Skal vi danne oss et rett bilde av Jerusalem i påsken på Jesu tid, må vi forestille oss veldige folkemengder i de smale gatene. Gamle kilder antyder 1,5 millioner pilegrimer – i en by som normalt bare hadde 100 000 innbyggere. Folk hadde overnattingssteder langt utenfor byen. Om morgenen toget de inn, om ettermiddagen ut igjen. Det er en slik trengsel vi må se for oss i denne teksten, som begynner slik:
12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem.
Leon Morris mener at folkemengden som nevnes i v 12 («ho ókjlos polys») ikke er den samme som de to-tre folkemengdene nedenfor i v 17-20. I v 12 mener han det særlig var pilegrimer fra Galilea som flokket seg rundt Jesus. For de ville ha forholdsvis lett for å kunne prise ham som Messias, sitat:
13 Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
I v 13 siterer folkemengden Salme 118:25f. Der står det hebraiske opphavet til hosianna-ropet: Hosjia na» = «Frels!» eller «Frels nå!»
Folk kunne utenat Salme 113-118. Det ble kalt «Hallel» og ble mye sunget under vandringene opp til Jerusalem. Hvor bevisst folk har villet anvende salmetekstens Messias-tanke på Jesus, er omdiskutert. På den andre siden er det ikke tvil om at Johannes refererer ordene fordi de nettopp sier sannheten om Jesus.
Dessuten føyde folk til karakteristikken «Israels konge» (hebr: «melec Jisrael»). Om folkemengden eventuelt ikke la fullt bokstavelig mening i dette uttrykket, er det igjen klart at Johannes gjør nettopp dét.
Det hebraiske uttrykket som betyr «velsignet være han som kommer …» («baruc haba ..») kan også oversettes «velkommen …» (= uttrykkets vanlige betydning i moderne hebraisk). Velsignelsesropet fra Salme 118:26 er dermed samtidig både en lovprisende velsignelse og et velkomstrop.
Så kommer palmesøndagens betydningsfulle eselfole inn i bildet:
14 Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet:
15 Frykt ikke, Sions datter! Se, kongen din kommer, sittende på en eselfole.
16 Dette skjønte ikke disiplene hans fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham.
GT-sitatet i v 15 er hentet fra Sakarja 9:9 og varsler Messias’ komme som fredsfyrste. Ridedyret, eselfolen, symboliserer dét. En del predikanter fremfører på palmesøndag uriktige teorier om at jødene på Jesu tid «egentlig» ventet seg en politisk Messias på en hvit stridshest. Men dette stemmer ikke med de gamle kildene. Folk på Jesu tid kjente godt Sakarja 9:9 og har neppe tolket eselfolen annerledes enn den var ment – som et messiansk ridedyr.
Johannes’ poeng med v 14-16 er altså å kvalifisere bildet av Jesus som konge. Han er konge i betydningen fredsfyrste. Han er den messianske herskeren, fredsrikets og messiasrikets konge. Han rir på samme slags ridedyr som David og Salomo. Og han kommer saktmodig ridende til «Sions datter» (= ett av Bibelens kjælenavn på Jerusalem og Israel; for så kjærlige tanker tenker Bibelens Gud om Israel og Jerusalem).
Johannes fortsetter:
17 Folkeskaren som hadde vært med ham da han kalte Lasarus ut av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det.
18 Dette var også grunnen til at folket gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet.
19 Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter ham!
20 Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere.
I v 17 møter vi en ny folkemengde, folk som hadde vært vitne til Lasarus-oppvekkelsen. Det er sannsynligvis lokale folk fra hovedstaden, skriver Leon Morris.
Med utgangspunkt i Lasarus-vitnesbyrdet deres begynner det så å komme sigende en tredje folkeskare (se v 18). Den beveget seg mot strømmet, ut av byen, for å møte Jesus. Den synes å ha bestått av pilegrimer fra mange kanter av verden, sml hjertesukket i v 19 om at «all verden» løper etter Jesus. Johannes’ poeng er at dette hjertesukket også har en dypere betydning. For Jesu frelsesverk hadde nettopp adresse til «all verden».
Og nok en fokegruppe som er opptatt av Jesus, dukker i v 20 opp i form av «noen grekere» (= greske diaspora-jøder). De spør om å få «se» (= snakke med) Jesus. Deres historie fortsetter slik:
21 Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og bad ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus.
22 Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus.
23 Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort!
Det er forespørselen fra de greske diasporajødene som leder opp til Jesu utsagn i v 23 om at «timen er kommet …». Jesus sikter til at tiden for lidelse, død, oppstandelse – og verdensmisjon! – er inne.
For denne typen diasporajøder er kommet langveisfra til høytiden. Den årlige reisestrømmen til og fra Jerusalem langveisfra – ble verdensmisjonens første spredningsmetode. V 23 sier derfor at selve forespørselen fra de greske diasporajødene varsler verdensmisjonens begynnelse.
Det er videre et karakteristisk poeng at Jesus i v 23 karakteriserer sin egen død som «Menneskesønnens herliggjørelse». Det bibelske herlighetsbegrepet (gresk «doxa», hebraisk «kavåd») betegner den lysglansen som Gud bor i. Syndere kan ikke tåle dette herlighetslyset (sml Moses på fjellet, Jesaja i tempelet, hyrdene på marken). Men Jesu herlighet er likevel åpenbart også for oss – i Kristi kors og i Bibelens ord. Derfor er sann herlighetsteologi alltid korsteologi og Skrift-teologi.
I tekstens sluttvers er hvetekornet bilde på Jesus selv. Kornets død i jorden er Jesu død og begravelse. Men kornets frukt er – Jesu oppstandelse og verdensmisjonen. Sitat:
24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.
