Dette er tredje og siste artikkel i denne serien.
7 Nå skal jeg snart slutte.
Dette, og lignende fraser, bør man ikke si fra en talerstol – med mindre det faktisk er tilfelle at du snart er ferdig. Grunnen er enkel: Idet du sier at du straks er ferdig, begynner tilhørerne naturlig nok å forvente at du faktisk skal slutte av. Man begynner å slå av konsentrasjonen, for nå er jo det meste over.
Når det så viser seg at taleren fortsetter som om ingenting var hendt, blir dette fokus for oppmerksomheten, og kan skape irritasjon blant tilhørerne. «Han sa jo at han snart var ferdig! Men det er han jo ikke! Skal han aldri slutte!?»
Mange eldre/erfarne forkynnere har som uvane å si slikt – selv om de er langt fra ferdige med å tale. Tal gjerne lenge, men når du sier at du snart er ferdig, så vær mann for ditt ord og rund av. På enkelte kan det virke som om de synes det er fromt å ikke klare å slutte å tale. Man har jo så mye på hjertet! Men det er nå engang slik, at man kan ikke alltid få sagt alt man vil i løpet av en andakt. Av og til må man begrense seg. I stedet for å fortsette lenge etter at du har sagt du skal slutte, rund av, og bruk det du kunne fortsatt med å si i en annen andakt. Å si at man snart skal slutte er i alle tilfeller unødvendig.
8 Å kommentere negativt andre ting i møtet
Det er mange andre elementer i et møte enn talen. Sang, musikk, åpning, vitnesbyrd, møteledelse, pynt og mer til. Som taler har man som regel tanker og meninger om slikt, og det kan være fristende å kommentere ting man synes burde vært annerledes fra talerstolen. Kanskje er dette punktet særlig aktuelt for omreisende forkynnere som besøker mange forskjellige steder. Da vil man besøke mange steder der neppe alt blir gjort slik som man selv ville ha hatt det, og da kan det være en stor fristelse å komme med en negativ bemerkning om for eksempel sangvalg eller noe som ble sagt til åpning.
Men vær restriktiv. Tenk gjennom: Hvilket ansvar har jeg i denne forsamlingen? Er det min plass å tale dette til rette? Og er talerstolen den beste plassen å ta dette opp?
Velmente råd og korreks er alltid verdifullt. Men det må formidles på en god måte, og i rett forum. Har noen vært uheldig med en formulering i åpningen? Ta heller en godlynt samtale med personen etter møtet. Var sangvalget dårlig? Snakk da heller med lovsangslederen i etterkant av møtet.
Nevner man slikt fra talerstolen, kan det fort oppleves som et slags angrep, og forsamlingen kan bli defensiv. I stedet for en enhet er det blitt skapt en spenning mellom taler og forsamling. Slike kommentarer fra talerstolen kan også oppleves som uthenging av enkeltpersoner. Hvem tør å ha åpning på møte igjen etter at en taler foran hele forsamlingen har kommet med korreks av det du sa sist gang du prøvde deg?
Ta heller slike tilbakemeldinger på tomannshånd etter møtet, og ikke fra talerstolen. Her må man bruke skjønn. Som regel er talerstolen en dårlig plass å ta opp noe man mener burde vært annerledes – men kanskje kan det også være på sin plass. Kanskje trenger hele forsamlingen en oppvekker på det aktuelle området. Men trå varsomt, og ha heller som grunnforutsetning å ta det opp i etterkant med den som er ansvarlig for akkurat den biten i møtet, eller forsamlingsledelsen.
9 Å klage over hvor dårlig det står til/hvor mye bedre det var før
Jeg har hørt talere bruke flere minutter av tildelt taletid på et møte på å klage sin nød over hvor lite bibelkunnskap det er hos folk, hvor lite iver det er til å be, hvor lite frimodighet det er blant folk, og så videre. På samme måte har jeg hørt talere fortelle fra talerstolen om sist gang de var på dette bedehuset, og mimre over hvor full salen var den gang, hvor mange som kom på møtene, mange flere enn det er nå, hvor mange som søkte Jesus og hvilken rik tid det var.
For det første: Å klage over hvor dårlig det står til med den åndelige situasjonen bidrar ikke det spor til å bedre denne situasjonen. Et av de beste botemiddel på lite bibelkunnskap og liten åndelig bevissthet hos folk er nettopp solid, bibelsk forkynnelse. Kast da ikke bort verdifull tid på ufruktbar klaging – men gjør det du er kommet for å gjøre: Forkynn evangeliet! Til tross for at en slik klage kan være ekte og hjertefølt, hører den ikke hjemme på en talerstol. Den kan videre virke destruktiv og være med på å ta motet fra tilhørerne, ikke minst de som trofast driver arbeid år etter år på bedehuset eller i forsamlingen. Bibelen ber oss heller å «sette mot i hverandre» (1 Tess 4:18).
Samme effekt kan det ha å trekke fram hvor mye bedre det var før. For en trofast arbeider som sliter med å drive et arbeid som samler noen få sjeler, kan det få en til å virke mislykket om man stadig blir minnet om hvilke skarer som ble samlet her tidligere, men som ikke kommer nå lenger. Selv om det er velment, unngå å snakke på denne måten fra en talerstol.
Dette var noen feller man bør unngå som forkynner. Enig med punktene i listen? Uenig? Har du flere innspill! Kom med dem!
Om du ikke har fått med deg de to første delene i denne serien, kan du lese dem her:
Ni ting en aldri bør si på en talerstol – Del 1 og Ni ting en aldri bør si på en talerstol – Del 2
