Teksten vår er hentet fra Jesu yppersteprestelige bønn i Joh 17. Dette navnet har vært i bruk like fra kirkefaderen Kyrills tid, for gjennom bønnen får vi se inn i Jesu hjertelag. Sauene ligger denne Hyrden slik på hjertet at han med rette bærer navnet “yppersteprest”, “ypperstepastor” eller “overhyrde”, 1 Pet 5,4.
Litt hverdagslig kunne vi stige inn i teksten med følgende spørsmål: Hva snakket Jesus med sin Far om kvelden før han ble korsfestet?
1 Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg.
“Jesus løftet sine øyne”, står det – kroppspråk er viktig. I kapitlene foran (Joh 14-16) har Jesus snakket med disiplene, spesielt om det som skal komme i påsken og senere. Han lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd, og forklarte inngående hva han skulle gjøre for og med disiplene.
Men nå vender Jesus blikket mot himmelen. Og vi får et enestående bilde inn i kontakten Jesus hadde med sin Far i årene han levde på jorden. Selve saken at Jesus ber til Faderen står omtalt på minst 19 steder i Det nye testamente. Den forteller oss mye om treenheten. Ganske spesielt ser vi det ved Jesu dåp, Matt 3,13-17, der Faderen tar ordet og erklærer Jesus som Guds Sønn, mens Den Hellige Ånd viste seg over ham som en due. Det er likevel ikke mange steder vi får vite hva Jesus sa i sin bønn. Og ingen andre av Jesu bønner er så inngående referert.
2 likesom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham.
Også i misjonsbefalingen, Matt 28,18-20, får vi høre at Gud har gitt Jesus all makt. Den makten bruker Jesus slik: “for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham.” Makt er noe han har for å kunne gi bort det aller største gode. “Evig liv” er et begrep mettet med meninger: “Liv” er det motsatte av sykdom, lidelse og død. “Evig” sier noe om varigheten, men også om kvaliteten: boblende, umistelig, rikelig og raust.
“Alle dem du har gitt ham” er et annet ord for menighet, disipler, de kristne. Bibelen bruker mange spennende bilder på hva menigheten er: et legeme, et vintre, et tempel, et hus av levende steiner, en åker – for å nevne noen. Vi kalles også med hedersnavn som de utvalgte, Guds folk og de hellige. Her kalles vi for “dem som Gud har gitt Jesus”. Noen trekkes med det inn i tanker om Guds evige nådevalg, forutbestemmelse eller predestinasjon på fagspråket. Det er dype spørsmål som knapt lar seg drøfte raskt. Men en hovedsak er at vekten flyttes fra våre valg, vår innsikt, vår tro eller tillit over på Gud. Det står faktisk mye mer i Bibelen om at han har utvalgt oss enn om at vi skal velge ham, enda det også er helt avgjørende. Vi skal forankre vår frelse i noe større enn vårt valg, vår tro eller vår overgivelse. Begynnelsen er hos Gud, og begynnelser er viktige.
Uttrykket sier mer: Du og jeg er en gave som Gud syntes det var fint å kunne gi Jesus. Vi kan sammenligne gaver vi gir til fødselsdager, brylluper eller jubileer. Hva er i et slikt perspektiv en passende gave fra Faderen til Sønnen? Hva fortjente han etter å ha latt seg føde inn i en utakknemlig verden som til slutt drepte ham på et kors? Guds gave til Sønnen er oss, vi kristne! Jeg er en gave som Faderen hadde glede av å legge sin Sønn i hendene!
3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.
Dette verset er en utfordring for folkekirkeprester og andre som står ansikt til ansikt med vår samtid. For her gjør Jesus krav på enerett til hvem som skal kalles sann Gud og på veien til evig liv.
Det første bud har alltid stått i veien for menneskeskapt religion og filosofi. Både Josva (Josva 24,15) og Elia (1. Kong 18,21) kalte folket til valg og oppgjør: Enten Gud eller avgudene. Vi skal verken frykte eller elske noen annen enn Gud. Vi kan ikke tjene to herrer, sa Jesus, Matt 6,24. Han sa ikke at vi ikke burde eller ikke fikk lov til det, men at vi ikke kan.
Evig liv er å kjenne Jesus. Norsk språk har en flott nyanse mellom ordene “kunnskap” og kjennskap”. Hvis kunnskapen om Gud bare blir teoretisk, da er man “30 centimeter fra Guds rike”, som en klok forkynner sa. Han tenkte på avstanden fra hjerne til hjerte i en menneskekropp.
4 Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre.
Ordet “herlighet” med avledninger står 24 ganger hos Johannes. Men hva er “herlig” etter Jesu mening? Jesus på korset for våre synder er sann, guddommelig herlighet. Den tåler kjærlighetens pris, som er forsoning. Luther lærte av Skriften å se Guds herlighet “bakfra”, 2. Mos 33,18-23.
Vi vet at Jesus i Getsemane kjente på ønsket om å gå utenom korsdøden, Luk 22,42. Vi vet også at Jesus gruet seg for å døpes med den ild han ville møte på korset, Luk 12,49-50. Men hele Guds frelsesplan var avhengig av at Jesus “fullførte den gjerning” Gud ga Jesus.
5 Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!
Jesu preeksistens omtales noen få steder, bl.a. i Fil 2,6-8 og i Koll 1,15-20, begge steder i form av lovprisende hymner. Her ber Jesus Faderen om å få tilbake den herlighet han hadde før inkarnasjonen. Det betyr likevel ikke at den Jesus som på Kristi Himmelfartsdag vendte tilbake til himmelen var upåvirket og uten spor av sine 33 år på jorden. Han bar med seg merkene fra naglene og fra spydet, Joh 20,27. Johannes fikk også se ham i himmelen som “et lam likesom det hadde vært slaktet”, Joh Åp 5,6. Disse kjærlighetens arr eller sårmerker gjør ham ikke mindre herlig.
6 Jeg har åpenbaret ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord.
Teologer har i århundrer talt om Jesu tre embeter: prest, profet og konge. Vårt kapittel viser oss ham i alle tre funksjoner: Presten som ofrer seg for oss; kongen som har all makt; profeten som åpenbarer Gud for oss.
Vår korte tekst bruker ordet “gi” ikke mindre enn ni ganger. Hvis du vil se kontrasten til vår verden kan du lete etter samme ord i en vanlig avis, for eksempel på børssidene. Vårt vers sier også mye om oss som er kristne: Vi er en gave fra Faderen til Sønnen; vi “var dine”, dvs. Guds eiendom. Og vi “har holdt ditt ord”, for oss vil det si Bibelen.
7 Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg.
Ikke alle i Jesu samtid så det samme som disiplene så. De så nok alle undre, mirakler, sensasjoner, og de hørte merkelige lignelser, store taler og skarpe ordskifter. Men bare noen få så Guds evige frelsesgjerning i det Jesus gjorde. Når det skjedde var det ikke på grunnlag av logiske slutninger eller begeistring, men fra Guds åpenbaring, Matt 16,17.
8 For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.
Her lærer vi hvor direkte apostlenes ord om Jesus er Guds ord: Først “ga” Faderen disse ordene til Sønnen, så har Jesus “gitt” dem til disiplene/apostlene. Dette ord har vi i Bibelen. Jeg våger derfor frimodig å lese opp bibelvers og si: Slik lyder Herrens ord.
Teksten sier videre at både disiplene og vi kan “kjenne i sannhet” at ordet om Jesus viser seg troverdig. Det lærer oss til å erkjenne og bekjenne at denne Jesus fra Nasaret virkelig er Guds utsendte. “Utsendt” heter på gresk “apostolos“.
Disiplene bad Jesus: “Herre, lær oss å be!”, Luk 11,1. Selv om vi ikke er som Jesus, kan Joh 17 lære oss mye om bønn.
