Tredje søndag etter Kristi åpenbarings-dag Evangelium: Matt. 8, 1—13.

Ca leselengde:
22 min

Tekst: Martin Luther



18. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 53,1-5
 Hebr 2,10-18
Prekentekst: Matt 8,14-17
Fortellingstekst: Joh 8,1-11
Poetisk tekst: Salme 116,1-5

Da Han gikk ned av berget, fulgte meget folk Ham. Og se, en spedalsk kom, tilbad Ham og sa: Herre, om du vil, så kan du rense meg! Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks ble han renset for sin spedalskhet. Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke sier det til noen; men gå, vis deg for presten, og ofre den gave som Moses har befalt, til et vitnesbyrd for dem. Men da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til Ham og sa: Herre, min dreng ligger verkbrudden hjemme og pines forferdelig. Jesus sa til ham: Jeg vil komme og helbrede ham. Men høvedsmannen svarte og sa: Herre, jeg er ikke verd at du skal gå inn under mitt tak; men si bare et ord, så blir min dreng helbredet. For jeg er og et menneske som er under overordnede og har stridsmenn under meg; og sier jeg til denne: Gå! så går han, og til den andre: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør det! så gjør han det. Men da Jesus hørte dette, undret Han seg og sa til dem som fulgte: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. Men jeg sier eder at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmerikets rike; men rikets barn skal kastes ut i det ytterste mørke; der skal være gråt og tenners gnissel. Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå bort; deg skje som du trodde! Og hans dreng ble helbredet i den samme time.

Dette evangeliet lærer oss to eksempler på tro og kjærlighet. Et i den spedalske og et annet i høvedsmannen. Så dristig var ikke den spedalske at han gikk til Kristus og ba Ham rense seg om han ikke av hele sitt hjerte hadde trodd og ventet at Kristus var så god og nådig.
For som spedalsk måtte han sky folk. Loven hadde jo forbudt spedalske å være blant andre. Likevel trenger han seg fram og gjør seg ingen tanke om lov eller mennesker, og hvor ren og hellig Kristus er.

Her ser en hvordan troen skikker seg mot Kristus. Den foretar seg ikke noe annet enn å søke Kristi godhet og nåde uten noen fortjeneste. For en kan jo ikke si at den spedalske med sin renhet har fortjent å komme så nær Kristus, tale med Ham og be Ham om hjelp. Tvert imot. Nettopp fordi han følte sin urenhet og uverdighet, gikk han desto friere til Kristus og så bare på Hans godhet. Det er en rett tro, en levende tillit til Guds godhet. Det hjerte som gjør dette, tror rett. Det som ikke gjør slik, tror heller ikke rett. Slik gjør de som ikke ser Guds blotte godhet, men først ser seg om etter sine gode gjerninger, om de er verdige til å fortjene den eller ikke. [147] De blir heller ikke så dristige at de for alvor går til Gud.

Denne tillit eller tro eller erkjennelse av Kristi godhet hadde ikke den spedalske fått av egen fornuft, dersom han ikke tidligere hadde hørt et godt rykte om Kristus, at Han var så god, nådig og barmhjertig til å hjelpe og gi, trøste og råde enhver som kom til Ham. Dette ryktet hadde uten tvil kommet ham for øre. Av dette ryktet hadde han fått mot. Han tok det til inntekt for seg, og han har vel med full tillit sagt: Han blir god mot meg, for alle taler om Hans godhet, og ryktet om Ham er meget godt. Slik har hans tro ikke vokst fram av hans fornuft. Han har fått den av dette rykte om Kristus. Paulus sier i Rom. 10, 17: Troen kommer av hørelsen, men hørelsen kommer ved Guds ord eller talen om Kristus.

Dette rykte er evangeliet. Det er begynnelsen, middel og mål for all godhet og salighet. For vi har nå ofte hørt at først må en høre evangeliet, deretter tro, elske og gjøre gode gjerninger, ikke først gjøre gode gjerninger, og således vende opp ned på rekkefølgen, som gjerningslærerne gjør. Men evangeliet er et godt rykte, tale og ord om Kristus. Det sier at Han ikke er annet enn bare godhet, kjærlighet og nåde. Slikt sier det ikke om noe annet menneske eller helgen. For om andre helgener også har et godt rykte, kalles det ikke evangelium, men bare det som alene taler om Kristi godhet og nåde. Vil det tillike også tale om andre helgener, så er det ikke lenger evangelium. For evangeliet vil bare bygge tro og tillit på klippen Jesus Kristus.

Videre ser vi her et eksempel på Kristi kjærlighet i Hans adferd mot denne spedalske. For der ser du at kjærligheten gjør Ham til en tjener. Han hjelper de fattige uten vederlag. Han søker hverken fordel, gunst eller ære ved det, men bare de fattiges nytte og Gud Fadres ære. Derfor forbyr Han ham også å fortelle det til noen, for at det skal være en lutter ren gjerning av fri godgjørende kjærlighet. Dette er det, som jeg ofte har sagt, at troen gjør oss til herrer, men kjærligheten til tjenere. Ja ved troen blir vi guder, delaktige i Guds navn og natur, som

Salm. 82, 6 sier: Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høyestes barn.

Men ved kjærligheten blir vi lik de aller elendigste. Når det gjelder troen, trenger vi intet, men har alt. Men når det gjelder kjærligheten, tjener vi alle. Ved troen får vi alle goder ovenfra fra Gud. Ved kjærligheten bøyer vi oss ned til vår neste. Etter sin guddom trenger ikke Kristus noe, men etter sin manndom tjener Han enhver som trenger Hans tjeneste.

For hvem ser ikke at Kristus har et vennlig hjerte, når Han med et ord lar seg bevege til å hjelpe der hvor intet i verden ellers kan hjelpe? Det er jo et tegn på at Han ikke mener det ille med fattige, bedrøvede og elendige mennesker. Ellers ville Han gjøre som vi. Vi blir ergerlige og vrede når noen kommer til oss og ber eller vil ha noe av oss. Vi gir ikke en gang et godt ord. Slik gjør ikke Kristus. Den spedalske hadde neppe lukket opp sin munn, så var Kristus beredt, rørte ved ham, og sa at Han ville hjelpe ham. Og Han hjalp ham også.

[148] Denne godvillighet skal ikke bare oppmuntre oss til å søke hjelp hos Ham i vår nød, og til å håpe at Han ikke vil forlate oss. Men den skal også lyse for oss, så vi også viser den samme kjærlighet og mildhet mot vår neste. I slike gjerninger skal vi likesom Kristus ikke se på annet enn lydighet mot Gud og vår nestes nød og bedring. For Kristus søkte ved alle sine kjærlighetsgjerninger hverken ære eller fordel. Han så bare at det arme mennesket trengte hjelp, at Gud kunne bli æret, og at Han ved det var lydig mot sin himmelske Fader.

For du tjener ikke Gud om du gjør godt mot noen som kan tjene deg igjen og gjøre deg den samme velgjerning. Med det tjener du bare deg selv. Den som derimot vil tjene Gud og sin neste rett, han skal ikke se på egen nytte, men på den nærværende nød. Guds vilje og befaling er at en skal hjelpe sin neste i all nød, om en så ikke får et halmstrå for det, ja selv om en får all slags skade og fortred til takk.

Dette eksempel på troen er også overmåte herlig. Den spedalske, som ellers ifølge loven ikke må gå til andre mennesker, ja ikke engang tale med dem, han kommer nå uten frykt til Herren Kristus, faller ned for Ham og ber: Herre, om du vil, så kan du rense meg! Her ser vi to ting. Først tror han sikkert og uten tvil at Kristus er så god og allmektig at Han kan hjelpe i denne sykdom, hvor all menneskelig hjelp ikke formår noe, tross det at Herren Kristus ikke så ut til å være bedre enn noe annet menneske. Han førte jo ingen spesiell prakt. For det annet: Skjønt han stadig trodde å få hjelp hos Kristus, overlater han det likevel til Kristus om Han vil hjelpe ham eller ikke. Det er: Dersom det var mot Guds ære eller hans salighet, ville han gjerne tåle og bære denne jammer ennå lenger.

Dette er ikke bare å tro rett, men også å be rett. Disse to ting hører sammen. Den som tror rett, han ber rett. Den som ikke tror rett, kan heller ikke be rett. For bønnen må være slik beskaffen at hjertet først er viss på at Gud er nådig og barmhjertig, og gjerne vil ta nøden fra oss og hjelpe oss.

Særlig skal denne tillit være fast og sikker i de stykker som angår Guds ære og vår salighet. Disse stykker er syndenes forlatelse, frelsen fra djevelen og døden, at Gud gir sin Hellige Ånd i våre hjerter, oppholder oss ved sitt ord, ikke lar oss gå under i fristelse, men lar oss alle dager vokse i tro og kjærlighet osv. Disse stykker tjener alene til Guds ære og vår sjels salighet. Derfor skal hjertet aldri tvile når det ber Gud om dette. Han gir oss det gjerne og vår bønn blir ikke fruktesløs. For til dette trenger vi Guds hjelp, og Gud har også lovt oss den i sitt ord.

Den som i disse stykker ber som den spedalske: Herre, om du vil, så forlat meg mine synder, gjør meg salig osv, han ber ikke rett. For her kan en ikke tvile på Guds vilje, at Han vil gjøre det. Han har jo allerede åpenbart oss i ordet at Han gjerne vil at enhver skal bli salig. Derfor har Han også latt sin Sønn vår Herre Jesus Kristus betale på korset for all verdens synder, og befalt oss å høre Ham, ta imot Ham, og tro på Ham.

Men hvorfor former den spedalske [149] sin bønn slik: Dersom du vil, så kan du rense meg? Vi må se på hvorfor han gjorde det. Tidligere har jeg sagt at en i bønnen ikke må tvile på det som umiddelbart angår vår salighet og Guds ære. For Guds vilje er åpenbar. Han vil ha sin ære og vår salighet uhindret. Men slik går det ikke an i det timelige. En kan være fattig, syk, elendig, og foraktet og likevel bli salig som alle kristne.

Siden nå saligheten ikke beror på timelig mangel, som ofte kan forårsake noe godt, skal den som ber om redning og hjelp, tro at Gud kan og vil hjelpe. Men han skal likevel kaste sin vilje under Guds vilje og si: Dersom det ikke tjener til Guds ære eller det skader min salighet, så vil jeg gjerne bære korset lenger.
Å be rett i slike saker er å tro at Gud kan hjelpe, og likevel ikke foreskrive Ham tid, måte eller mål på hvordan, når, og hvor lenge Han skal hjelpe. Vi har alminnelig den feil at vi ikke vet hva og hvordan vi skal be, som Paulus sier i Rom. 8. Derimot må vi bekjenne at Gud vet vel hva som tjener til Hans ære og vår salighet. Derfor skal vi sette vår vilje i Hans vilje, og slett ikke tvile på at Han bønnhører oss dersom denne bønn angår Hans ære og vår salighet.

Derfor skal vi legge vel merke til dette eksempel så vi lærer å be således og ikke bærer noen tvil i hjertet. For Gud er nådig og vet om vår nød og jammer, og Han vil at vi skal overlate Ham vår nød og vårt anliggende. Dette skal vi alltid tro, og likevel kaste oss ned og si: Herre, du vet tid og stund, gjør derfor det som kan være meg til nytte og ditt navn til ære. Slik gjorde den spedalske. Han tvilte ikke på at Kristus kunne hjelpe ham, eller at Han ville hjelpe ham. Ellers hadde han jo ikke ropt til Ham, dersom han hadde næret den ringeste tvil om Hans hjelp. Men han måtte jo også bekjenne at det ikke sømmet seg for ham å foreskrive Kristus sted, time, måte og vei når og hvordan Han skulle hjelpe ham.

Denne tro og lydighet finner Herren Kristus særlig behag i. Derfor hjelper Han den elendige på den tid, sted og måte som han ikke selv våget å be om.
Av dette følger de vakre ord i

Salm. 27, 14: Bi pa Herren, vær frimodig, ja bi på Herren.

Salm. 130, 5—6: Min sjel biet på Herren, min sjel biet og jeg håpet på Hans ord. Min sjel lenges etter Herren mer enn vektere som inderlig venter på morgenen.

Hab. 2. 3: Om Han tøver, bi på Ham. For Han skal visselig komme, Han skal ikke utebli.

I alle historier ser en at hjelpen ikke uteblir om det enn varer lenge. Gud har også sin særlige mening med det. Han bønnhører ikke straks, men venter med hjelpen, for at Han kan få gi mer og rikeligere enn vi kan be og forstå (Efes. 3).

Men hva mener Kristus med å vise den spedalske til presten etter at Han hadde renset ham, og be ham ofre den gave som Moses hadde befalt? Vi svarer rett når vi sier at Herren Kristus med dette har gitt oss et kjærlighetseksempel, fordi Han — som nok hadde makt til det — ikke ville ta fra prestene det som var dem gitt og unt av Gud. Så skal vi også la hver ha sin rettighet, [150] og ikke ta fra noen det som tilkommer ham.

Likevel er den viktigste grunn til befalingene dette at Herren vil ha dette under offentlig kunngjort også for sine fiender. At presten tar imot hans offer og gir ham vitnesbyrd om å være ren, tjener til at han og alle mennesker skal ta imot Kristus og tro på Ham som den rette Messias. For alle profetene sa at Kristus skulle gjøre slike under når Han kom til verden.

Derfor sier Herren: Ofre den gave som Moses har befalt, til et vitnesbyrd for dem. Det er som Han vil si: De nødes til å bekjenne at du er ren og at du rettelig er hjulpet. Men når de likevel ikke vil tro på meg og anta meg for Messias, er det bare forstokket frekkhet, som nok skal hevnes i sin tid. Imidlertid skal dette vitnesbyrd likevel tjene andre, så de tar imot meg og tror på meg.

Det andre eksemplet er lik det første for så vidt som det angår troen og kjærligheten. For denne høvedsmann hadde en hjertelig tillit til Kristus. Han forestilte seg ikke noe annet hos Kristus enn bare godhet og nåde; ellers hadde han ikke gått til Ham, eller — som Lukas sier — sendt bud til Ham. Han ville heller ikke hatt denne overmåte særlige tillit dersom han ikke tidligere hadde hørt om Kristi godhet og nåde. Også her har evangeliet vært en begynnelse og oppmuntring til tro og tillit. Her lærer vi atter at vi skal begynne med å tro evangeliet, og ikke se på noen gjerning eller fortjeneste. Denne høvedsmannen påberoper seg hverken fortjeneste eller gjerning, men bare sin tillit til Kristi godhet. Av dette ser vi at alle Kristi gjerninger foreholder oss eksempler på evangeliet, troen og kjærligheten. Vi har et eksempel på kjærligheten i dette at Kristus gjør vel mot ham, uten noen fordel og gave, som før sagt.

Høvedsmannen viser også et eksempel på kjærlighet når han tar seg av tjeneren, likesom Kristus har tatt seg av oss. Bare til beste for tjeneren gjør han av seg selv den gjerning som Lukas taler om i Luk. 7, 2: Han gjorde det fordi han elsket tjeneren. Den kjærlighet som han hadde til ham, drev ham til å se tjenerens nød og handle deretter. La oss og gjøre slik, og se til at vi ikke bedrar oss selv og tenker at vi har nå evangeliet, men vi gir ikke akt på vår nestes nød. Dette får være nok om begge disse eksempler. Nå vil vi særlig overveie den merkverdige høye og store tro hos høvedsmannen. Herren Kristus roser også denne tro, når Han sier at Han ikke har funnet en slik tro i Israel — det hellige folk.

Denne tro er for det første merkverdig. Høvedsmannen var jo ikke noen jøde, men en hedning. Og likevel sender han bud til Herren Kristus i full tillit og forvissning om at Han ikke avslår hans bønn, men ville hjelpe ham likeså sikkert som dette at Han kunne hjelpe. For hadde han ikke hatt denne tillit i sitt hjerte, så hadde han ikke brydd jødenes eldste (som Lukas skriver) og sendt dem til Kristus. Men når han sendte dem til Ham, er det bevis på at han hadde håp om å bli bønnhørt.

I denne tillit og tro er det også en merkverdig høy og stor ydmykhet. [151] Han akter seg ikke verdig til selv å gå til Kristus og be om hjelp, men han sender de fremste av synagogen. Og da han hørte at Herren kom, sendte han (som Lukas sier) sine venner mot Ham og lot si at Han ikke skulle umake seg. Han følte seg nemlig uverdig til at Herren skulle komme til ham. Dessuten kunne Herren avgjøre denne saken med ett ord, om Han ikke var personlig til stede.

Dette tror høvedsmannen så sikkert at han anfører seg selv som eksempel. Jeg er og et menneske som er under overordnede og har stridsmenn under meg; og sier jeg til denne: Gå! så går han, og til den andre: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør det! så gjør han det. Er nå mitt ord så kraftig og jeg er bare et menneske, hvor meget kraftigere er da ikke ditt ord, sier han til Kristus. Dette er ikke bare å tro enfoldig, men også på beste og herligste måte å predike og lære om troen. Derfor er det å ønske at vi også kan tro slik på Kristus, Han som med sitt ord bor rikelig blant oss, skjønt vi ikke ser Hans person.

Det er et herlig eksempel at denne mannen så trygt og egentlig kan bygge på Kristi ord. Først venter han alt godt av Kristus. Dernest ber han ikke om mer enn at Han bare vil si et ord. Så venter han med største tillit og glede på dette ord, som på en kostbar skatt. Han forlanger ikke mer enn at hans tjener kan bli frisk og ikke mangle noe på sin helbred.

La oss som allerede har ordet, lære å gjøre som han. For her ser og hører vi de trøstefulle forjettelser at Gud er oss nådig i Kristus, og at vi ved troen på Kristus kan få forlatelse for synden, og det evige liv. Men vi mangler denne høvedsmanns hjerte. Han tenkte: Når jeg bare har ordet, så har jeg alle ting, og så følger snart også det som ordet sier. Slik gjør ikke vi. For vi gir ikke akt på ordet, men gaper etter andre ting. Likevel er ordet allmektig og kan — som denne høvedsmann tror — ikke lyve. Hva Han lover, det skjer sannelig og vederfares også oss.

Men denne troen må berømmes enda mer, fordi denne høvedsmann var en hedning. Han hadde ikke noen forjettelse som jødene. Derfor torde han ikke tilegne eller rose seg av den ære jødene hadde som Guds folk. For det er troens natur at den gjør hjertene ydmyke, så de ikke holder av seg selv, heller ikke er hovmodige, men alene henger ved Guds blotte nåde og barmhjertighet.

Dette skal også vi trøste oss ved. Når det kommer slike tanker i våre hjerter at vi er fattige, elendige syndere, som ikke kan rose seg av noen forjettelse eller verdighet, skal vi ikke fortvile, men henge oss fast i Guds forjettelse, og be om Hans nåde. Dette behager Gud meget vel, og det vil Han også ha av oss. For det var ikke nåde dersom vi ikke kom til forjettelsen uten noen fortjeneste og verdighet, likesom denne høvedsmannen. Han kan ikke som jødene rose seg av at Gud er ham noe skyldig. Derfor tør han ikke selv komme fram til Herren Kristus. Han tenker: Med meg er det ute; jeg må bruke andre folk. Likevel holder han fast ved sin tro: Denne mannen er så god og hjelpsom at [152] Han ikke vil la meg gå bort uten hjelp.

Dette kalles også en rett tro og en rett ydmykhet, når en halvveis frykter for sin uverdighet og likevel ikke fortviler. For Gud vil ha begge disse ting av oss. Først at vi ikke skal være hovmodige, og dernest at vi ikke skal fortvile, men med fast tro vente på nåden. Herren har behag i dem som frykter Ham, og som håper på Hans miskunnhet (Salm. 147, 11).

Dette gjorde ikke jødene. De mente at Gud elsket dem, og at alt det gode Han gjorde mot dem, det gjorde Han for deres fortjenestes skyld. Derved ble de stolte og sikre og foraktet nåden.

Derfor feller Herren en hård dom over dem. Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmerikes rike; men rikets barn skal kastes ut i det ytterste mørke; der skal være gråt og tenners gnissel.

Den skjendige vantro er årsak til at de er hovmodige og forakter nåden. Likeså lite som det hjelper dem at de er Abrahams barn, likeså lite skader det hedningene at de ikke er Abrahams avkom, når de bare holder seg til Kristus med fast tro og sukker etter nåde og barmhjertighet. For Han har lyst til å la de mette hungre. De hungrige derimot vil Han mette, uansett om det er jøder eller hedninger. For Gud gjelder hverken hedning eller jøde, hverken omskjærelse eller forhud, men bare troen på Kristus, og at en i all ydmykhet kaster seg ned og ber om nåde.

Ved siden av kjærligheten lærer altså dette evangelium meget vakkert også om troen, dens natur, og hvordan den holder seg til ordet og i all ydmykhet venter på Guds nåde. Den som gjør dette, ham går det like godt som den spedalske og høvedsmannen. Det skjer ham som han tror. Likesom han bare har Guds godhet og nåde i hjertet, og bare begjærer og forlater seg på den, således vil Gud også handle med ham i nåde, ta imot ham og hjelpe ham.

Gud gi oss alle sin Hellige Ånd, som kan oppvekke i våre hjerter en slik tillit til Hans nåde i Kristus, og således føre oss til salighet! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
22 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  8: 14-17

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
  Flere ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.