Ingen kan tjene to herrer, for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre, I kan ikke tjene Gud og mammon. Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal eie og hva I skal drikke; heller ikke for eders legeme, hva I skal kle eder med. Er ikke livet mere enn maten, og legemet mere enn klærne? Se på himmelens fugler: De sår ikke og høster ikke og samler ikke i lader; men eders himmelske Fader før dem. Er ikke i meget mere enn de? Og hvem av eder kan med all sin bekymring legge én alen til sin vekst? Hvorfor er I bekymret for klærne? Betrakt liljene på marken, hvorledes de vokser; de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som én av dem. Klær da Gud således gresset på marken, som er i dag og i morgen kastes i ovnen, skal Han da ikke meget mere kle eder, i lite troende? Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt sådant søker hedningene etter; for eders himmelske Fader vet at I trenger alle disse ting. Men søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal og alle disse ting tillegges eder. Vær derfor ikke bekymret for den dag i morgen; for morgendagen skal bekymre seg for sine egne ting. Hver dag har nok med sin plage. Matt 6:24-34
Dette evangelium er en del av den lange prediken som Kristus holdt på berget for sine disipler. Der advarer og formaner Han sine kristne meget alvorlig til at de blant annet skal vokte seg for gjerrighet og sorg for næring, som er vantroens rette frukt og merke.
Den gjør især stor skade i kristenheten når den behersker dem som er i lære-embetet, og som ikke skal tenke på annet enn hvorledes de rett kan lære Guds ord og troen, samt straffe verdens villfarelse og synd, eller også dem som skal bekjenne Guds ord for enhver, og for Guds skyld være beredt til å tjene alle, selv om de ved det skal miste gods, ære, liv og velferd.
Med dette lærer Han oss også at Han vil ha skilt sitt rike fra det verdslige regimente, og at Han ikke vil regjere sin kristenhet her på jorden slik at Hans troende skal være rikelig forsørget med timelig gods, med rikdom og makt, uten å mangle noe. Nei, Han vil forsyne dem med åndelig rikdom. Han vil gi dem sitt ord, sin trøst og sin nåde, samt kraft og styrke mot synd og død til et evig liv. Og hva de trenger for dette liv til nødvendig underhold, skal de også vente av Ham ved troen.
De skal ikke frykte om de ikke kan se det for sine øyne eller ha overflod til kommende tider. Ja selv om de skulle anfektes med mangel, skal de dog vite at deres Gud og Fader i himmelen sørger for dem, og vil gi dem det som er nødvendig og tjenlig, dersom de bare med fast tillit sørger for og streber etter å bli ved Hans ord og i Hans rike og tjene Ham der. Med denne prediken gjør Han derfor forskjell på sine kristne og de vantroende og hedningene, og sier så:
Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre, I kan ikke tjene Gud og mammon.
Gud kan ikke tåle at man vil ha en annen herre ved siden av Ham. Han er nidkjær, som Han selv sier, og kan ikke tåle at den som vil tjene Ham, også vil tjene Hans fiende. Nei, enten meg alene, sier Han, eller la det helt være.
Man finner ganske få som ikke synder mot dette evangelium. Herren feller her en streng dom, og det er skrekkelig å høre at Han skal si sådant om oss. Likevel vil ingen tilstå det eller tåle at man sier: Du hater og forakter Gud, du er Hans fiende. Det er ingen blant oss som på spørsmålet om han elsket Gud, ikke ville svare: Ja, jeg elsker Ham. Vil du holde meg for et slikt forbannet menneske at jeg skulle hate Gud? Men legg merke til hva teksten sier, nemlig at vi alle hater og forakter Gud når vi elsker og henger ved mammon.
Det er umulig annet enn at den som elsker penger og gods, jo også må hate Gud. For teksten stiller her to sammen som er hverandres fiender, og slutter: Elsker du én av dem, så må du hate og forakte den andre. En må derfor leve så skikkelig her på jorden som han vil, så hater han Gud likevel hvis han elsker mammon.
Men hvor finnes de som elsker Gud og ikke henger ved gods og penger?
Betrakt hele verden, også dem som kalles kristne, og se om de forakter gods og penger. Det er en vanskelig sak å høre evangeliet og gjøre deretter. Vi har evangeliet — Gud være lovet — det kan ingen nekte, men hvorledes lever vi? Vi tenker bare på å lære det og vite det, men noe mer blir det ikke av det, og dette synes vi er nok, uten å bekymre oss om å leve deretter.
Når vi har lagt fra oss et par kroner i vinduet eller i stuen, da er vi engstelige for at disse pengene skal bli stjålet, men evangeliet kan man unnvære, om det så var et helt år. Og likevel vil disse hyklerne bli ansett for å være gode kristne.
Av dette kan vi se hva og hvem vi er. Var vi rette kristne, så gjorde vi det slik: Vi foraktet mammon og bekymret oss bare om evangeliet, at vi kunne leve etter det og vise det i gjerning. Slike kristne ser vi få av. Derfor må vi også høre den dom at vi hater og forakter Gud for mammons skyld. Er det ikke en herlig ros? Vi burde skamme oss av innerste hjerte.
Verden kan ikke skjule sin vantro i de ytre, grove synder. For jeg ser at den elsker en gylden høyere enn Kristus og alle Hans apostler, om de endog var personlig til stede og prediket. Hva har jeg ikke når jeg har evangeliet? Jeg har Gud, som gjør sølv og gull og alt det som er på jorden. Og jeg har fått en sådan Ånd, hvorved jeg vet at jeg for evig skal frelses.
Dette er meget mer enn om jeg hadde kisten full av penger. Se nå til om ikke vårt hjerte er fullt av vantro og ondskap. Var jeg en sann kristen, da ville jeg si: Evangeliet er meg mer kjært enn hundre tusen kroner og mer til! For når jeg har denne skatt, så har jeg hva der er i himmelen og på jorden.
Men man må tjene bare denne skatt, for man kan ikke tjene både Gud og mammon. Enten må du elske Gud og hate penger, eller du må hate Gud og elske penger, enten det ene eller det andre. Mammon betyr gods og rikdom, og slikt gods som man ikke bruker, men legger bort som en skatt. Hvis et hjerte trakter etter å samle sammen midler, da kan det sannelig ikke akte Guds ord og rike stort.
De sanne kristne gjør ikke det; de samler ikke skatter: men de ber Gud om det daglige brød, og lar seg nøye med det som de kan ha med en god samvittighet, og som Gud gir dem. Men de andre lar seg ikke nøye med det. De samler seg et stort forråd, som de kan forlate seg på. For hvis Gud skulle dø i dag eller i morgen, er det så godt å vite at de likevel har utkomme. Derfor kaller Paulus, Ef 5:3 og Kol 3:5 rikdom og gjerrighet en gud i denne verden og et avguderi.
I overensstemmelse med dette kaller Kristus det her, å tjene mammon.
Hva kommer det nå av at evangeliet og Paulus kaller gjerrighet et avguderi? Det skjer til vår skam, fordi gullet er vår Gud, som vi vil tjene og forlate oss på. Dette kan jo ikke frelse og hjelpe oss, da det hverken kan stå eller gå, se eller høre, og har hverken kraft eller makt, trøst eller hjelp å bringe oss. For selv om en hadde all verdens rikdommer, så er vi likevel ikke sikker for døden.
Hva kan keiserens store rikdom og skatter hjelpe når hans dødstime kommer? Det er en avskyelig og avmektig gud, som ikke kan hjelpe en i den minste sykdom, ja, som ikke engang kan bevare seg selv. Der ligger den avmektige gud i kisten, og kan hverken hjelpe seg selv eller andre.
Du må skamme deg ved din døde gud, som ikke kan hjelpe deg i det minste. Likevel er han så kostbar på det at han lar seg oppvarte så herlig, kister med store låser må ta ham i forvaring, og hans herre må til alle tider sørge for at han ikke omkommer ved ild eller blir utsatt for andre ulykker. Består denne skatt eller gud i klær, så må man passe på og bevare ham for den aller minste orm, for møll, så de ikke ødelegger og fortærer ham.
Vi burde skamme oss over at vi mer tror denne gud som møll kan fortære og rust forderve, enn den Gud som skaffer og gir oss alle ting — Han som har himmel og jord og alt som er i dem, i sine hender. O, du skadelige vantro!
Det er ikke forbudt å ha penger og gods, for det kan vi ikke unnvære.
Abraham, Lot, David, Salomo og flere andre har hatt mange penger og meget gods
Og i våre tider er det også mange rike folk som likevel er fromme. Men det er forskjell på å eie gods og tjene mammon — eller å ha mammon og å ha den samme til sin gud. Job var også rik; han hadde meget gods, og var mektigere enn alle som bodde mot Østen. Job 1:3. Og dog sier han i kap. 31:24:
Har jeg satt gull til mitt håp, eller sagt til det kostelige gull: Du er min tillit?
Har jeg gledet meg ved at jeg hadde meget gods, og at min hånd hadde forvervet meg alle ting?
Gud vil, kort sagt, at vi ikke skal tjene gull eller gods, ikke sørge, men arbeide og overlate til Ham å sørge for oss. Den som har gods, skal også være herre over det. Den som da tjener pengene, er deres trell. Han har ikke dem, men de har ham; for han tør ikke bruke dem som han vil til gagn for sin neste, ja, han har ikke engang mot til å røre dem. Men er han derimot en herre over godset, så tjener godset ham og ikke han godset.
Han tør da bruke det som Abraham, David, Job og flere andre rike, og ha bare omsorg for de ting som hører Herren til, som Paulus lærer, 1 Kor 7. Han hjelper de fattige med sitt gods, og han gir gjerne til dem som ikke har noe.
Ser han en som mangler klær, så sier han til sine penger: Her ut, kroner; der er en fattig mann som mangler klær, han må du tjene! Så ligger det en syk som mangler hjelp, og igjen må kronene ut og hjelpe på samme kommando. De som bruker sitt gods på den måten, er herre over det, og det gjør alle rettskafne kristne. Men de som sparer på skillingen, og bare tenker på å øke sin formue, de er rene avgudstjenere.
Men hva er det nå å tjene Gud? Å tjene Gud er ikke noe annet enn å høre hva Han sier og gjerne og med flid å gjøre det. Hva befaler da Gud? Fremfor alt befaler Han at vi skal høre Kristus og anta det kjære evangelium.Det er den eneste, rette og velbehagelige tjeneste vi kan gjøre Gud. For der står Hans befaling for våre øyne, Matt 17:5:
Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag: hør Ham!
Gud befaler også at barn skal ære far og mor, at foreldrene skal forsørge, oppdra og opplære sin barn, og at en hustru skal elske sin mann og passe sine huslige plikter, og at mannen derimot skal forsørge og forsvare sin hustru. Alt dette har Gud sagt; det er Hans befaling.
Å tjene Gud er altså å gjøre det Han har befalt og unnlate det Han har forbudt. Når en prest prediker Guds ord, døper, forretter sakramentet, formaner, straffer, forskrekker de sikre, trøster de bange og bedrøvede — så tjener han ikke bare menneskene, men Gud, som har befalt alt dette. Og han føler en glede i hjertet fordi han vet med sikkerhet at det er Guds vilje og velbehag.
Likedan kan en fattig tjenestepike glede seg og si: Jeg lager nå mat, rer sengen og steller huset; hvem har befalt meg det? Det har min husherre og husmor befalt meg. Men hvem har gitt dem en slik makt over meg? Det har Gud. Så må det være sant at jeg ikke bare tjener dem, men også Gud i himmelen, og at Han har behag i min gjerning. Hvorledes kan jeg da være saligere? Det er jo det samme som om jeg laget mat for Gud i himmelen.
Et menneske kan således ha glede i hjertet og en god samvittighet i all møye og gjerning, fordi han vet at hans arbeid er en gudstjeneste som behager Gud. Ikke noe ble besværlig for ham hvis han skikket seg slik i sitt kall og sin tjeneste. For vi kan ikke ha en større glede enn å vite at vårt liv er og kalles en gudstjeneste, og at Gud sier til oss: Hva du på min befaling gjør mot ditt herskap eller din neste, det har du gjort mot meg, som om jeg hadde befalt deg det fra himmelen, for det er mitt ord som har befalt deg det.
Det gleder hjertet å komme i en stand hvor man er sikker på å tjene Gud og virke til Hans velbehag. Denne hjerte-glede er en skatt som man gjerne ville betale med alt som er på jorden. Nå kan enhver komme i denne stand uten å gi en skilling for det, når han blir i sitt kall og virker og gjør det som er befalt ham den. Slik gjør alle de øvrige Guds skapninger.
De går fram i Guds tjeneste og lydighet, og det er deres pryd. Men et menneske som skjøtter sitt kall etter Guds ord og befaling, er prydet høyere enn alt på jorden. Kristus sier her at ikke engang Salomo i all sin herlighet var kledd som en lilje på marken. Hva gjør nå en lilje? Hva er den befalt? Ikke noe annet enn at den skal stå prydet, se vakker ut, lukte godt, og la seg se på og bli brukt. Når nå Gud roser dette så meget hos en blomst, hva mener du da det er for en herlighet hos et menneske at det vandrer etter Guds ord og befaling? Gjør han det, så er han meget herligere prydet enn sol og måne og alle blomster på jorden.
Når en pike pynter seg for å gå i selskap, så er det vel en pryd som man behager verden med, men det er intet mot det smykke hun eier når hun gjør sin plikt i sitt kall og embete, passer barna, kjøkkenet og huset etter den befaling hun har fått. Den 45. Salme roser de kristne så: I ditt smykke går kongens døtre; bruden står ved din høyre hånd i kostelig gull. Å følge Guds ord og befaling er den største pryd på jorden. Denne pryd er et klenodie som skinner herligere enn sol og måne; for det er Guds smykke. Guds ord er Guds herlighets smykke. Den som nå gjør hva Guds ord befaler ham, han går i Guds eget smykke, ja han er prydet med Gud selv. Imot denne pryd er perler, fløyel og gull bare skittenhet. Hva er all verdens pryd annet enn en skygge og et forbilde, hvorved Gud viser hva det er for en pryd i himmelen for Gud, når man lever og handler etter Hans ord og befaling?
Det er den rette krone og gullkjede om halsen, som skinner herligere enn solen, hva Salomo taler om i Ordspr 1:8-9: Min sønn! hør din fars undervisning og forlat ikke din mors bud; for det er et nådesmykke på ditt hode og et kjede om din hals. Når du hører hva Gud befaler deg i sitt ord ved læreren, ved far og mor, ved ditt herskap, og du gjør det, så har du de skjønneste perler og de kosteligste edelstener som et menneske kan eie på jorden.
Derfor skal man venne de unge til å akte Guds ord og befaling høyt i deres kall og stand. De skal læres til å frykte Gud i Hans ord, så de kan vite hva det er å tjene Gud, nemlig å lyde Guds ord og befaling ved å skjøtte det betrodde kall med troskap og flid i oppriktig kjærlighet til sin neste. Den som gjør dette, er prydet med Guds eget smykke, ja han er prydet med Gud selv, og skinner allerede her på jorden likeså herlig som englene i himmelen. Og om enn ikke menneskene ser det, så skinner han dog for Gud.
Det er derfor ikke noe skjønnere i verden enn å tjene Gud, det er å gjøre etter Hans ord og befaling. [481] Den høyeste visdom og kraft er i korthet dette at man vet hvorledes man skal tjene Gud, og at man i troen på Kristus gjør etter Guds ord og vilje, og alltid er kledd i dette kostbare smykket. For å oppmuntre oss rett kraftig til dette og for å dra oss fra den skadelige mammons tjeneste, fortsetter Herren og sier:
Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eder liv, hva I skal ete og hva I skal drikke: heller ikke for eders legeme, hva I skal kle eder med. Er ikke livet mere enn maten, og legemet mere enn klærne.
Her må vi legge nøye merke til Herrens ord. Han sier: Bekymre eder ikke. Han sier ikke: Arbeid ikke. Sorg er oss forbudt, men ikke arbeid. Det er tvert imot befalt og pålagt oss å arbeide så svetten rinner. Gud vil ikke at mennesket skal gå ledig, og derfor sier Han til Adam, 1 Mos 3:19: I ditt ansikts sved skal dit eie ditt brød, inntil du blir til jord igjen, som du er tatt av. Og Sal 104:23: Når solen går opp, går mennesket ut til sin gjerning og til sin tjeneste inntil aften.
Vil noen si: Paulus sier jo at vi skal være flittige med bekymring? Han skriver til romerne, 12:8: Er noen en forstander, da ta han vare derpå med flid. Og straks etter: Vær ikke late hvor det kreves flittighet. Likeså i Fil 2:20: Jeg har ingen som er så likesinnet med meg, og som så redelig vil ha omsorg for de ting som angår eder. Og i 2 Kor 11:28 roser han seg selv at han har bekymring for alle menigheter. Av dette kan en se at vi også skal være bekymret. Til dette er å svare: Vårt liv og vårt kristelige vesen består i to stykker i tro og i kjærlighet. Troen ser på Gud, kjærligheten på nesten. Den første ser man ikke: for det er Gud alene som ser troen. Den andre ser man, det er kjærligheten som vi skal vise vår neste. Den sorg som da kommer av kjærligheten, den er befalt oss, men den som er ved siden av troen, den er forbudt. Når jeg tror at jeg har en Gud, så kan jeg ikke sørge for meg selv og min fremtid. For når jeg vet at Gud sørger for meg, som en far for sitt barn, hvorfor skal jeg da frykte? Har jeg da grunn til å sørge? Jeg sier ganske enfoldig: Er du min Fader, så vet jeg at det ikke rammer meg noe ondt, som det står i Sal 16:8: Jeg har satt Herren alltid for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes. Han har også alt i sin hånd, og derfor kan det ikke feile at Han jo sørger for meg.
Men hvis jeg vil sørge selv, så er det mot troen; derfor er også denne sorg forbudt. Men Han vil at vi skal ha kjærlighetsbekymringer, så vi sørger for andre og deler våre goder og gaver med dem. Er jeg regent, skal jeg sørge for undersåttene. Er jeg en husfar, må jeg ha omsorg for mine tjenestefolk osv., som enhver har fått nåde til av Gud. Gud sørger for alle, og det er en sorg som angår troen, Men vi skal også sørge for andre, og det er kjærlighets bekymring. Altså, når Gud har gitt meg noe, da skal jeg også se til at andre kan få sin del av dette.
Er jeg en prest, så skal ikke min sorg gå ut på hvor jeg skal ta det fra som jeg skal predike, for har jeg det ikke, så kan jeg heller ikke [482] gi det. Kristus sier, Luk 21:15: Jeg vil gi eder munn og visdom, som alle eders motstandere ikke skal kunne motsi eller motstå. Men dersom jeg har det, skal jeg sørge for at andre kan få det av meg igjen, idet jeg gjør mitt beste for å foredra det så tydelig som mulig, å lære de vankundige, å formane dem som har kunnskap, å trøste de bedrøvede samvittigheter, å vekke de trege og søvnige hjerter osv., som Paulus har gjort og befalt sine disipler, Timoteus og Titus, å gjøre. (1 Tim 4, og 2 Tim 4 og Tit 3)
Slik skal også en husfar gjøre. Han skal passe den gjerning som Gud har befalt ham, og la vår Herre sørge for på hva måte Han vil gi det. Når han har fått noe, skal han sørge for hvorledes han også kan gi sine tjenestefolk av dette, og se til at ingen av hans tjenere lider mangel på legeme og sjel. Det mener Herren her når Han sier at vi ikke skal bekymre oss for mat og klær; men arbeid fordrer Han av oss. Han vil gi oss hva vi ikke selv kan skaffe til veie; men vi skal bruke og virke med det Han gir oss.
Vi har mange eksempler på dette; men Herren nevner især to, som burde gjøre oss skamfulle. Det er om fuglene og om liljene på marken. Om fuglene sier Han:
Se på himmelens fugler: De sår ikke og høster ikke og samler ikke i lader, men eders himmelske Fader før dem. Er ikke I meget mer enn de?
Det er som om Herren ville si: Dere har ennå ikke sett en fugl som har høstet inn i laden. Fuglene arbeider slett ikke, og likevel blir de ernært. Skam dere da over at fuglene er frommere og mer troende enn dere. De er muntre og synger med glede, skjønt de ikke vet hvor de skal ta føden fra.
Når vi ser fuglene flyr der for våre øyne, har vi grunn til å skamme oss. Vi burde ta hatten av for en fugl og si: Jeg må bekjenne at jeg ikke kan den kunsten som du kan. Du sover natten over i ditt rede uten næringssorg. Om morgenen flyr du ut igjen, og med godt mot setter du deg på en kvist, synger, lover og takker Gud. Deretter søker du ditt korn og finner det. Og jeg, gamle narr, har ennå ikke lært den kunsten av deg, skjønt jeg har meget større årsak til det!
En fugl lar alle sorger fare, og forholder seg i det stykket som en levende helgen, skjønt den hverken har åker eller lade, hverken skap eller kjeller. Den kan synge og love Gud, være glad og ved godt mot fordi den vet at den himmelske Fader sørger for den. Hvorfor gjør ikke vi likeså, vi som jo har den fordel at vi kan pløye, så, høste og samle inn i våre lader?
Således holder vår kjære Herre Kristus det eksemplet om fuglene fram for oss. Likesom Han ville si: Fuglene er sorgløse; for de vet at den himmelske Fader er en så god kjøkkenmester. Derfor sier de: Hvorfor skal vi sørge? Hører du ikke hva for kjøkken og kjeller vi har? De strekker seg jo over hele verden. Vi kan fly hvorhen vi vil, så finner vi dog proviant nok. Den himmelske fader vil også gjerne være deres kjøkken- og kjellermester, dersom dere bare kunne tro det. Han viser det også i gjerning, idet Han fyller deres loft, lader, kjellere og kjøkkener, ja Han gir dere usigelig mer enn [483] fuglene. Hvorfor vil dere da ikke tro Ham? Gjør dog som fuglene; lær å tro, syng, vær glad, og la deres himmelske Fader sørge for dere. Men når dere ikke vil tro, da er dere dog de mest usalige mennesker på grunn av all deres sorg.
Bort med den skammelige vantro. Gud gjør oss til narrer og fremholder fuglene for oss som våre mestere. De skal regjere oss og vise oss hvorledes vi tjener mammon og forlater den rette, sanne Gud.
Så følger det annet eksempel, om liljene på marken. Med det vil Herren formane oss til ikke å sørge for klærne. Det lyder slik:
Hvem av eder kan med all sin bekymring legge én alen til sin vekst? Hvorfor er i bekymret for klærne? Betrakt liljene på marken, hvorledes de vokser; de arbeider ikke, de spinner ikke, men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som én av dem. Klær da Gud således gresset på marken, som er i dag og i morgen kastes i ovnen, skal Han da ikke meget mere kle eder, I lite troende.
Her vil Han ha sagt: Dere eier ikke livet og heller ikke legemet. Ingen av dere kan gjøre dere en alen lengre eller kortere, og likevel sørger dere for klærne. Se på liljene på marken, hvor vakkert de er prydet og kledd, og til det gjør de slett ikke noe selv. De arbeider og spinner ikke, men er dog så vakkert prydet.
Liljen står der for at vi skal betrakte den. Den sier stolt: Om du enn hadde all verdens pryd på deg, så er du likevel ikke som meg, som jeg her står. Og jeg sørger ikke for hvor jeg skal få denne pryd fra, men jeg står her i min prakt uten bekymring, og gjør ikke noe for det. Er du fint pyntet, så er du dog et vantroende menneske som tjener den avmektige mammon, og er en ussel ormesekk. Men jeg er frisk og vakker og tjener den sanne Gud. En slik heslig ting er vantroen.
Det er to herlige eksempler — om fuglene og om liljene. Fuglene sikter til maten, og liljene til klærne. I hele det nye testamente er ikke vår skam så blottet og fremvist, som i dette evangelium. Men det er få som forstår det. Av disse eksempler og lignelser slutter nå Herren og sier:
Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt sådant søker hednengene etter; for eder himmelske Fader vet at I trenger alle disse ting. Men søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal og alle disse ting tillegges eder.
Dette er hovedspråket i denne prediken, og det viser oss den rette regel og måte hvorledes vi skal holde orden, kunne få både det evige liv, og det vi nødvendigvis trenger til opphold for vårt legeme. Vil dere sørge rett og riktig, så la det være deres første og eneste sorg hvorledes dere kan komme til troen og la Gud regjere dere, samt hvorledes dere kan leve etter Guds ord, utføre deres kalls plikter, og tjene Ham i Hans rike, som Hans ord lærer dere. I dette består Hans rettferdighet. La dette være mer maktpåliggende for dere enn alt det som hører til dette timelige liv.
Gjør dere det, da har dere sørget vel, og behøver ikke å sørge mer. Ja, det skal være dere altfor ringe å la dere plage av næringssorg, som er en så ussel ting. Søk først — Gud til ære og dere selv til nytte og salighet — etter den store, evige skatt, så skal nok resten komme av seg selv. Det er heller ingen bedre måte å få det på enn når dere først søker og ber om denne skatt. Det er Hans lyst at vi ber Ham om store ting, og at Han kan gi store ting. Og da Han så gjerne vil gi oss det store, så kan det ikke feile at Han vil gi oss det mindre; det får vi som en tilgift.
Gud har til alle tider latt dette bli stadfestet ved erfaring hos mange fromme mennesker. Gud har velsignet dem som har fulgt denne regel og lære, idet de har strevet for og hjulpet til å bygge Guds rike, tjene kirken og fremme Guds ord. Hva de har ofret til dette, har Gud så rikelig velsignet igjen med både gods og ære. Dette har vi mange eksempler på både av Skriften og av historien. Når fromme konger og fyrster av kristelig kjærlighet har gitt store gaver til kirker, skoler og prester, så er de langt fra blitt fattigere ved det. De er tvert imot blitt rikere velsignet og begavet av Gud, og har regjert i god fred, seier og lykke.
Det vil Han gjerne ennå, når verden bare kunne eller ville være lykkelig og følge Hans velmente råd, som Han her gir, eller holde Hans løfter for sanne. Men til sin egen skade og ødeleggelse fnyser de med vantro, gjerrighet og ukristelig harme mot Hans ord, og derfor må Han ta sitt ord fra dem og vise det motsatte. For den som ikke vil trakte etter Guds rike og rettferdighet — men forakter det, og vil forsørge seg selv etter egen visdom og råd — han skal ikke bare miste det evige, men også det timelige, eller i det minste ingen glede ha av det.
Vær derfor ikke bekymret for den dag i morgen: for morgendagen skal bekymre seg for sine egne ting. Hver dag har nok med sin plage.
Verden vil alltid sørge for den kommende tid. Den mener å kunne sikre seg ved å bringe så meget til veie på forhånd at den kan være uten fare. Den ser ikke at det er nytteløst å ville beskytte og oppholde seg selv. Dens anslag og beregning må mislykkes; for det er og blir sant det erfaringene lærer og Kristus her sier — at hver dag har sin egen plage og ulykke. Derav kommer det at verden kun styrter seg selv i større elendighet ved sine vise planer, hvormed den mener å kunne sikre seg mot all fremtidig fare.
Når den ser at det ikke går som den har tenkt, eller når et uhell støter til, da begynner den å tvile. Den faller fra det ene på det andre, og mener å måtte søke hjelp og redning, hvor og på hva måte den kan. Med mange knep og renker søker den å hjelpe på sine saker. Imot Gud og samvittigheten driver vantroen den til å sette i verk det den har i sinne, skjønt den ser at Gud ikke gir lykke til det. Av dette kommer så megen ulykke og elendighet og mord og krig. Enhver tenker å fremme sin sak uten Gud, og den som vil hindre ham i dette, blir undertrykt. Og før et verdensmenneske ville avstå fra sitt forsett, før skulle han endevende alle ting. Således blir alt godt fordervet alle steder, og i stedet kommer bare ulykker. Dette ser vi av alle historier, og den daglige erfaring bekrefter det tilstrekkelig.
Således oppmuntrer Herren oss i dette evangelium med mange skjønne bilder og eksempler, for at vi skal tro Gud vel. Han forsikrer oss om at Gud vil gi oss nok når vi bare forlater oss på Ham og arbeider. Gud har vist og viser oss til hver dag at Han vil oppholde oss. For alt det Han tildeler på jorden, i luften, i havet, det tildeler og gir Han oss mennesker. Englene trenger det ikke. Himmelen og jorden er fulle, og likevel er vi så usalige at vi ikke vil stole på Gud. Især skal vi merke oss at Han sier: I kan ikke tjene Gud og mammon. En av delene må dere gjøre. For sengen er så kort at man ikke kan strekke seg ut, og dekket er for smalt når man vil dekke seg med det, Jes 25:20. Gud og mammon kan ikke ligge sammen i ett hjerte. En av dem må ut, enten Gud eller mammon.
Dette får være sagt av dagens evangelium til advarsel, for at vi kan lære å tro og vokte oss for gjerrighet og mammons tjeneste. Vår kjære Herre og Gud gi oss sin Hellige Ånd ved Jesus Kristus, så vi derved kan bedre oss og bli fromme! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
