Publisert

Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden


Ca leselengde:
13 min

Tekst: Martin Luther



Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 27,2-6
 1 Kor 1,1-3
Prekentekst: Matt 20,1-16
Fortellingstekst: Matt 20,1-16
Poetisk tekst: Salme 86,2-4

Søndag septuagesima

Evangelium: Matt. 20, 1—16.

"For himmerikes rike er likt et menneske, en husbond, som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. Men da han var blitt enig med arbeiderne om én penning om dagen, sendte han dem til sin vingård. Og han gikk ut ved den tredje time og så andre stå ledige på torget, og til dem sa han: Gå også I til vingården, og hva rett er, vil jeg gi eder; og de gikk der hen. Han gikk atter ut ved den sjette og niende time og gjorde likeså. Og han gikk ut ved den ellevte time og fant andre stå ledige, og sa til dem: Hvorfor står I her ledige hele dagen? De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem. Gå I også hen til vingården, og hva rett er skal I få. Men da det var blitt aften, sa vingårdens herre til sin forvalter: Kall arbeiderne fram og gi dem lønnen, og begynn fra de siste inntil de første. Så kom de som var leid ved den ellevte time, og fikk hver én penning. Men da de første kom, mente de at de skulle få mere; og de fikk også hver én penning. Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. Men han svarte og sa til en av dem: Venn, jeg gjør deg ikke urett! Ble du ikke enig med meg om én penning? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste likeså meget som deg. Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt".

Dette er en lignelse om en husbond som gikk tidlig ut om morgenen og leie arbeidere til sin vingård. Disse arbeidet i tolv timer. Deretter leide han andre som arbeidet i ni timer. Deretter andre som [163] arbeidet i seks timer og tre timer, og til sist noen som bare arbeidet én time. Men da kvelden kom, ga han både den siste og den første en penning. Arbeidet var ulikt, men lønnen var lik. For husbonden hadde ikke sagt til dem hva han ville gi dem, uten til de første. Han ga dem likt. De som arbeidet tolv timer, fikk ikke mer, og de som arbeidet én time, fikk ikke mindre. Han ga den ene like meget som den andre. Dette er lignelsen.

Denne lignelse fremsatte Herren for å vise at Hans rike er et helt annet rike enn verdens rike, og for å lære oss at det går helt annerledes til i Hans rike enn i verdens rike. I verden kan det ikke gå likt for seg, for menneskene er ulike. Der må en gi mer til dem som har arbeidet meget, og mindre til dem som har arbeidet lite. Herren i huset må ha mer gods enn tjeneren, og likevel må tjeneren arbeide mer enn herren. Denne ulikhet er alltid i verdens rike.

Men i Kristi rike går det slik til at all ulikhet oppheves. Alle er like, den ene som den annen. Den ene har like meget som den andre, ja den ene gjelder ikke mer enn den andre. Utvortes er de ulike. For i det utvortes, verdslige liv skal og må det være ulikhet, likesom stendene er ulike. En bonde lever annerledes og hører til en annen stand enn en borger. En fyrste er i en annen stand enn en adelsmann. Der er alle ting ulike og vil vedbli å være det. Men i Kristi rike er alle like, det være seg konge, fyrste, herre, tjener, hustru, tjenestepike eller hva navn de har. For de har alle den samme dåp, evangelium, tro, sakrament, Kristus og Gud. De går sammen i kirke. Tjeneren, borgeren og bonden hører det samme ord som herren, fyrsten og adelsmannen. En fattig pike får samme dåpen som jeg. Den tro som Peter og Paulus hadde, hadde også Magdalena og røveren på korset. Jeg og du har den også om vi er kristne. Samme Gud og Kristus som døperen Johannes hadde, har også alle syndere når de omvender seg. Her er alle like, selv om én er av høy og en annen av lav stand. Embete og gaver hindrer intet, men alle ting gjelder like meget.

Dette skal vi flittig lære, for at vi kan skjelne mellom Kristi rike og verdens rike. Det er et trøstefullt evangelium for de kristne at alle er like. I verden må ulikheten vedbli. En far er mer enn en sønn, en herre mer enn en tjener, en konge og fyrste mer enn hans undersåtter. Gud vil ha det slik. Han har ordnet stendene således at det skal være skille mellom dem.

Dette skal vi lære og med flid merke oss, for at hver i sin stand med lyst og av hjertet kan tjene Gud og si: Jeg er hverken keiser eller konge, jeg har hverken byer eller slott som de store fyrstene, men akkurat som keiseren har jeg en like hellig dåp, og den samme Kristus døde for meg og ervervet det evige liv for meg. Alle disse gode ting som vi har ved vår Herre Jesus, skal gjøre oss så lykkelige at vi gjerne forakter verdens gods, rikdom og herlighet, og i stedet trøster oss bare på dette at vi er døpt i Jesu navn, at Han er død for oss og oppfaren til himmels, hvor Han sitter ved Guds høyre hånd og vil hjelpe oss fra synden, døden og all ulykke.

[164] Den som vet at vi er alle like i Kristus, han går med glede til sitt arbeid, og bekymrer seg lite om han i den korte tid på jorden er i en ringere stand enn en annen. For i det utvortes vesen må det være ulikhet, den ene har meget og den andre lite, en er herre og en annen tjener. Dette anfekter ikke en kristen. I Guds navn sier han, på jorden skal det ikke være annerledes. Skjønt jeg har en vanskeligere stand enn husbonden og matmoren i huset, og skjønt jeg ikke er så mektig som en fyrste, konge eller keiser, vil jeg likevel ikke knurre, men med lyst og vilje bli i min stand inntil Gud gir meg en annen.

Vår trøst og glede skal være den visshet at i Kristi rike er det ingen ulikhet. I denne kristelige storhet skal vi derfor villig gjøre det som sømmer seg for oss. Således skal hver være glad i sin stand og enda from. Da er det glede i hjertet når en kristen kan si: Hvorfor skal jeg knurre over min stand? Min stand er sannelig en god og rik stand, selv om den er ringe og tung. Er det ikke en fyrstestand, så er det likevel en kristenstand. Hva mer vil jeg ha eller begjære? Men slik gjorde ikke de arbeidere som kom først. De knurret og så skjevt til at de ikke fikk mer enn de andre.

Derfor skal vi flittig gi akt på den forskjell som det er mellom et verdslig og kristelig liv, og Kristi rike og verdens rike. For i Kristi rike er der ingen forskjell, fordi vi alle har bare en eneste Gud, Kristus, Hellig Ånd, evangelium, dåp, sakrament og tro. For denne likhets skyld er den ene like god, from og hellig som den andre.

Når vi nå har det slik, skal vi takke Gud for disse gavene, forstå dem, prise dem og si: De får si hva de vil om meg, de får akte meg så ringe som de vil, jeg har likevel like meget som en keiser og konge, ja som alle hellige og englene i himmelen. Hvorledes? Ved Kristus. Derfor vil jeg gå bort og være husfar, husmor, tjener eller pike, og med glede, lyst og kjærlighet gjøre alt det min stand krever av meg, fordi jeg har en så stor skatt i min Herre Kristus.

Den lærdom vi har av dagens evangelium er at vi her på jorden er ulike, fordi personene og embetene er mangfoldige og ulike. Fyrsten er en annen person og har et annet embete enn læreren. Piken er en annen person og har et annet embete enn hennes matmor. Skolemesteren er en annen person og har et annet embete enn borgermesteren. Denne ulikhet må være her på jorden. Men i Kristi rike heter det: Jeg vil gi den ene like meget som den andre. Ingen har gjort seg fortjent til himmerikes rike og forløsning fra døden og synden. Derfor er jeg ikke skyldig noen, men jeg gir hvem jeg vil av bare nåde. Derfor må vi vokte oss så vi ikke knurrer, men takker Gud for det. Denne trøst kan vi ta med i alle slags farer, strev og arbeid, som vi har i vår utvortes ulikhet. Da blir alle ting lette og gode for oss.

Om det siste ord i vårt evangelium — Mange er kalt, men få utvalgt — har de selvkloke hoder gjort seg mange urimelige og ugudelige tanker, som: Den Gud har utvalgt, blir uten middel salig. Den som ikke er utvalgt, kan være så from og tro [165] han være vil, men likevel er det bestemt at han må falle og ikke bli salig. Derfor lar jeg det gå som det kan. Skal jeg bli salig, skjer det uten min medvirken. Hvis jeg ikke skal bli det, er det forgjeves alt det jeg foretar meg. Men hver kan jo selv tenke hva slags vanartige og sikre mennesker som vokser fram av slike tanker. Det er umulig at det blir noe annet enn anstøt av slikt, og mennesket vil enten falle i fortvilelse eller bli helt ugudelig og ryggesløst.

Nei, den som vil kjenne Gud og Hans vilje rett, han må gå den rette veien så han ikke blir forarget, men forbedret. Kristus er den rette veien, for han sier: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh. 14, 6). Den som derfor rett vil kjenne og komme til Faderen, han må først komme til Kristus og lære Ham å kjenne således: Kristus er Guds Sønn, og en almektig og evig Gud. Hva gjør Guds Sønn? Han blir menneske for vår skyld. Han gir seg inn under loven for å forløse oss fra loven. Han lar seg korsfeste, og dør på korset for at Han kan betale våre synder. Han står opp igjen fra de døde, for at Han ved sin oppstandelse kan åpne en inngang for oss til det evige liv og hjelpe oss mot den evige død. Han sitter hos Guds høyre hånd, for at Han kan tre fram for oss, gi oss den Hellige Ånd, regjere og lede oss ved denne, og bevare sine troende mot djevelens fristelser og innskytelser. Dette er å kjenne Kristus.

Er nå denne erkjennelse fast og rotfestet i hjertet, så begynn å stige opp i himmelen, og tenk over hvordan Guds hjerte står til oss mennesker siden Guds Sønn har gjort alt dette for menneskets skyld, og det etter Hans Faders vilje og befaling. Er det ikke sant at din egen fornuft må tvinge deg til å si: Har Gud på denne måten hengitt sin Sønn for vår skyld og ikke spart Ham, da kan Han jo ikke ville oss noe ondt! Når Han søker etter og bruker det høyeste middel for å hjelpe oss til livet, så vil Han jo ikke at vi skal fortapes.

På denne måten kommer vi rett til Gud, som Kristus selv lærer i Joh. 3, 16: "Så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv". En kan bare holde disse tankene mot de andre vi nevnte, så finner en at hine tanker er djevelens tanker. Når en ikke kan vente seg noe godt fra Gud, blir mennesket forarget og vil enten fortvile eller bli
helt ugudelig og rvggesløst.

Derfor har dette ordet: Mange er kalt osv, en ganske annen mening. For evangeliets prediken er alminnelig. Det kommer bare an på at vi hører den og tar imot den. Derfor lar også Gud det bli prediket offentlig alle steder for at hver skal høre idet, ta imot det og bli salig. Men hvordan går det? Vårt evangelium sier: Få er utvalg. Det er: Få forholder seg slik mot evangeliet at Gud kan ha velbehag i dem. Noen hører det, men gir ikke akt på det. Andre hører det, men holder ikke fast på det, og vil heller ikke våge eller lide noe for det. Atter andre hører det, men bekymrer seg mer om penger, gods og verdslig vellyst. Slikt har Gud ikke behag i. Slike folk bryr Han seg ikke om.

[166] Dette kaller Kristus ikke å være utvalgt. For de forholder seg ikke slik at Gud kan ha velbehag i dem. Men utvalgte og Gud velbehagelige mennesker er de som hører evangeliet flittig, tror på Kristus, beviser troen ved gode frukter og lider hva de skal lide.

Dette er den rette betydning av disse ordene. Den forarger ikke menneskene, men forbedrer dem, så de må tenke: Vel, skal jeg behage Gud og være utvalgt, så kan jeg ikke fortsatt leve i en ond samvittighet, synde mot Guds bud og la være å kjempe mot synden. Nei, jeg må gå i kirke, be til Gud om Hans Hellige Ånd, ikke slippe ordet ut av hjertet, stride mot djevelen og hans innskytelser, og be om beskyttelse, tålmodighet og hjelp. Se, på denne måten blir vi gode kristne.

De derimot som mener at Gud ikke vil at hver skal bli salig, og som enten fortviler eller blir sikre, ugudelige mennesker, de lever som kveget og tenker: Det er jo alt bestemt om jeg skal bli salig eller ikke. Hvorfor skal jeg da bekymre meg om det? Nei, Gud har befalt deg å høre Hans ord, og tro at Kristus er din Frelser, som har betalt for dine synder. Denne befaling skal du leve etter! Finner du at du er vantro eller svak, så be Gud om Hans Hellige Ånd, og tvil ikke på at Kristus er din Frelser, og at du — dersom du tror — skal bli salig for Hans skyld.

Vår kjære Herre Jesus Kristus hjelpe oss alle til det! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
13 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  20: 1-16

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.