Publisert

Tredje søndag i faste


Ca leselengde:
22 min

Tekst: Martin Luther



3. søndag i fastetiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: 1 Sam 18,6-14
 Ef 5,1-2.8-11
Prekentekst: Luk 11,14-28
Fortellingstekst: 1 Mos 45,1-15; 50,14-21
Poetisk tekst: Salme 25,1-2.11-12.16-17

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.

Og Han drev en djevel ut, og den var stum; men det skjedde da djevelen var faret ut, talte den stumme. Og folket undret seg. Men noen av dem sa: Han driver djevler ut ved Be’elsebul, djevlenes øverste. Men andre fristet Ham og krevde et tegn fra himmelen av Ham. Men da Han visste deres tanker, sa Han til dem: Hvert rike som kommer i splid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Men er Satan også blitt splidaktig med seg selv, hvorledes kan da hans rike bli stående? I sier jo at jeg driver djevler ut ved Be’elsebul. Men driver jeg djevler ut ved Be’elsebul, ved hvem driver eders barn dem ut? Derfor skal de være eders dommere. Men dersom jeg driver djevler ut ved Guds finger, da er jo Guds rike kommet til eder. Når den sterke vel bevæpnet vokter sitt eget palass, får det han eier, være i fred; men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin [196] lit til, og deler hans bytte. Den som ikke er med meg, er mot meg; og den som ikke samler med meg, han spreder. Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake igjen til mitt hus som jeg får ut av. Og når den kommer, finner den det feiet og pyntet. Da går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de kommer inn og blir boende der; og det siste blir verre med det menneske enn det første. Men det skjedde da Han sa dette, at en kvinne blant folket hevet sin røst og sa til Ham: Salig er det liv som bar deg, og de bryster du diet. Men Han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det. (Luk. 11:14-28)

 

Dette er et vakkert evangelium, som vi kan lære meget av. Det viser hva Kristus gjør, hva Han og Hans rike og evangelium er, og hvordan det går alt dette i verden. For det første lærer det oss — som alle andre evangelier — om tro og kjærlighet. Det holder fram for oss Kristus som Frelser og hjelper i all nød. Den som tror dette, han er salig. For her ser vi at Han ikke har noe å gjøre med selvgode mennesker, men med det arme menneske som er plaget på mange måter. Han var blind, som Matteus sier — stum og besatt, som Lukas sier her. Dermed lokker Han oss til seg, så vi skal vente alt godt av Ham og løpe til Ham i all nød. Dernest skal vi gjøre mot andre som Han gjør mot oss. Dette er den alminnelige og aller søteste lærdom i dette som i alle andre evangelier hele året igjennom. Det stakkars menneske har ikke kommet til Kristus uten ordet. De som førte ham til Kristus, har uten tvil også hørt tale om Kristi kjærlighet. Den har beveget dem til å tro på Ham. Derfor lærer vi også her at troen kommer ved ordet.

Her vil vi først tale om Kristi gjerninger. At vår Herre Kristus driver ut en djevel, er skrevet til spesiell trøst for oss. Av det skal vi lære og vite at Han er herre over djevelen og hans rike, og at den gjerning som Han da begynte legemlig, opphører ikke, men alltid forblir i kristenheten inntil den ytterste dag. For Kristus har etterlatt seg redskaper til å forrette denne gjerning: den hellige dåp, det høyverdige sakrament, ordet og avløsningen, og alt det andre som hører til lære-embetet. Ved det skal man forstyrre djevelens rike, ta menneskenes sjeler fra ham, og drive ham ut av folket.

Hvert barn som kommer til verden, blir født i djevelens rike. Der regjerer han som herre, og ved synden øver han all slags tyranni. Men når man etter Kristi befaling lar det døpe — det gjenfødes da til Guds rike, som Jesus sier i Joh. 3, 5 — da må djevelen vike og fare ut. For der blir barnet av Gud ved Kristus lovt Hans nåde, fordi det er døpt til Kristi død.

Når en arm, bedrøvet samvittighet, som djevelen har overilet med et stort fall eller som ikke har motstått hans fristelser, når en sådan kommer til meg, klager sin nød og ber om trøst og veiledning, da har jeg og hver sann kristen plikt til å styrke og trøste min bror, og tilsi ham Guds nåde ved Kristi fortjeneste. [197] Da må djevelen vike, ikke for meg som er en fattig synder og et elendig menneske, men for ordet, som vår kjære Herre Kristus har etterlatt på jorden til oss.

Altså, når du er forskrekket i din samvittighet og ikke kan gripe fatt i den trøst at Gud er deg nådig og vil tilgi deg dine synder, da har vår kjære Herre Jesus innsatt nattverden til en sikker trøst. Når Hans legeme og blod blir gitt deg til spise, så har du ingen grunn til å tvile på at Han har gitt sitt legeme hen for dine synder, og utøst sitt blod. Der denne tro og trøst er, der er det umulig at djevelen kan bli lenger, men han må rømme sitt herberge.

Derfor må denne gjerning alltid øves i kristenheten. Man må bites med slangen og sette seg med makt mot develens rike og stride mot det, som kristne også gjør, ja mer enn Kristus selv. For Han sier jo i Joh. 14, 12: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på meg, han skal og gjøre de gjerninger som jeg gjør, og han skal gjøre større enn disse, for jeg går til min Fader.

Dette gjør djevelen meget ondt. Likesom vi driver ham ut ved predike-embetet og de hellige sakramenter, så forsøker han på annen måte om han ikke igjen kan få plass i oss. Han ser nemlig til om han ved forfølgelse kan drive oss ut av verden. Slik har det alltid gått, og slik vil det gå til verdens ende. Slik gikk det også Kristus selv. Han kunne ikke tåle djevelen. men drev ham ut når man ba Ham om det. Derfor kunne djevelen heller ikke fordra Ham, men fikk Ham på korset ved jødenes hjelp, og på den måten ut av verden. Men det gikk ikke bra for ham.

Kristus har ikke bare drevet djevelen ut av det stakkars menneske som evangeliet her forteller om, men dertil er Han åpenbart at Han skal avskaffe djevelens gjerninger (1. Joh. 3, 8). Derfor har djevelen ingen makt over alle dem som tror på Ham. Men de som ikke mottar Ham, de blir under djevelens makt, og må omsider — som jødene — gå til grunne. Men de troende er sikre og frie. Ja, de driver ut djevelen ved ordet, og skal på hin dag sammen med Kristus være dommere over djevelen og alle ugudelige.

Derfor skal vi med glede takke Gud for denne rike nåde, og ikke klage over at djevelen setter inn på oss og undertiden plager oss. For det gjør ham overmåte ondt at vi, arme syndere, bare ved ordet driver ut ham som er en stor, hofferdig og mektig ånd. Derfor tenker han også alltid på hvordan han best kan hevne seg på oss, og skyter på oss med forfølgelser og fristelser fra alle kanter. Vi skal gjerne tåle dette for det håps og den visshets skyld at vi både skal drive ham ut her, og på den ytterste dag dømme og fordømme ham i evighet til helvedes avgrunn.

Vel er det sant at sakramentene bare er dårlige utvortes gjerninger, når en vil dømme etter øynene. Slik er også ordet en utvortes ting, som en hører og leser i Skriften. Likeså er og de kristne legemlige, synlige mennesker. Men å ringakte dem av den grunn er meget ille. For når en kristen fører ordet etter Kristi befaling, så følge den makt med, at djevelen må flykte og kan ikke bli stående.

[198] Om sakramentene og ordet har en ringe anseelse, så skal det ikke bevege oss til å forakte ordet og sakramentene. Tvert om skal det bevege oss til hjertelig takksigelse, så vi sier: Takk, du vår kjære Herre Gud, som har lagt denne store skatt i et så ringe og skrøpelig kar. For mot djevelen er vi mennesker å regne som et ringe halmstrå. Han ville ikke la oss leve et øyeblikk, dersom han kunne øve sin makt mot oss. Men hva gjør vår Herre Gud? Han antenner det arme halmstrå ved sitt ord, den himmelske ild, og gjør et sådant lys og skinn i verden at djevelen ikke vet hvor han skal krype i skjul, men en dag hit og en annen dit.

Derfor kaller Paulus evangeliet for en Guds kraft som gjør menneskene salige. Det er en slik makt og styrke som kalles Guds styrke, og som fører mennesket fra synd til rettferdighet, fra død til liv, fra helvede til himmelen, fra djevelens rike til Guds rike.

Dette skal vi kristne lære, og takke Gud for, og holde Hans ord og sakramenter i akt og ære, ja, som vår høyeste skatt. De ikke-kristne er ikke verd å se Guds ords herlige majestet og kraft. Men vi skal takke Gud fordi vi kjenner og erfarer den. Tross vi er arme syndere og tiggere, skal det glede og trøste oss at vi har den kraft hos oss, som driver djevelen på flukt og gjør ham redd.

Slik øver ennå de kristne den gjerning å utdrive djevler, gjøre de stumme talende og de døve hørende, skjønt det ikke skjer legemlig. Det er også meget større og viktigere å drive djevelen ut av hjertet enn ut av legemet. For i hjertet sitter han meget fastere. Kristus driver ham ut legemlig, for at vi skal se Hans makt med våre øyne og desto snarere tro at Han også vil drive ham ut der hvor han sitter fastest, og det ved så ringe ting som ordet, avløsningen, dåpen og det høyverdige sakrament.

Videre følger i evangeliet hva den fromme jomfru verden sier om dette. Her er det tre slags disipler. De første er de frommeste. De er de som undrer seg over Kristi gjerninger, og uten å tvile takker Gud for dem. De er den lille hop, som har åpne øyne til å se ordets herlighet og guddommelige kraft. For dem er det så herlig og stor en ting at de ikke nok kan undre seg over at ordet kan omvende så mange folk og drive ut djevelen med makt. Derfor kan de heller ikke nok få hørt det talt og prediket.

Derimot er det to andre hoper, hvis hjerter er så forherdet at de enn ikke ser med seende øyne at det må være en stor og guddommelig kraft som gjør et stumt og døvt menneske så lett talende og hørende som et annet menneske, eller som gjør et rasende og ustyrlig menneske stille og fornuftig. Disse ser nok Kristi gjerning, men er likevel så blinde, rasende og gale, at de istedenfor å gi Gud æren, tilskriver djevelen dette under.

Når nå disse fariseere laster og spotter Kristus og Hans gjerning så grusomt, så kan en lett tenke at de også er besatt — om ikke legemlig som dette menneske — så syv ganger verre og farligere. De ikke bare misforstår ordet, men beskjemmer det også ved spott, og likevel er de så sikre som de gjorde vel i det.

[199] Dette er da skrevet til trøst for oss. For skal djevelen drives ut blant oss, og Guds ord predikes, da må vi og vente hva der står, at noen vil forundre seg, men at andre vil hevde at vår lære er falsk og forførerisk, gjør stor skade, og river folket fra Gud. De spotter den altså som kjetteri og djevelsk lære. Det må ikke forarge oss og gjøre oss trette.

Det tredje slags disipler er omtrent likeså onde som de andre, men de taler ikke så grovt. De anstiller seg som om de vil tro, når de bare får et tegn som behager dem. De ser nok dette tegn, men de akter det for et jordisk, og ikke for et rett tegn. De vil at Herren skal gjøre et tegn i himmelen, så som en ny måne, nye stjerner og lignende. Da vil de tro.

Det må være meget kloke folk som vil lære vår Herre Gud hva slags tegn Han skal gjøre. Nå for tiden kan du finne mange slike tilhørere i verden, og det mest blant de store herrer, dersom du gir akt på det.

Også hos oss, vi som anstiller oss som om vi var gode evangeliske kristne, kan du finne dem. Men se bare på hoffherrene og de store i byene. De unnser seg ikke for å regjere lærerne, og foreskrive dem hvordan og hva de skal lære for å behage de store herrer. Men når en lærer ifølge sitt embete straffer synden som går i svang offentlig, slik at en lett kan kjenne personen, om en ikke nevner hans navn offentlig, da skrikes det ut: Dette tjener til opprør; øvrigheten bør ikke tåle slikt! Evangeliet kan vel predikes på en annen måte, uten at en offentlig er nødt til å beskjemme folk. Altså kalles det å beskjemme og laste øvrigheten når en taler sannhet.

Hva mener du om dette? Synes du ikke at de ligner akkurat dem som her ser dette herlige under, men ikke vil holde det for noe under hvis Han ikke gjøgler for dem etter deres vilje? De vil ikke bare være herrer over sitt land og folk, men også over ordet og kirken. Det må være fromme barn! Herren må ha behag i dem!

Når en sier at en skal ære øvrigheten, ikke skjelle på den, ikke tale ille om den osv., da er det ikke slik å forstå at en skal la den verdslige øvrighet være herre over Gud og Hans ord. Tvert imot skal den være underordnet Gud og Hans ord, som enhver undersått, og den skal adlyde Ham. Gjør den ikke det, da skal en fritt ut si de herrer hva de ikke gjerne vil Høre, og en skal ikke spørre etter om de blir vrede eller milde ved det. Evangeliet skal ikke skåne noe menneske — han må være så høy han vil — men straffe synden uten persons anseelse.

Derfor er lærerne pålagt en stor byrde. De skal forrette sine embeter slik at de på den ytterste dag kan avlegge regnskap for det. Dersom de ikke sier og straffer deg for det som de på embets vegne har å si og straffe, da vil Gud kreve ditt blod av deres hånd.

Dette er de tre slags disipler og tilskuere Herren har ved dette store under. De første roser det og finner behag i det, ja undrer seg over det. De andre hater og spotter det. Det tredje slags så gjerne at Han gjorde etter deres hode og ikke etter sin vilje. Slike disipler har evangeliet alltid i verden.

[200] Herren svarer først dem som sa at Han drev ut djeveler ved Be’elsebul. De får et vakkert, enfoldig og naturlig svar: Hvert rike som kommer i splid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Dersom nå den ene djevel driver den andre ut, da følger jo at djevlene er uenige, og altså kan deres rike ikke bestå.

Dette er en verdslig slutning, som fornuften kan fatte og forstå. For hvor mann og kone er uenige i huset, så han slår i stykker kar og hun kopper, der kan husholdningen ikke lenge være ved makt. Erfaringen lærer at uenighet forstyrrer og ruinerer land og folk, husholdning og alle ting.

Det er nødvendig at vi her gir vel akt på det som Kristus sier at djevelen har et rike, og det et enig rike, som holder seg godt sammen. Den som fortørner én djevel, han fortørner dem alle. Den som angriper én, han angriper dem alle.

Dette rike angriper du når du lar deg døpe, når du hører ordet og når du mottar sakramentet. Men at djevelen ikke vinner over deg, det skjer fordi Kristi rike holder likeså godt sammen som djevelens rike. Når derfor djevelen angriper deg, da har han også angrepet Ham som sitter der oppe hos Guds høyre hånd, som Kristus sier til Paulus: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Vi må trøste oss ved det, og lære at det er ingen spøk å være en kristen, fordi vi har et så mektig rike mot oss og ville sveve i fare hvert øyeblikk, dersom Gud ikke oppholdt oss med sin nåde.

For det annet svarer han med et offentlig eksempel og sier: Ved hvem driver eders barn dem ut? Det er som Han vil si: Er det ikke en offentlig bespottelse? Det som dere roser hos deres barn, det fordømmer dere hos meg. Gjør deres barn det, så er det av Gud. Men gjør jeg det, så er det av djevelen. Slik går det i verden. Hva Kristus gjør, det er djevleverk. Gjorde en annen det, da var det rett.

Derfor skal de være eders dommere. Det vil si: Jeg påberoper meg dem. De må dømme at dere spotter meg og fordømme dere selv. Dersom nå den ene djevel ikke driver ut den andre, så må en annen makt gjøre det, en makt som ikke er djevelsk eller menneskelig, men guddommelig. Derfor følger —: Dersom jeg driver djevler ut ved Guds finger, da er jo Guds rike kommet til eder. Denne Guds finger forklarer Matteus (12, 28) å være den Hellige Ånd: Dersom jeg driver djevler ut ved Guds Ånd. Altså vil Kristus si: Skal Guds rike komme til eder, da må djevelen drives ut. For hans rike er imot Guds rike. Det må dere erkjenne. Men en driver ikke den ene djevel ut ved den andre, ennå mindre ved mennesker eller ved menneskelig kraft, men bare ved Guds Ånd og kraft.

Av dette følger så at der Guds finger ikke driver ut djevelen, der er ennå djevelens rike, og der djevelens rike er, der er ikke Guds rike. Av dette slutter en tydelig: Så lenge Guds Ånd ikke kommer i oss, så er vi ikke bare udugelige til det gode, men er helt i djevelens rike. Er vi i hans rike, så kan vi ikke gjøre annet enn det som djevelen elsker. For ellers kan en ikke kalle det hans rike. Paulus sier til Timoteus at menneskene er fanget i djevelens [201] snare, så de må gjøre hans vilje (2. brev 2, 26). Hvordan kunne han tåle at hans egne undersåtter foretok seg noe imot hans rike? Det er sannelig et mektig og veldig ord at Kristus her tilstår djevelen et sådant rike, som en ikke kan unngå uten Guds Ånd, og at Guds rike ikke kan komme uten at djevelens rike med guddommelig makt blir drevet ut av oss!

For det tredje anfører Han en lignelse fra erfaringen: Når en som er sterekere enn han, kommer over ham og overvinner ham osv. Dermed beviser Han at ingen kan overvinne djevelen uten Gud alene, for at ingen skal rose seg av selv å kunne drive ut synden og djevelen. Så meget som et hus kan formå mot den tyrann som er inne i det, så meget kan og den frie vilje og den menneskelige kraft formå mot synden og djevelen — de er trellbundet. Likesom et hus må inntas av en sterkere og tas fra tyrannen, således må også et menneske forløses ved Kristus og tas fra djevelen. Her ser vi igjen at vår gjerning og rettferdighet slett ikke kan hjelpe oss til vår forløsning, men bare Guds nåde.

For det fjerde gjendriver Han dem med herlige ord og lærdommer som disse: Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han spreder. Djevelen er ikke med meg. Derfor driver jeg ham ut. Altså må han være mot meg. Men dette ord angår ikke bare djevelen, men, også spotterne, som Han dermed dømmer og fordømmer, fordi de ikke er med Ham, men mot Ham. Å være med Kristus er å ha ett sinn og mening med Kristus, at en tror på Kristus og at Hans og ikke våre gjerninger hjelper oss. Det gjør Kristus, og slik lærer Han oss også. Å samle med Kristus er ved kjærlighet å gjøre godt og å bli rike i gode gjerninger. Den som ikke tror, han er med sine egne gjerninger hos seg selv, og altså ikke med, men mot Kristus. Han fornekter Kristus, fordi han bygger på gjerninger. Altså, den som ikke elsker, samler ikke med Kristus, men gjør unyttige gjerninger. Ved det blir han bare verre, og kommer lenger bort fra troen.

For det femte truer Han, når Han sier at det alltid blir verre heretter enn før. Altså må en se til at en ikke bare unnlater å spotte evangeliet og Kristus, som gjør så store ting blant oss og driver djevelen fra oss, men også holde ved ordet med alvor og frykt så ikke syv verre djevler heretter skal besette oss, da vi før bare var besatt av én. Jødene fikk erfare dette, som Peter sier: De siste ting er blitt verre med dem enn de første (2. brev 2, 20). Og dersom vi ikke ser oss for, vil det også gå slik med oss, at vi blir meget verre enn vi har vært. For djevelen sover ikke. Dette er nok til påminnelse om å ta oss i akt.

Da til sist en kvinne oppløftet sin røst og sa: Salig er det liv som bar deg, da viser Han hennes kjødelige andakt til rette, og lærer oss alle dermed summen av dette evangelium. Vi skal ikke gape etter de helliges gjerninger og gaver, men bare se til at vi kan høre og beholde Guds ord. For det kan hverken nytte eller skade oss hvor hellig dette barns mor var, og hvor edelt dette barn var. Men det som dette barn har gjort mot oss, at det av bare [202] nåde uten vår fortjeneste og medvirken har forløst oss fra djevelen, det er saken. Det er det Guds ord foreholder oss, for at vi skal tro det og med stadig tro fortrøste oss til det, så vi blir likeså salige som denne mor og hennes barn. At dette ord og denne gjerning blir spottet, det må vi tåle, og med saktmodighet forsvare det, som Paulus sier, for at andre skal bli bedre.

La oss forøvrig takke Gud for denne nåde, at Han har sendt oss sin Sønn til hjelp mot djevelen for å drive ham ut, og at Han har gitt oss sitt ord, ved hvilket slike gjerninger ennå øves, djevelens rike forstyrres, og Guds rike oppbygges og utvides.

I denne nåde vil Gud for sin Sønns skyld nådig oppholde oss ved den Hellige Ånd! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
22 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  11: 14-28

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.