Denne søndagsteksten er en forsoningsfortelling. Jakob blir forsonet med tvillingbroren sin, Esau, etter års hat og fiendskap. Forsoningen skjer straks etter at Jakob hadde møtt Abrahams og Isaks Gud.
I Første Moseboks Fedrehistorie (kap 12-50) er det vanlig å sondre mellom Abrahamsfortellingene (kap 12-25), Jakobsfortellingene (25-36) og Josefsfortellingen (37-50). Vår tekst er hentet fra Jakobsfortellingene.
Allerede under svangerskapet i mors liv sparket de to ufødte tvillingene hverandre (1Mos 25:22). Under fødselen ble Esau førstefødt og eldst. Men Jakob holdt Esau i hælen (25:26). Det hebraiske navnet «Ja'akov» forbindes tradisjonelt med et hebraisk ord med dobbeltbetydningen «holde i hælen» og «bedra».
Tvillingene hadde nokså forskjellig lynne. Leif M. Michelsen skriver at Esau ble et typisk øyeblikks-menneske. Jakob ble mer smart og listig beregnende. I tvillingenes ungdom lurte Jakob til seg Esaus førstefødselsrett (25:27-34). Siden greide han å lure til seg Isaks velsignelse (kap 27). Det utløste hat hos Esau. Bedrageren Jakob måtte rømme.
Under flukten satte han kursen mot onkel Labans teltleir nord i Kharan. En flukt-natt møter Gud bedrageren i en drøm. Jakob fikk se en stige som førte engler opp og ned mellom himmel og jord (kap 28). Øverst sto Gud selv. Han gjentok Abrahams-løftet til Jakob, fult av både landløfte, etterslekt, bevaringsløfte og fremtidshåp (28:13-15). Men Jakob er ennå ikke blitt forsonet med Gud. Han fylles av frykt og kaller stedet «forferdelig».
I de følgende over 20 årene blir det Jakobs tur til å ta imot det han selv hadde servert andre: list, narreri og svik. Jakob ble narret av svigerfaren sin under brullupsnatten (29:22ff) og siden under mang en arbeids-avlønning. Men Gud fortsatte å velsigne Jakob (30:43).
Landløftet (28:15) innebar at Gud ville hente Jakob hjem igjen til det lovede landet. Hjemreisen påbegynnes i kap 31. Først berger Gud Jakob (med rikdom og familie) ut av svigerfarens klør. Deretter står det fryktede gjenmøtet med Esau for tur. Det møtet lades det opp til i kap 32, like foran vår tekst.
Blant annet ber Jakob inderlig til Gud om vern mot Esau (32:10-12). Og i en nattlig bønnekamp kjemper Jakob med Gud i en både fysisk og åndelig kamp. Gud slår Jakobs hofteskål av ledd. Men Jakob nekter å slippe Gud før Gud velsigner ham. I en ladet syndsbekjennelse bekrefter Jakob at han heter «Ja'akov» (= bedrager). Gud velsigner ham og gir ham nytt navn: Israel (= han kjempet med Gud). Jakob både taper og vinner kampen med Gud. Han vinner ved å slippe taket i seg selv og bøye seg under Gud. Og akkurat der, straks etter benådnings-øyeblikket, er det at vår tekst begynner, sitat:
1 Mos 33:1a Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau som kom, og fire hundre mann med ham.
Gordon Wenham skriver at vi her må legge merke til den øyeblikks-bevisste stil-formen: «Jakob løftet øynene sine og fikk øye på Esau ...». Så følger hektiske forberedelser fra Jakobs side:
1b Jakob fordelte da barna mellom Lea og Rakel og de to trellkvinnene.
2 Han stilte trellkvinnene med barna sine fremst, bakenfor dem Lea og barna hennes, og bakerst: Rakel med Josef.
3 Selv gikk han fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom fram til broren sin.
I dette lille avsnittet møter vi en flunkende ny Jakob, skriver Wenham. Den gamle og redde bedrageren ville ha stilt seg bakerst. Men nå stiller han seg opp foran familien. Å bøye seg dypt syv ganger på rad var (ifølge Amarna-brevene) datidens tegnet på respektfull underordning under en overordnet. For Jakob og Esau signaliserer gesten at Jakob ønsker å omgjøre det over 20 år gamle tyveriet av Isaks velsignelse. I den velsignelsens ordlyd sto det at «.. din mors sønner (skal) bøye seg for deg ..» (27:29). Jakob bøyer seg – som for å vise at han ønsker å gi velsignelse tilbake til Esau.
Esau reagerer slik:
4 Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham. Han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt.
Her er det ikke spor tilbake av det gamle hatet som fikk Jakob til å flykte 20 år tidligere (27:41). Som Gordon Wenham skriver: Når Jakob slutter seg til Esau og gråter sammen med ham, da er det skjedd reell forsoning. Jakob hadde kjempet med broren om overherredømmet. Men etter kamp-møtet med Gud, småminker Jakob seg selv. Resultatet blir reell forsoning.
Og nå kan brødrene snakke sammen:
5 Esau så opp og fikk øye på kvinnene og barna, Han sa: Hvem er disse som du har med deg der? Jakob svarte: Det er de barna som Gud har benådet tjeneren din med.
6 Så kom trellkvinnene med barna sine nær borttil, og de bøyde seg.
7 Lea kom også nær med barna sine, og de bøyde seg. Deretter gikk Josef og Rakel frem, og de bøyde seg.
Som eldstemann er det Esau som her leder samtalen. Først spør han om kvinnene og barna som han akkurat fikk øye på. Jakob svarer med å karakterisere barna som Guds nådige gave (hebr: «khanan» = gi nåde). Ydmykt kaller Jakob seg selv Esaus «tjener». Kvinnene og barna viser Esau samme ydmykhet.
I neste spørsmål anlegger Esau en nesten jovial tone:
8 Esau sa da: Hva mente du med hele denne leiren som jeg møtte? Han svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne.
Jakob hadde ifølge 32:14ff sendt tre flokker med sauer og geiter i forveien som forsoningsgave til Esau. Esau morer seg nå med å kalle forsendelsene «hele den leiren». Men Jakob svarer fremdeles ydmykt tilbake og kaller Esau «min herre». Det er som om Jakob vil hamre inn at tyveriet av førstefødsels-velsignelsen nå skal reverseres.
Tredje replikkrunde kunne ha spisset situasjonen igjen. Men som v 11c viser, ender også denne replikkrunden godt. Brødrene er blitt reelt forsonet. De ser nå (som det heter i v 10b) Guds eget ansikt i hverandres ansikt:
9 Men Esau sa: Jeg har rikelig, bror, la det være ditt som er ditt!
10 Jakob sa: Nei, jeg ber deg! Har jeg funnet nåde for øynene dine, så ta imot gaven min. For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt. Så vennlig var du mot meg.
11 Kjære, ta imot gaven min som jeg sendte deg! For Gud har vært god mot meg og jeg har nok av alle ting. Og han nødde ham til han tok imot gaven.
