I de nye tekstrekkene er Vingårdsøndagen flyttet fra førfastetiden til høstsemesterets begynnelse. På denne søndagen er det ennå en uke igjen til Vingårdsøndagen, men søndagsteksten preker så å si fremover mot budskapet om arbeiderne i Guds vingård (Matt 20:1ff).
Konkret kommer denne foregripelsen til uttrykk ved at prekenteksten kommende søndag er klippet fra Jesu utleggelse av vintre-lignelsen i Joh 15:1ff. Det bor en toneart av tjeneste-utrustning, fruktbæring og misjon i de forskjellige tekstene på søndag. Og i prekenteksten vår fra Joh 15 blir oppdraget til Jesu venner om å «gå ut og bære frukt» gitt ankerfeste i Jesu kjærlighetshandling da han ga livet sitt stedfortredende for vennene sine.
I selve vintre-lignelsen i Joh 15:1 sier Jesus: «Jeg er det sanne vintreet og Faren min er vingårdsmannen». I v 5 står det «Dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt». Og en hovedsak i lignelsen som helhet er budskapet om hvordan Jesu venner må bære (misjons-)frukter som kan herliggjøre Faderen (v 8).
Det er i Jesu lange avskjedstale (Joh 14-17) kvelden før Langfredag at vintre-lignelsen står å lese. Og i versene etter selve lignelsen utlegger, utdyper og forklarer Jesus forskjellige sider ved lignelsen.
Nå er det ikke fritt for at en del bibellesere sliter med å gripe tråden i mange taletekster i Johannesevangeliet. I slike tekster synes Jesus å ha en forkjærlighet for tanketråder som beveger seg i sirkel. Hver sirkelbevegelse omfatter kanskje tre-fire vers. Og for hver fullført sirkelbevegelse rykker tanketråden sprangvis fremover til en neste sirkel. Kanskje kan vi sammenligne det med de delvis overlappende sirklene i det olympiske symbolet. Eller med en kunstferdig brodert bård som sirkelbevegelse for sirkelbevegelse rykker fremover inntil hele broderiet er blitt rammet inn.
Etter at Jesus hadde fullført selve vintrelignelsen, har han i versene foran vår tekst tegnet bilde av en velsignet kjærlighets-trekant: Faderen elsker Sønnen. Sønnen elsker Faderen. Og Ånden elsker både Faderen og Sønnen. Disipler som blir værende i Jesu kjærlighet, de inkluderes i en guddommelig kjærlighets-trekant (se v 9-12).
Derfra er det ikke unaturlig at Jesus, idet vår tekst begynner, introduserer en fundamental kjærlighets-definisjon, sitat:
13 Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter livet sitt til for vennene sine.
Her definerer Jesus selve grunnkilden til den velsignelsen som vintre-lignelsens store kjærlighets-union illustrerer. Grunnkilden er Jesu stedfortredende død for vennene sine.
Jesus taler i v 13 om seg selv, og det Jesus her sier, er det største som sies kan om guddommelig kjærlighet. Derfor finner vi i dette verset også hovedbudskapet i vintre-lignelsen, ja selve påskebudskapets kjerneinnhold. Jesu overveldende kjærlighet til oss demonstreres og bevises på påskedag ved at Jesus på korset dør stedfortredende i vårt sted. Vi er skyldige til døden på grunn av syndene våre. Men Jesus elsker oss så inderlig at han lider døden i vårt sted. Preposisjonen «hypèr» med genitiv i v 13 har betydningen «for» = «i stedenfor».
Legg så merke til at Jesus i slutten av v 13 introduserer vennskapsbegrepet. Det greske substantivet «fílos» er i ordfamilie med verbet «filéoo» = «elske». Det betegner ofte vennskapskjærlighet. Men i NT brukes det noen steder om stedfortredende fiende-kjærlighet (se Matt 11:19, Luk 7:34, 12:4, Jak 2:23 i tillegg til vårt v 13-15, se også Joh 21:15ff). Mennesker som på grunn av synder er Guds fiender, tildeles i kraft av Jesu stedfortredende lidelse og død status som venner. For i forsoningen blir de forlikt med Gud ved troen på Jesus (Rom 5,10f, 2Kor 5,18ff, Ef 2,16 og Kol 1,19ff.). Derfor er substantivet «venn» i vår tekst et disippelskapsbegrep. Jesus utdyper dette slik:
14 Dere er vennene mine dersom dere gjør det jeg pålegger dere.
I dette verset viderefører Jesus grunntanken i v 13 i en ny, sirkel-lignende, tankekrets med vennskaps-begrepet som kjerne. Mens vi i v 10 fikk begrepet «bli i min kjærlighet» definert som lydighet mot Jesu bud, er det i v 14 vennskapsbegrepet som defineres som lydighet mot Jesu bud. Jesus fortsetter slik:
15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av Faren min, har jeg kunngjort dere.
Vennskapsbegrepet utdypes her videre. Disiplene er ikke lenger bare tjenere, men venner, fordi opplæringstiden deres er fullført (se likevel 16:12f). Nå har Jesus undervist dem, åpenbart for dem, alt det Faderen ga ham å åpenbare, hele åpenbaringsfylden, «hele Guds råd» (Apgj 20:27). Å være en Jesu venn betyr med andre ord å være bibeltro, tro mot alt Guds åpenbarte ord.
Disippel-vennskapet med Jesus har også en annen side, sitat:
16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og frukten deres skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.
I tekstens nest siste vers streifer Jesus utvelgelsestanken – for å gi enda mer innhold til vennskapsbegrepet. Disiplene er ikke bare venner av Sønnen, men utvalgte venner av Sønnen. Jesu frelsende kjærlighet er nemlig i utvelgelsen en forangående kjærlighet. Og de sanne vennenes videreføring av den handler om misjon og fruktbæring, bæring av evigvarende misjons-frukter.
Temaet fruktbæring var sentralt i vintre-lignelsen og Jesus nevner det nå på nytt. Det samme gjelder bønnhørelsestemaet. Men OBS: legg merke til misjons-motivet i v 16. Det går lett hus forbi hvis vi ikke er våkne. Det står i v 16 at disiplene skal «gå ut» og bære frukt. Uttrykket «gå ut» handler om misjon. Derfor er fruktene i v 16 misjonsfrukter.
Så avslutter Jesus denne tankemessige sirkelbevegelsen slik:
17 Dette er budet mitt til dere: at dere skal elske hverandre.
