Dette er artikkel to i en serie på tre om dette emnet. Den første kan leses her.
4 Jeg tror at…
En liten frase som sniker seg inn overalt. De fleste tenker nok ikke over at man sier det en gang. Men i løpet av en andakt kan man høre disse ordene mange ganger. «Jeg tror at dette er viktig å få sagt» eller «jeg tror at Gud vil det beste for oss» og lignende formuleringer florerer. Men se nå på disse to eksemplene, eller tenk deg om og kom på en gang du har hørt det sagt eller sagt noe slikt selv. Hvordan ville det lyde om du sa den samme setningen, men lot være å innlede med «jeg tror at…»? Det du sier får med en gang mer tyngde. Når man innleder med «jeg tror at…» svekker man på en måte litt det man sier. Man sier indirekte at «dette er det jeg tror, kanskje stemmer ikke det, kanskje tar jeg feil, men dette er nå det jeg mener.» Lar man være å si «jeg tror at…» blir det man sier en stadfesting av et faktum. Det er forskjell på å si «jeg tror dette er viktig» og å si «dette er viktig».
Når denne formuleringen forekommer mange ganger i løpet av en andakt, blir hele budskapet i noen grad svekket. Det er klart at om du står på en talerstol, er det for å fortelle hva det er du tror. Da er det unødvendig å stadig repetere det faktum. Talen din vil også få større tyngde og gjøre kraftigere inntrykk om denne floskelen blir unngått. Det finnes selvfølgelig tilfeller der man må kunne si «jeg tror at…», for eksempel dersom man snakker om en bibeltekst som kan tolkes på flere måter. Men de aller fleste tilfeller der denne formuleringen blir brukt kan med fordel lukes bort.
5 I dette verset står det egentlig…
Når man sier dette, viser man til at ordet som er oversatt fra Bibelens grunntekst, enten på hebraisk eller gresk, i realiteten har en annen betydning enn den som kommer frem i den norske bibeloversettelsen man bruker. Dette hører man oftest sagt av erfarne forkynnere, men ikke bare. For det første: Man skal være svært forsiktig med å referere til hva som står på grunnteksten dersom man ikke har studert det aktuelle språket og har en viss forståelse for hvordan språket og grammatikken fungerer. Det er forbausende fort gjort å gjøre noe feil når men er inne på et fagfelt man ikke har kompetanse på. Har du ikke studert grunnspråket, så ikke henvis til det heller – enkelt og greit. Og selv om man har studert det aktuelle grunnspråket, er dette noe man bør tenke seg om to ganger før man sier. Med én gang man kommenterer noe på grunnteksten, beveger man seg inn på et område der de langt fleste tilhørerne ikke har noen mulighet til å kontrollere om det som blir sagt stemmer. Da må man være sikker i sin sak. I tillegg skjer det fort at man hever seg over tilhørerne, enten det er med overlegg eller ikke. Man kan fremstå som et slags orakel, som en som har en ekstra nær tilknytning til Guds ord, og som vet hvordan det egentlig skal forstås. En slik posisjon gir et ubalansert forhold til tilhørerne, og dette er en uheldig posisjon for en forkynner å komme i. Uansett er formuleringen i overskriften noe man bør unngå å si. For dersom det er det du sier som egentlig står i Bibelen, hvorfor er det ikke oversatt slik da? Hvorfor er din forståelse av grunnteksten bedre enn de mange høyt utdannede og kloke teologene som har laget oversettelsen? Å formulere seg slik, kan skape mistillit til bibeloversettelsene vi har på norsk, noe som er uheldig. Vi har flere gode norske bibeloversettelser, og det er disse folk flest i Norge må bruke. Da er det dumt å gjøre folk usikre på dem. Det er ingen tvil om at oversettelse er et vanskelig arbeid, og at det i mange tilfeller er vanskelig å fange det som blir sagt med et ord på ett språk og overføre det til et annet. Men dersom du mener noe har gått tapt i oversettelsen, er det bedre å si noe sånt som at «dette ordet kan også bety…» Da unngår man å gjøre folk usikre på oversettelsen, og kommuniserer bedre.
6 Et eller annet sted i Bibelen står det noe sånt som…
Når man står på talerstolen kan det ofte hende at det dukker opp bibelvers som du ikke tenkte på mens du forberedte deg, men som kunne passe godt inn. Men hvordan var det nå det gikk igjen? Du kan det sånn ca halvveis utenat. Da er det veldig fristende å sitere fritt etter hukommelsen, og bruke det i andakten. Prøv å la være å gjøre det. Grunnen er enkel: Det er forferdelig lett å huske feil! «Jeg tror det er i Romerne 8, der sier Paulus noe sånt som…» Formuleringer som dette må man unngå. Hvordan skal folk kunne kontrollere om det du sier er riktig om du ikke siterer rett, og ikke har rett henvisning? Som talere skal vi legge frem Bibelens ord. Da er det svært viktig at vi også tar for oss teksten slik den faktisk står, og ikke slik vi mener å huske at den står. Man kan bli overrasket når man slår opp en tekst etter å ha sitert den etter hukommelsen, og ser hva som faktisk står. Et godt eksempel på dette er når folk sier at det står i Bibelen at «størst av alt er kjærligheten» – for det gjør det nemlig ikke. (Slå opp i 1 Kor 13:13 og se hva som står.) Å alltid ha riktig referanse og ordlyd når man siterer fra Bibelen er et ideal man bør streve for å oppnå som forkynner.
Siste del i denne artikkelserien finner du her: Ni ting en aldri bør si fra talerstolen – Del 3
