, men går fram som en kule gjennom en trevegg. Den som skal la seg trøste, kan ikke fatte trøsten, og den som har grunn til å frykte, han lever i sikkerhet og uten frykt.

Derfor sier Paulus:

Hvert menneske prøve seg selv, og således ete han av brødet og drikke av kalken.

Men å prøve seg selv er ikke annet enn å tenke over hvordan en lever. Finner du deg å være forstokket, så du ikke vil slutte å synde, da har du grunn til å holde deg borte. For du er ingen kristen. Det aller beste er om du sier fra deg ditt ugudelige vesen, angrer det, og ved sann tro på Guds forjettelser innfinner deg igjen blant de kristne og bruker nattverden med dem. Vil du ikke det, så hold deg bare borte, for du synder og eter og drikker deg selv til dom.

Tenk deg vel om her og regn rett! Kommer Gud med sin dom plutselig på deg i denne stilling, hvordan vil det da gå deg i evigheten? Tenker du rett over det, så blir du glad over at du kan omvende deg, la vreden og andre synder fare og ved nattverden forsone deg med din Gud.

Dersom du derimot ikke finner at du er så forherdet, men av hjertet bekjenner dine synder for Gud, angrer dem og tror at Gud for sin Sønns Jesu Kristi skyld av nåde vil forlate deg dem, da er du i en god stilling, og da skal du dristig si til din Herre Kristus: Herre, jeg er en fattig synder, men derfor kommer jeg til din nattverd for å få trøst av deg. Da har du ikke grunn til å tvile på at du er en verdig og kjærkommen gjest. For dette brød er beredt for slike bedrøvede og engstede hjerter, så de skal finne trøst og vederkvegelse. La de andre frykte, de som ikke føler sine synder, men fortsetter i synd og ondskap med et hovmodig hjerte, uten noen frykt og omvendelse.

Dette Pauli ord: Hvert menneske prøve seg selv, ga de gamle lærere anledning til å si: Åpenbare synder som dommeren og boddelen straffer, så som hor, mord, tyveri osv. skal hindre mennesket fra å komme til nattverden. Dette skal forståes slik at den som blir ved i synden og ikke har i sinne å slutte, han skal holde seg borte fra sakramentet. For han gjør bare vreden større når han ved å gå til nattverden gir seg ut for en kristen, som han dog ikke er. Hans liv kan overbevise ham om det.

Men den som har ligget i slike synder, og nå legger dem av, forbedrer seg og blir frommere, han skal ikke la slike synder hindre seg, men begjære avløsning og motta Herrens nattverd, og be Gud at han dag for dag må bli bedre. Daglig [232] overblevne skrøpeligheter skal ikke hindre oss, for vi blir aldri helt rene i dette liv. Skulle vi ikke gå til nattverden før vi var helt rene, da kom vi aldri dit.

Jeg vet selv hva det vil si at en i lang tid holder seg borte fra Herrens nattverd. Jeg har selv vært i djevelens fristelsesild, så Herrens nattverd ble meg fremmed. Jo lenger jeg ble borte, desto nødigere ville jeg gå. Vokt dere for det! Og venn dere ofte til å gå til Herrens bord, især når dere er skikket til det, det er når dere finner at hjertet for syndens skyld blir tungt. Glem da ikke vår Herre og Forløser Jesus Kristus, men tenk på Hans offer og død. Han krever ikke noe annet av oss.

Vår nød krever det, og vi synder daglig. Og denne gjerning tjener også til den kristne kirkes enhet, hvor minnet om vår kjære Herre Kristus — det viktigste stykket i vår tro — skal holdes vedlike, som Han selv sier: Gjør dette til min ihukommelse. Den som går fram slik — om han enn er fattig synder — han er rettelig beredt, og som Paulus sier: Han eter og drikker Kristi legeme og blod verdig, ikke til dom, men til salighet. Dertil hjelpe oss vår kjære Herre Gud i himmelen med sin Hellige Ånd ved Kristus, sin Sønn og vår Forløser! Amen.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
21 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Emne

  Nattverden

Skrifthenvisning

  1. Korinterbrev  11: 23-32

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
  Flere ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.