Publisert

Tredje søndag i advent


Ca leselengde:
33 min

3. søndag i adventstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 35,1-10
 1 Kor 3,18-23
Prekentekst: Matt 11,2-11
Fortellingstekst: Dan 6,4-24
Poetisk tekst: Luk 1,78-79

 Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere. 


Men da Johannes i fengslet hørte om Kristi gjerninger, sendte han to av sine disipler, og lot si til Ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og forkynn Johannes de ting som I hører og ser: Blinde ser og halte går, spedalske renses og døve hører, døde står opp og evangeliet predikes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg! Men da disse gikk bort, begynte Jesus å si til folket om Johannes: Hva var det I gikk ut i ørkenen for å se? Et rør som svaier hit og dit for vinden? Eller hva var det i gikk for å se? Et menneske iført bløte klær? Se, de som bærer bløte klær, er i kongens hus. Eller hva var det I gikk for å se? En profet? Ja, jeg sier eder: Han er og langt mere enn en profet. For han er den som det er skrevet om: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn; han skal berede din vei for deg. (Matt 11:2-10)

I dette evangelium behandles to ting. Først sender Johannes sine disipler fra fengslet til Kristus for at de skal høre Ham, se Hans undergjerninger og erkjenne og anta Ham som den sanne Messias eller Kristus. Dette skal tjene til at vi gjerne hører vår Frelsers ord og akter det som den dyrebareste skatt, som vår salighet er grunnet på.

Det andre stykket er vår kjære Frelsers prediken. Ikke bare at Han sterkt berømmer Johannes som den største blant alle lærere, fordi han så herlig forretter sitt embete. For da han satt i fengsel og ikke kunne utføre sin lærergjerning, sendte han disiplene sine til Kristus. Men Han bebreider også jødene for deres vantro, at de akter så lite på denne lærer og bekymrer seg så lite om hans prediken. Dette tjener til formaning og advarsel, så vi ikke ringeakter Guds ord, men gjerne hører det og forbedrer oss etter det.

Det første, at vi flittig skal høre Kristi ord, vises oss på den måten at da Johannes i fengslet hørte tale om Kristi undergjerninger, sendte han straks sine disipler til Ham med befaling om å spørre: Er du den som skal komme?

Med denne utsendelse er det som Johannes vil si: Jeg vet nok at Han er den rette Kristus, og jeg har hittil prediket om Ham, men de tror meg ikke. Ettersom jeg nå ligger bundet og må holde opp med min prediken, blir mitt vitnesbyrd om Ham ikke mer aktet. For at dere derfor desto mer kan bli sikre på det, og min prediken for dere ikke skal ha vært helt forgjeves, så gå selv til Ham og hør det av Hans egen munn. Heretter skal dere ikke følge meg eller den jødiske lærdom, men holde dere bare til denne mann. Hos Ham kan dere finne alt det som hører til salighet for dere og for hele verden.

Hva svarer så Kristus disse sendebud? Da de spør om Han var den som skulle komme, svarte han hverken ja eller nei. Han viser dem bare [54] til sine gjerninger som offentlig vitner om Ham. Det er likesom Han vil si: Der ser dere, der hører dere, der merker dere at det er meg. For likesom Esaias og de andre profetene har spådd at Kristus skal gjøre de halte gående, de blinde seende etc., således ser dere det nå for deres øyne. Når dere rett gir akt på dette, trenger dere intet annet svar eller noen annen etterretning om det.

Dette er da en deilig, ypperlig og trøstefull prediken, som inneholder alt som kan sies om Kristus, hva slags Konge Han er, og hvordan Hans rike er. Det er jo et rike hvor det er halte, blinde, spedalske, døve og døde mennesker, og især arme syndere og alle elendige og trengende. Alle kan og skal der finne trøst og hjelp.

Denne lærdom om Kristus og Hans rike skal vi med flid gi akt på. Det skal flittig læres hos oss at Kristus har et sådant rike, og at Han er en slik Konge som kan hjelpe dem som er elendige både på legeme og sjel, og som all verdens makt og formue ellers slett ikke er tilstrekkelig for. For aldri har der vært en så ypperlig lege, som kunne gjøre de blinde seende, rense de spedalske osv. Heller ikke har der noen gang vært en slik predikant som har kunnet predike evangeliet for de fattige. Han har i sannhet kunnet trøste de bedrøvede, elendige og engstede samvittigheter, vederkvege de bekymrede hjerter som er overveldet av tungsinn og sorg, slik at de igjen er blitt glade og tilfredse.

Moses har vel vært den største lærer, fordi han mottok de ti bud av Guds hånd. Ved disse vil Gud gi til kjenne at dette er Hans evige og uforanderlige vilje. Den har Han og plantet i alle menneskers hjerter, for at de skal adlyde Hans bud og befalinger. Når talen er om menneskers gjerning og liv, kan det heller ikke predikes høyere enn at man skal elske Gud over alle ting. Men hvor god og ypperlig denne lærer enn er, så kan han med all sin lovlærdom likevel ikke trøste en bedrøvet synder, men virker snarere det motsatte. For alle hans predikener lyder slik: Du skal og må holde Guds bud, eller bli fordømt. Da begynner det en elendig tilstand. For de som føler sine synder og gjerne vil skilles ved dem, de gjør seg megen umak og arbeider flittig på det, men de blir likevel ikke fornøyd eller får et glad hjerte eller en rolig samvittighet. Hyklerne derimot mener at når de bare utvortes holder loven, så trenger de hverken evangeliet eller Kristus. De innbiller seg at det ikke er noen fare. Gud må vel gi dem himmelen og det evige liv fordi de faster, ber, gir almisser etc. Slike merkverdige og sikre helgener bekymrer seg lite eller intet om Gud og Hans nåde.

Vel er det så at Mose prediken er nødvendig, både til å holde folket i age og til å oppmuntre dem til et hellig liv. Derfor brukes også lærdommen om de ti bud for dem i Guds menighet som allerede er kristne og helliget, så at de kan få rett begrep om hva et gudelig liv og gode gjerninger er. Disse skal de øve, for at de nå, da de er omvendt til Gud, rettferdige ved troen på Kristus og Guds barn, også [55] kan begynne å leve i lydighet mot Gud.

Men når den time kommer, da en er i dødens angst, og samvittigheten skjelver for Guds vrede og den evige straff, hvor finner en da trøst og kraft til å seire? Tror du at Mose makt da kan hjelpe deg, om du enn med flid har rettet deg etter ham og levd aldri så hellig? Er det ikke sant at du må bekjenne og si: Allerkjæreste Gud! Har jeg enn ikke vært noen horkar, tyv eller morder, så har jeg likevel for deg vært uren og full av synd. Derfor ber jeg bare at du vil være meg nådig og barmhjertig; for alle mine gode gjerninger er ikke i stand til å fri meg fra fortvilelse. Om dette sier også David i Salmen 143: Gå ikke til doms med din tjener, for for deg lever ingen rettferdig, og i Salmen 130: Herre, dersom du vil tilregne misgjerninger, Herre, hvem kan da bestå?

Derfor må en med flid gi akt på at Gud helt fra begynnelsen og til alle tider har latt sitt ord predike på to måter, nemlig ved loven og ved evangeliet. Disse to måter må en vel og nøye kjenne og skille mellom.

Loven er det ord hvor Gud lærer og krever hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Dette innbefattes i de ti bud. Hvor naturen alene arbeider uten Guds nåde, der er det umulig å holde loven, fordi menneskene siden Adams fall i Paradis er helt fordervet og har bare lyst til det onde. Derfor kan de heller ikke, som også erfaringen lærer oss, ha lyst til loven. For det er vel intet menneske til som ønsker at loven var til. Dessuten finner enhver hos seg selv at det er tungt å gjøre godt og være god, mens det derimot er lett å gjøre ondt og være ond.

Av alt dette må én av disse to ting følge, enten at en stoler på seg selv, eller at en fortviler. Det første skjer når et menneske bestemmer seg til med gjerninger å oppfylle loven, og øver seg stadig i det, slik at han etter lovens bokstav kan gjøre alle ting. Han tjener Gud, banner ikke, ærer far og mor, slår ikke i hjel, bedriver ikke hor osv. Imidlertid gir han ikke tilbørlig akt på sitt eget hjerte, og tenker ikke over hvorfor han fører dette skikkelige liv, som han skjuler den gamle skalk i hjertet under. For dersom han rett betrakter sitt eget hjerte, skal han finne at alt slikt skjer tvungent og uvillig. For enten frykter han helvede eller søker han himmelen, om han da ikke på denne måten søker noe som er langt ringere: verdens ære, rikdom, sunnhet, eller frykter for skam, skade eller annen uleilighet.

Fortvilelse derimot innfinner seg når et menneske merker hvor svak grunn han har bygd på, og ser at det er umulig for ham å holde Guds bud. For han finner intet godt hos seg, men bare hat til det gode og lyst til det onde. Da erfarer han at han ikke med gjerninger kan oppfylle loven, og derfor mistviler han på sine gjerninger og akter dem slett ikke for noe. Kjærlighet burde han ha, men finner den ikke hos seg. For han kan ikke ha den av eller ved seg selv. Her må da være en fattig, elendig og ydmyk ånd. Samvittigheten trenges og engstes av loven som krever meget av ham, men han kan likevel intet betale. [56] Loven er alene nyttig for et sådant menneske. For den er gitt med den oppgave å virke erkjennelse og ydmykhet. Det er dens egentlige gjerning.

Den annen del av Guds ord er ikke lov og befaling, den krever heller ikke noe av oss. Men når lovens ord har vist oss vår armod og elendighet, så kommer denne og tilbyr sitt kjærlige og levende ord, lover, tilsier og forplikter seg til å hjelpe og gi nåde, så vi kan reddes fra denne elendige tilstand. Våre synder skal ikke bare forlates, men også utslettes. Ja, vi skal også få kjærlighet og lyst til å oppfylle loven.

Dette Guds løfte om Hans nåde og forlatelse for våre synder kalles da egentlig evangeliet. For evangelium betyr et glad budskap, fordi det forkynner den salige livsens lære om Guds løfter og tilbyr Guds nåde og syndenes forlatelse. Derfor hører ikke gjerningene til evangeliet. For det er ikke lov, men tro. Ved dette forjettes og tilbys oss Guds nåde alene. Hver som tror det, han får nåden og Den Hellige Ånd. Ved det blir hjertet fornøyd i Gud, og gjør da hva loven byder uten frykt for straff og uten begjær etter lønn. Det nøyer seg med Guds nåde, og dermed er det gjort fyllest for loven.

Alle slike løfter er helt fra verdens begynnelse rettet på Kristus, og Gud har ikke lovt noen sin nåde uten i og ved Kristus. Kristus er det bud som forkynner Guds nåde for hele verden. Til dette er Han også kommet, og har ved evangeliet meddelt hva Han tidligere har latt forkynne ved alle profetene. Derfor kan ingen vente noe guddommelig løfte oppfylt utenfor Kristus. Jødene venter det, men forgjeves. Alt sikter på Kristus og i Ham er alt oppfylt. Den som ikke hører Ham, han hører heller ikke noe guddommelig løfte. For likesom Gud ikke har gitt noen lov uten ved Moses, så gir Han heller ikke noen forjettelse uten ved Kristus alene.

Av alt dette ser vi nå klart at den største av alle Kristi gjerninger er denne, at evangeliet predikes for fattige. Det sier så meget at Guds forjettelser om nåde og trøst, som tilbys og meddeles i og ved Kristus, forkynnes for de fattige. Hver den som tror, for ham er syndene forlatt, loven gjort fyllest, samvittigheten befridd og det evige liv skjenket. Hva kan vel være gledeligere for en elendig og bedrøvet samvittighet? Hva kan bedre sette mot i et hjerte enn slike trøstefulle ord og forjettelser? Synd, død, helvede, verden, djevelen og alt ondt kan et troende hjerte helt forakte når det får slike herlige løfter og guddommelig trøst. Å gjøre blinde seende, å oppvekke døde osv, er nok store gjerninger og velgjerninger, men de er likevel som intet å regne mot dette, at evangeliet forkynnes for de fattige. Derfor nevnes det også aller sist, som den største og beste blant Kristi gjerninger.

Men en bør merke seg at Han sier: Evangeliet predikes for fattige. Med dette mener Han uten tvil at det bare er en prediken for de fattige. Da det nå er prediket for hele verden etter Kristi befaling i Mark. 16, 15: Gå ut i all verden og predik evangeliel for all skapningen, så kan Han her ikke mene dem som er fattige [57] på timelig gods, men bare de fattige i ånden. Det er dem som ikke begjærer eller elsker noen rikdom, ja, som har et sønderknust, fattig hjerte, og som i sin samvittighetskval lenges etter hjelp og trøst. De forlanger hverken timelig ære eller rikdom, men er fornøyd bare når de har en nådig Gud. Dette er de rette åndelige fattige, og for disse er denne prediken behagelig og går dem til hjerte som om de allerede var forløst fra død og helvede.

Derfor kaller Kristus og profetene en slik prediken med god grunn et evangelium, en nåderik, trøstefull og salig lærdom. Når en rik mann lover en fattig tigger en stor sum penger i gave, så vil det for tiggeren være et gledelig budskap, som han gjerne hører og av hjertet gleder seg over. Men hva er gods og gull å ligne mot denne trøstefulle og nåderike prediken, at Kristus tar seg av de elendige, og er en slik Konge som vil befri arme syndere fra lovens trengsel som de er fanget av, og hjelper dem til et evig liv.

Om en slik konge, om sådan en evangelie-prediken taler ikke Moses og loven. Dens dom lyder straks: Den som er en synder, han er under djevelens og dødens herredømme, men den som vil ha del i Guds rike, han må være hellig og uten synd. Slik er det i sannhet også. For Mose rike er og Guds rike, og hans prediken er Guds ord på samme måte som også det verdslige regimente med rimelighet kan kalles Guds rike. Han vil jo også at vi i det verdslige rike skal vise oss lydige. Men det er bare Hans ringeste rike, hvor Han beskikker far, mor, keiser, konge, øvrighet, dommer og gir dem myndighet og regimente, eller ved lærere, engler eller mennesker befaler hva vi skal gjøre.

Hans eget rike derimot, som Han selv regjerer og virker i, er dette hvor evangeliet predikes for de fattige. Der lærer du (når det kommer så langt med deg) at din egen hellighet ikke kan bestå eller hjelpe deg noe. For dette og til dette er Han innsatt til Konge at Han skal predike evangeliet. Det er å trøste og styrke fattige, fryktsomme og bedrøvede hjerter. Derfor kalles og er Hans rike et trøste-rike og et hjelperike. Her forskrekkes ikke de engstelige, her lar man dem heller ikke bli i sin bedrøvelse, men med sann guddommelig trøst hjelper man dem og gleder dem på ny.

Slikt skjer ikke, og kan heller ikke skje, ved lovens prediken, men bare ved vår Frelsers Kristi lærdom, ved dette glade budskap at Han har gjort fyldest for alle våre synder, og at vi ved Hans lidelse og død er befridd fra den evige død. Denne prediken er da bare for de fattige. Det er til dem jeg vil gå, sier Herren. Til de store helgener som ikke vil være syndere, kommer jeg ikke. For slike trenger ikke mitt evangelium. Tvert om forfølger de det som et kjetteri, og sier at en slik prediken forbyr gode gjerninger og taler mot Moses og loven.

Videre sier Han: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Ja, sannelig er en slik salig. For hele verden forarger seg på denne Konge og Hans prediken som hver og én heller burde glede seg over. Således ser vi i den evangeliske historie at fariseerne, de skriftlærde, yppersteprestene [58] og levittene og alle som hadde noen anseelse, holdt Kristus for en forfører og fordømte Hans lærdom som et kjetteri. Han prediket dem aldri til lags. De syntes at Han alltid fordreide og fordervet den rette mening, at Han fordømte de hellige og rettferdige til helvede, og ikke kunne tåle dem i sitt rike, men at Han derimot løftet syndere inn i himmelen. Dette er nettopp en av årsakene til at verden støtter seg på Kristi lærdom. Fordi den og dens barn ikke forlater seg på Guds nåde, men på sine egne gjerninger og fortjeneste, sier den at det hellige evangelium er en forførende lærdom, som forbyr gode gjerninger og gjør menneskene ryggesløse og uregjerlige.

Dernest forarges verden på Kristi armod og elendighet, og fordi Han selv bar korset og lot seg henge på det, og også formaner sine kristne til å ta korset opp og følge Ham gjennom alle slags anfektelser og elendighet. Slikt er helt uanstendig for verden. Den unddrar seg det. Når det kommer an på å bekjenne evangeliet eller våge og lide noe for dets skyld, da ser vi at mange faller fra som ormstukken frukt om sommeren.

For det tredje er det også en forargelse når vi akter mer på det vi føler hos oss selv i vårt hjerte og vår samvittighet enn akter på evangeliet om Kristus. Det er når vi bekymrer oss mer for det vi selv gjør og ikke gjør enn for vår kjære Frelsers Kristi nåde, som evangeliet er forkynt oss til trøst. Slike forargelser er likevel ikke så alminnelige som de foregående. For det er bare de sanne kristne som blir anfektet av dette. Men denne forargelse er overmåte bitter, og ingen av oss kunne bestå i den dersom ikke den Hellige Ånds hjelp og bistand var til.

Således er da den Herre Kristi prediken til forargelse overalt i verden. Straks etter dette evangelium taler Han selv enda tydeligere om at de skal forarges på Hans lære, ja forakte og forfølge den. Hvilken dom verden da har i vente, ser vi av den skrekkelige prediken mot de tre byer Kapernaum, Korasin og Betsaida (Matt. 11), og også av Kristi alvorlige klage over jødene (Luk. 7).

Og kan vi da undres over at evangeliet og dets rettskafne tjenere blir foraktet i disse tider, og trådt under fot av verden? Det gikk jo ikke bedre med vår Herre Kristus selv og Hans disipler. De prediket ikke bare ordet, men stadfestet det også med vidunderlige tegn og mirakler. Slikt makter ikke vi å gjøre. Vi prediker det blotte ord, som er verden til forargelse.

Dette må vi da venne oss til og finne oss i, for det pleier å gå så til med evangeliet. Det er og blir en lære som ikke de ringe, men de helligste, frommeste, klokeste og mektigste på jorden forarger seg på. Den daglige erfaring viser det. Men vel dem som vet og tror at det er Guds ord. De er befridd, trøstet og styrket mot all slik forargelse. De derimot som ikke vil vite det, de faller fra dette ord til egenrettferdighet, bryster seg av sine egne gode gjerninger, og holder evangeliet for en forargelig og opprørsk lære. Se, det er å forarge seg, og dette gjør de som i verdens øyne vil aktes [59] for de største helgener og klokeste folk.

Kristus advarer sine tilhørere mot slike forargelser med ordene: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Det er som Han vil si: Dere ser og erfarer nå og skal heretter enda mer se og erfare at verden forarges på mitt ord og forfølger dere som bekjenner det. Dette sier jeg dere på forhånd, for at dere skal tenke på det og ikke la dere forføre, men tenke i deres hjerte: Det gikk heller ikke Kristus bedre, som var vår Herre og Guds egen Sønn. Selv om Han prediker med stor myndighet og gjorde så overmåte store undergjerninger, så hjalp det Ham intet. Og for at vi enda bedre skal komme det i hu og ikke la oss overtale til noe annet av verdens visdom, herlighet, makt eller mengde, så har Han trolig advart og formanet oss til å holde fast ved Ham og Hans ord, når Han sier: Salig er den som ikke tar anstøt av meg.

Så har vi da i denne Kristi prediken en høy og ypperlig lærdom, som vår salighet og det evige liv er grunnet på. Vi lærer at Kristus er all nådens og trøstens Konge, som ved sitt hellige evangelium vennlig taler til de bedrøvede samvittigheter og trøster og hjelper mot syndens angst til det evige liv. For dette er egentlig Hans rike, som kommer til oss ved ordet, at vi som trykkes av syndens og dødens byrde, tar imot og tror det. Ordet trøster og forsikrer oss da til med frimodighet å fortsette med å bekjenne Kristus og si helt tillitsfullt: Jeg tror på min kjære Herre Kristus, som gjør de blinde seende, de halte gående, de spedalske rene, de døve hørende og de døde levende. Dette ord har jeg, og derfor er jeg viss på at Han ikke skal forlate meg i min nød, men føre meg fra dødens og djevelens rike til sitt evige liv og himmerike. Derfor har Han blitt menneske, derfor har Han kommet til verden, for at Han ved sitt evangelium skal trøste meg elendige synder og frelse meg fra synd og død i evighet.

Dette må være nok om det første stykket av vårt evangelium. Her formante Kristus oss til å akte høyt evangeliets prediken som den høyeste trøst og nåde for oss. Ved det ble vi innbudt og ført til Hans rike. Og endelig skulle vi vokte oss for den forargelse som vil skremme og hindre oss fra det. Den andre delen tjener også til samme lærdom og formaning for oss. Her hører vi hvorledes Kristus høylig roser og berømmer døperen Johannes for hans lære og standhaftighet. Derimot refser Han folket fordi det ikke hadde aktet på døperens prediken eller trodd den. Han sier jo: Hva var det I gikk ut i ørkenen for å se? Dere har aktet Johannes som et rør som beveges hit og dit av vinden. Dere mener vel også at det har ikke vært annerledes med ham. Muligens innbiller de dere at Johannes og min prediken skal være som dere tenker. Nei, jeg sier dere: Johannes er ikke som et rør. Tro derfor ikke at han er en lærer som dreier sine ord etter deres vilje eller prediker en slik Messias for dere, som dere innbiller dere og drømmer om. For dere vil bare ha en Kristus som skal rose dere som et hellig folk. Dere vil ha et rike som bare skal være av denne verden, og hvor dere skal ha stor ære, gods, rikdom og herlighet. [60] Men det blir det intet av. Som Johannes har prediket, således skal det skje, og hans lære skal hverken djevelen eller verden kullkaste. For han står ved sin lære og sitt vitnesbyrd som en klippe mot alle vinders brus og stormer. Dere ser jo også at han beviser dette tydelig, da han sender sine disipler fra fengslet til meg.

Videre sies om Johannes at han ikke er kledd i bløte klær, som de som er i kongers og fyrsters hus. Han bærer en hård, rå kamelhud, og går med bare føtter og bart hode. Det er det smykke som han lar seg nøye med. Derfor er han ingen lærer for dem som gjerne vil ta imot evangeliet når alt går vel og bra til, eller for dem som gjerne hører ordet dersom de kunne ha nytte og bli rike av det. Johannes er ingen hoffpredikant som gjerne vil være bløt og velkledd, eller som prediker om timelige og verdslige riker, gods, ære, makt eller gode dager, eller prediker en slik Kristus som bare gir slike ting. Han er iført hårde og skarpe klær, og prediker ikke om vellyst og gode dager, men om trengsel og lidelse.

Det tredje stykket om Johannes’ prediken og embete er at Kristus ikke vil at han skal aktes som en profet, men meget høyere og større, så at ingen profet kan lignes med ham når det gjelder embetet. For profetene hadde hittil vært slike personer som var sendt umiddelbart av Gud for å lære. De var utrustet med et guddommelig vitnesbyrd og hadde den Hellige Ånd. Alle prediket de om Kristus som skulle komme. Derfor kalles også i alminnelighet den en profet som prediker om de kommende ting. Dere skal ikke regne Johannes blant disse. For dette er hans navn og embete (som Gud kaller ham hos Malakias): Guds engel eller nærmeste bud som går fram for Herren. Han peker på Kristus og sier: Dere behøver nå ikke vente på Ham lenger. Han er her allerede. Se nå til at dere ikke forkaster Ham!

Disse ord av profeten Malakias viser at Gud vil virke og være kraftig i menneskene nettopp ved Johannes’ prediken og ord og ikke på noen annen måte. For dersom Kristus skal antas og menneskene bli salige ved Ham, må Han forut ved ordets forkynnelse vises og erkjennes. Derfor sier Han: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn, han skal berede din vei for deg. Det vil si: Hvor jeg skal gi min Ånd og det evige liv, der må denne engel, denne lærer, som er sendt av Gud, gå foran. Derfor er han mer enn en profet. Han er en engel, et bud, en forløper som alle profeters Herre kommer med.

Dette at han skal berede Herrens vei, betyr at han skal ta bort alt som kan hindre Herrens gang, liksom tjenere i vår tid går foran sin herre og rydder bort og bringer av veien trær, sten, folk og hva som ellers er til hinder. Men hva var vel i veien for Kristus, som Johannes skulle bringe til side? Uten tvil var det synden, men ennå meget mer var det de gode gjerninger som de innbilte helgener hovmodet seg av. Han skulle i sin alminnelighet gi til kjenne at alle menneskers gjerninger og vesen var syndige og fordervelige uten Kristi nåde. Den som vet og rett kjenner dette, han er ydmyket i seg selv og har rett beredt [61] veien for Kristus. Nå er det på tide at vi også gjør oss nytte av dette evangelium.

Likesom vi av de andre evangeliene har utdratt to lærdommer, tro og kjærlighet, eller dette å motta og å øve gode gjerninger, således skal vi her prise troen og øve kjærlighet. Troen mottar Kristi gode gjerninger. Kjærligheten gjør godt mot nesten.

For det første styrkes og forbedres vår tro når Kristus fremstilles for oss i Hans egne naturlige gjerninger. Han hadde jo bare omgang med blinde, døve, halte, spedalske, døde og fattige. Det er kjærlighet og godhet mot alle dem som er elendige og nødlidende. Således er Kristus ikke annet enn en trøst og tilflukt for alle bedrøvede og sårede samvittigheter. Her er det nødvendig med troen som er grunnet på evangeliet, som forlater seg på det, som ikke tviler at Kristus er som evangeliet fremstiller Ham, som ikke har andre tanker om Ham, og heller ikke lar seg innbille noe annet. Det er nemlig troen som gir deg Ham. For som du tror, så har du. Og salig er den som ikke forarges på Ham.

Vil du rett tro og i sannhet motta Kristus, så må du la alle gjerninger fare. For med dem kan du intet utrette mot og for Gud. De er bare forargelser som fører deg fra Gud og Kristus. I Guds øyne gjelder ingen gjerninger, uten bare Kristi gjerninger. La dem på dine vegne virke for Gud. Du kan jo ingen annen gjerning gjøre for Ham enn å tro at Kristi gjerninger gjelder for Gud, for at din tro kan bli ren. Du skal ikke gjøre annet enn å være stille og la Ham virke, og ta imot Kristi gjerninger. La Kristus øve sin kjærlighet på deg! Du må være blind, halt, døv, spedalsk, død og fattig, ellers støter du deg på Kristus. Evangeliet beviser jo tydelig at Kristus bare gjør godt blant slike trengende og nødlidende.

Se, dette kalles for rett å kjenne og motta Kristus, å tro kristelig. Derfor tar de feil av den nærværende Kristus, de som ved sine egne gjerninger vil være hellige og tilfredsstille Gud. De venter en annen Kristus eller mener at Han skal gjøre annerledes enn Han har lovt og enda ta imot deres gjerninger og erklære dem for gyldige. Slike er evig fortapt. Blant disse kan en regne jødene. Ingen ting kan hjelpe dem.

For det andre lærer Han oss rett å anvende gode gjerninger, og viser oss hva de gode gjerninger er. Alle våre gjerninger, unntatt troen, skal skje til vår nestes nytte. Gud ønsker ikke at vi skal gjøre noen gjerning for Ham, uten bare det å tro på Kristus. Det er nok for Ham. Dermed gir vi Ham ære som den nådige, barmhjerrige, vise, gode, sanndrue og så videre. Tenk så ikke på noe annet enn at du kan gjøre mot din neste som Kristus har gjort mot deg, og la alle gjerninger i ditt liv være innrettet til din nestes nytte og oppbyggelse. Søk dit hvor fattige, syke og alle slags nødlidende finnes. Hjelp dem av alle krefter, la enhver som trenger det, nyte godt av deg så vidt som du makter det med liv, gods og ære. Og vit at når du tjener din neste, og med kjærlighet gjør vel mot ham i legemlige og [62] åndelige tilfeller, uten å gjøre forskjell på hvem han enn er, når han bare trenger hjelp, da tjener du Gud og det er gode gjerninger. Akk, Herre Gud! Hvor dårlig vi handler i verden når vi lar slike gjerninger ligge. Skjønt vi overalt finner dem som vi kan øve slike gjerninger mot, søker vi likevel ikke å fullføre dem. Men gi akt på ditt liv! Innfinner du deg ikke hos de fattige, som Kristus viser i evangeliet, så vit at din tro duger ikke, ja, da har du ikke engang smakt Kristi gjerninger og velgjerninger mot deg.

Tenk derfor over hvor stort dette ord er: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. I begge de nevnte stykker støter vi oss. I troen ligger forargelsen i at vi vil bli fromme på andre måter enn ved Kristus. Vi går da i blinde og kjenner ikke Kristus. I kjærligheten ligger forargelsen i at vi ikke gir akt på de arme, nødlidende mennesker og hjelper dem, men likevel mener at vi med våre gjerninger kan gjøre fyllest for Gud. Med dette gjør vi oss skyldige til den dom som Kristus feller i Matt. 25, 42—45: Jeg var hungrig, og I ga meg ikke å ete. For hva I ikke har gjort mot én av disse mine minste, har I ikke gjort mot meg.

Hvorfor er denne dom rettferdig? Fordi vi ikke har gjort det mot vår neste som Kristus har gjort mot oss. Han har gitt oss nødlidende sitt store, rike og evige gode, og vi vil ikke vise vår neste en ringe tjeneste! Det beviser til fulle at vi ikke tror rett og heller ikke har smakt Hans velgjerninger. Mange vil si: Vi har drevet ut djevler ved ditt navn. Vi har gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn. Men Han skal svare dem: Vik bort fra meg, I som beflitter eder på urett. (Matt. 7, 22— 23.) Hvorfor det? De har ikke hatt den rette tro og kjærlighet.

Således ser vi også i dette evangelium at det ikke er lett å erkjenne Kristus. For én forarger seg på ett, en annen på noe annet. Ingen vil gå like fram, ikke engang Johannes’ disipler, skjønt de offentlig ser Kristi gjerninger og hører Hans ord. Slik gjør vi også. For selv om vi ser, hører og bekjenner at det viktigste i det kristelige liv er troen på Gud og kjærlighet mot vår trengende neste, så legger vi det likevel ikke på hjerte. En stoler på sin gudstjeneste og sine egne gjerninger, en annen bare samler, men hjelper ingen.

Ja, de som gjerne hører læren om den sanne tro, tjener likevel ikke sin neste, likesom de ved troen kan bli salig uten gjerninger. Og de ser ikke at deres tro er ingen tro, men bare et skinn av troen. Likesom et bilde i speilet ikke er ansiktet, men et skinn av det. Jakob bruker også denne lignelse, når han sier: Bli ordets gjørere og ikke bare dets hørere, hvormed I bedrar eder selv. For dersom noen er ordets hører og ikke dets gjører, han er lik en mann som betrakter sitt naturlige ansikt i et speil. For han betraktet seg selv og gikk bort og glemte straks hvordan han var. Likeså ser vel disse også i seg selv et bilde av den rette tro når de hører eller taler om den. Men så snart denne tale og hørelse holder opp, innvikler de seg i andre saker og gjør ikke etter det de har hørt. Således glemmer de alltid troens frukt, den kristelige kjærlighet, [63] som Paulus taler om i 1. Kor. 4, 20: Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Herren selv gjøre oss ved sin Ånd til sitt ords rette hørere og gjørere! Amen.

 


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
33 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  11: 2-11

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.