I den karismatiske bevegelsen har det vokst frem oppfatninger om at Gud i vår tid meddeler seg direkte til kristne. Det tilbys kurs og undervisning om hvordan man kan lytte til Guds stemme og motta personlige profetier, kunnskapsord og visdomsord. Denne praksisen varierer noe, men bygger i hovedsak på to felles premisser: (1) Gud meddeler seg direkte til enkeltkristne eller til menigheter med ulike former for informasjon. (2) Kristne er i stand til å motta slik informasjon, dersom de utvikler evne til det.
Med dette er det ført inn en praksis som bygger på en forutsetning av prinsipiell karakter, nemlig, at det finnes to kilder som gir kunnskap om Guds vilje og tanker. På den ene side Bibelen. På den andre side den informasjonen man mottar ved å lytte til Guds stemme, motta profetord ol. Dette utfordrer særlig evangelisk-lutherske og reformerte kristne. I disse kirkesamfunnene har man helt fra reformasjonens gjennombrudd lært at Bibelen ikke bare er den eneste norm for tro, lære og liv, men også eneste kilde for det vi kan kalle Guds ord-åpenbaring. Dette kalles skriftprinsippet (formalprinsippet), og står i luthersk teologi sammen med læren om at mennesket frelses uten gjerninger, ved troen og rettferdiggjørelsen alene (materialprinsippet). Skrift- og materialprinsippet regnes som helt grunnleggende for kristen tro, lære og liv. Det betyr at den karismatiske læren om at Gud gir informasjon i tillegg til Skriften, kommer i konflikt med dette prinsippet. Denne artikkelen tar sikte på å utdype og vurdere hva dette innebærer.
Kurs og undervisning om å høre Guds stemme som tilbys i Norge, er i stor grad importert fra ledere og pastorer knyttet til amerikanske karismatiske megakirker og nettverk. For å forstå denne virksomheten er det derfor nødvendig å undersøke hva disse premissleverandørene lærer. I denne artikkelen har jeg valgt å fokusere på to som har hatt særlig innflytelse i norsk sammenheng: John Wimber og Randy Clark. Jeg vil først presentere og analysere deres oppfatninger. Deretter drøfter og vurderer jeg dem. Innledningsvis gis en kort oversikt over typer profetier som har vært gitt i norsk kontekst de siste femti årene.
Innledning
Mine første befatninger med det å høre Guds stemme, motta og formidle profetier etc. fant sted tidlig i tenårene på 1970-tallet. Da hørte jeg tungetale med oversettelse og profetier for første gang. Begge deler ble formulert som noe Gud selv sa (i første person) gjennom kristne. Av forskjellige grunner trakk jeg meg ganske raskt ut av dette. Siden 1990-tallet har jeg jevnlig blitt kontaktet av mennesker som har hatt problematiske opplevelser i møte med personer som påberoper seg å være medier for Guds tale. Det har ført til at jeg har studert dette og fulgt godt med i hvordan det har artet seg i norsk kontekst.
Det vil sprenge rammene for artikkelformatet å gå i detaljer her. Jeg velger derfor å presentere en liste over det jeg vil kalle typer profetier som i senere år er gitt i norsk sammenheng. Listen er generalisert, og ikke fullstendig, men sannsynligvis gjenkjennelig for mange. Et viktig poeng med den er å vise at profetier og meddelelser som man har ment kommer fra Gud er mangfoldige, samtidig som alle bygger på samme grunnleggende premiss: at Gud gir informasjon og meddelelser i tillegg til det som er gitt i Bibelen.
- Personlig profeti fra Gud om å slutte å arbeide og vente på hva Gud vil man skal gjøre. https://www.dagen.no/nyheter/sa-opp-jobben-etter-et-profetisk-ord/1452671
- En pastor, leder eller gruppe i en menighet har fått meddelelser fra Gud om at menigheten skal kjøpe/bygge/utvide forsamlingshus, selv om det sprenger menighetens økonomiske rammer. (Jeg kjenner til flere eksempler).
- Profetier om at det skal komme store vekkelser over Norge, politikere skal omvende seg og norske kristne skal gjenkristne Europa. (Dette kom en rekke ganger for noen år siden).
- Profetier om at en bestemt politiker er Guds utvalgte (gjelder Trump-profetiene i USA som i liten grad har fått gjenklang i Norge)
- Personlige profetier om sykdoms-diagnoser og at den som har sykdommen skal helbredes. Dette praktiseres privat, i menigheter og under store arrangementer.
- Meddelelser fra Gud om at man skal evangelisere en fremmed person som kan identifiseres ut fra bestemte kjennetegn som Gud på forhånd har vist.
- Meddelelser fra Gud av generell karakter. At Gud elsker deg, at du skal fortsette med det valg du har tatt etc. https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/EPeno/hvordan-kan-man-hoere-guds-stemme
- «Profetisk betjening». Visuelle bilder, tegninger etc. som gjelder en annen person enn den som mottar bildet. Denne virksomheten er temmelig ensartet, hvilket fremgår av følgende eksempler fra forskjellige sammenhenger. Se følgende linker: https://www.imikirken.no/blogg/en-dag-i-profetisk-team, her: https://tonsbergfrikirke.no/art/article/1527271 og her: https://www.menigheten247.no/gudstjeneste_med_profetiskbetjening
- Personlige profetier om familiære forhold, konflikter, eller andre private forhold.
- Profetier om at man skal gjøre noe spesielt, reise til et bestemt sted, bli misjonær.
Profetiene som her er skissert er som vi ser, rettet til enkeltpersoner eller menigheter som informasjon fra Gud om hva man i forhold til bestemte situasjoner skal/bør tro, tenke eller gjøre. Fordi de som regel er relatert til situasjoner og bestemte personer, skaper de ofte spenninger av en annen karakter enn vanlig uenighet om diverse spørsmål i kristne sammenhenger. Skepsis til en profeti eller et kunnskapsord, kan ikke uten videre forstås som et uttrykk for sunn vilje til vurdering. Fordi ordet angivelig er fra Gud, blir slik skepsis lett tolket som stillingtaken til Guds vilje. Dermed følger polarisering som kan gå temmelig dypt. Det utvikles gjerne oppfatninger om at det å være lydhør for det som hevdes å være et budskap fra Gud, er ensbetydende med å være veldig åndelig, ydmyk og lydig mot Den hellige ånd. Tvil, skepsis eller avvisning tolkes derimot som ulydighet, mangel på åndelig modenhet, eller til og med som motstand mot Den hellige ånd. Spør man etter den teologiske begrunnelsen for den praksisen som her er skissert peker, som nevnt ovenfor, svarene oftest mot pastorer og ledere tilknyttet amerikanske megakirker og globale karismatiske nettverk. Vi skal nå se nærmere på to av disse, og begynner med John Wimber.
John Wimber og læren om å høre Guds stemme
John Wimber er kjent både som grunnlegger av Vineyard-bevegelsen og for sine oppfatninger om at kristne kan lære å motta såkalte kunnskapsord (word of knowledge), det vil si, meddelelser fra Gud om andre menneskers liv, private problemer, sykdommer osv. Praksisen han utviklet fikk global innflytelse og må forstås i lys av hans teori om «Power Evangelism» (kraftevangelisering). Denne går i korthet ut på at evangeliserende virksomhet må ledsages av overnaturlige manifestasjoner – mirakler og direkte budskap fra Gud – for å overbevise ikke-kristne om den kristne tro (John Wimber og Kevin Springer, Power Evangelism, John Murray Press, Kindle loc. 881).
Wimber utviklet i liten grad bibelsk begrunnelse for sin lære om kunnskapsord. I bestselgeren Power Healing begrunner han muligheten for å motta slike «ord» ved å vise til egne erfaringer. Han forteller hvordan Gud ved en rekke anledninger gav ham innsikt i andre menneskers synder, sykdommer og livsproblemer. Ifølge Wimber, er dette en type åpenbaring som kommer i tillegg til Bibelen. Det dreier seg om kunnskap fra Gud som er situasjons- og personrelatert – altså, en form for situasjonsbestemt åpenbaring som er annerledes enn Bibelen, og som derfor gir en annen type guddommelig informasjon enn Bibelen.
Kunnskapsord viser ifølge Wimber, hva kristne skal si og gjøre i bestemte situasjoner, særlig i møte med enkeltmennesker. Han hevdet at Jesus selv mottok slike ord, og at dette forklarer hans overnaturlige innsikt i andre menneskers liv. Jesus er med dette et forbilde som kristne både kan og må etterfølge, mente Wimber. Med dette gikk Wimber langt i å redusere forskjellen mellom Jesus og de troende. Kristus omtales som et åndsutrustet menneske, mens kristne som lærer å motta overnaturlig innsikt fra Gud, i praksis heves opp på nivå med ham.
There is no indication in Scripture that Jesus had any prior knowledge of Zacchaeus. Jesus was doing here what the Holy Spirit enables Christians to do through a word of knowledge (SpringerWimber, Power Evangelism, loc 1066).
Vi kan ikke utdype Wimbers lære om Jesus Kristus her, selv om den gir viktige premisser for å forstå hans lære både om kunnskapsord og helbredelse. Jeg nevner likevel at alle troende, ifølge Wimber, har potensial til å motta og formidle kunnskaps- og visdomsord slik Jesus gjorde. Denne evnen må aktiveres og utvikles gjennom tro, praksis og erfaring. På dette grunnlaget hevdet Wimber at det eksisterer en kilde til innsikt i Guds vilje og tanker ved siden av Skriften, som formidler kunnskap om hva Gud ønsker eller vil i bestemte situasjoner. I det følgende skal vi se hvordan Randy Clark (Wimbers elev) viderefører Wimbers oppfatninger om dette.
Randy Clark
Innen norsk karismatikk er Randy Clark antakelig den viktigste nålevende premissleverandøren for teologien om hvordan kristne kan lære å høre Guds stemme og motta situasjonsbestemte åpenbaringer fra Gud. I den lille boken Words of Knowledge redegjør han for sitt syn på kunnskapsord. Han viser til 1. Kor 12,8 og definerer slike ord som overnaturlig informasjon gitt av Den hellige ånd:
A word of knowledge is a supernatural revelation of information that is given by the Holy Spirit. It is not something that the person who gets the word knows by their own senses; rather, it is supernaturally revealed by the Holy Spirit. (loc. 38)
I likhet med Wimber knytter Clark sine oppfatninger om kunnskapsord til mirakler og helbredelse. Samtidig definerer han «kunnskapsord» bredere. I nevnte bok gjør han følgelig rede for en rekke varianter av informasjon som Gud angivelig gir til kristne som aktiverer og oppøver sine evner til å registrere, høre og motta meddelelser fra Gud. En fellesnevner er likevel, at meddelelsene består i at Den hellige ånd åpenbarer noe av personlig og privat karakter om et menneske man ikke kjenner:
Many times the Holy Spirit will reveal different things about a person to bring healing and deliverance—either physically, emotionally or spiritually. Sometimes He will reveal sins in a person’s life in order to bring freedom. (loc. 49)
I boken The Essential Guide to Healing hevder Clark at man kan motta kunnskapsord fra Gud om diagnoser og årsaker til sykdom. Dette kombinerer han med en lære om at kristne er autorisert av Gud til å befale sykdom bort – slik Jesus gjorde. Mennesker som har lært å beherske helbredelse kan ifølge Clark, til og med «skrive om» (rewrite) DNA-strukturer som forårsaker kronisk sykdom. Helbrederen befaler da, med overnaturlig kraft og myndighet, at DNA skal endre seg, eller at sykdommer som kreft, epilepsi etc. skal forsvinne.
I nevnte bok utvikler Clark fem modeller, eller metoder, som hvordan man skal motta kunnskapsord om sykdom, eller også om syke menneskers personlige og private problemer. I den forbindelse foreskriver han også hvordan man skal tale med autoritet når man utøver helbredelser. Her følger to eksempler fra The Essential Guide to Healing, Equipping All Christians to Pray for The Sick, 223 – 226. (Bill Johnson, Randy Clark, Bloomington, Minnesota: Baker Publishing Group, 2011):
I command this tumor to shrink! Wither! Disappear! I curse it! I command this high blood pressure to come down to normal pressure!
I command the DNA to be rewritten, come in line with heaven’s pattern and be normal. I command the chromosomes to change, to be perfect in Jesus’ name.
Boken disse sitatene er hentet fra, ble oversatt til norsk i 2015 og utgitt på Hermon Forlag. I og for seg bekrefter dette Clark (og Bill Johnsons) innflytelse i norsk kristenliv, særlig når det gjelder det temaet vi behandler i denne artikkelen. Jeg har valgt å sitere fra originalen, men føyer til at den norske utgaven anbefales av utgiveren med en begrunnelse som gir et meget klart innblikk i Clark (og Bill Johnsons) lære om kunnskapsord, og hans lære om at alle troende har «autoritet» til å helbrede ved å befale sykdom bort. Vi leser følgende:
Ved å dele inspirerende og spennende historier - og hele tiden være grunnfestet i Skriften - gir Johnson og Clark deg en praktisk og beviselig skritt-for-skritt-veiledning i hvordan du kan be om helbredelse, blant annet hvordan du kan: forstå din autoritet når det gjelder å be for syke leve ut helbredelsestjenesten sammen med dem du møter og omgås i det daglige motta og formidle videre kunnskapsord gjennomføre og anvende forbønnsmodellens fem trinn for å be om helbredelse. (https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/livssyn-og-selvutvikling/kristendom/handbok-til-helbredelse?utm_source=chatgpt.com )
Det vi her har berørt må forstås ut fra Clarks virkelighetsoppfatning. Den er meget representativ for hva som gjøres gjeldende i vår tids karismatikk, slik denne kommer til uttrykk i New Apostolic Reformation bevegelsen (NAR). Vi kan vi ikke utdype her. Jeg nevner likevel at hans lære om kunnskapsord forutsetter at kristne som har utviklet sine åndelige kapasiteter, i hans paradigme, eksisterer i en overnaturlig dimensjon der de har direkte tilgang til å snakke med og motta informasjon fra Gud. Akkurat dette er viktig for å forstå Clarks lære om at kunnskapsord (personlige profetier etc.) er åpenbaringer som gis i tillegg til Bibelen.
Clark beskriver en rekke måter Gud kan gi kunnskapsord på. Vi nevner et utvalg i det følgende. Han skriver at en helbreder for eksempel kan kjenne smerte i et ben når han står overfor et annet menneske. Dette tolkes som et tegn på at den andre lider av noe i sitt tilsvarende ben, og at Gud ønsker at vedkommende skal helbredes. Informasjon fra Gud kan også komme som såkalt «automatic speech», som Clark foretrekker å kalle «inspired speech» (loc. 460). Det er tale direkte fra Gud, gjennom et menneske. Videre kan Gud også gi informasjon i form av bilder, drømmer eller ved skrift som blir synlig på et menneskes kropp – og da (selvsagt) bare for den som mottar kunnskapsordet. Det vil si, helbrederen, pastoren eller den som har oppøvd evnen til å se slikt: ”You literally see the words spelled out – even sometimes you can see them on people. You literally see words just going across in front of your eyes.” (loc. 170).
Så langt kan vi si at Clark lærer at kristne kan øve seg opp til å høre Guds stemme og motta ulike typer informasjon fra Gud. I likhet med Wimber beskriver han denne informasjonen som en kilde til kunnskap om Guds tanker og vilje som kommer i tillegg til Bibelen, og som er annerledes enn Bibelens åpenbaring, fordi den er rettet til enkeltpersoner, gir informasjon om hva man skal gjøre i bestemte situasjoner etc. Forutsetningen for å kunne motta slike meddelelser er, i tillegg til at man oppøver evner til det, at man tror at man som kristen eksisterer i en overnaturlig dimensjon. Det jeg her vil kalle en «åpenbaringssfære» der man kan snakke med Gud og motta direkte informasjon fra Gud.
Spørsmålet vi nå skal behandle er om Clark har en strategi eller refleksjon om hvordan personlige åpenbaringer, kunnskapsord og profetier, skal vurderes. I boken The Spiritual Gifts Handbook skriver han at kunnskapsord må prøves ved det han kaller «the truth test». Med dette gir han en viss avklaring av hvordan han tenker om forholdet mellom Bibelen og personlige åpenbaringer som gis, for eksempel ved å «lytte til Guds stemme».
Clarks «sannhetstest»
Alle personlige åpenbaringer, profet- og kunnskapsord må være i samsvar med Skriften, skriver Clark, og begrunner dette med at Den hellige ånd ikke kan motsi seg selv. Vurderingsgrunnlaget han viser til, er imidlertid ikke entydig. For evangeliske betyr «the truth test» at profetier ikke må være i konflikt med Skriften. For katolikker at de ikke er i konflikt med Den katolske kirkes lære: “This means that prophecies should be weighed to discern whether they are consistent with Scripture, and, for Catholics, with the teachings of the Catholic Church.” (The Spiritual Gifts Handbook, 121).
Videre skriver Clark at en åpenbaring gitt til en person som kunnskapsord fra Gud, først og fremst må vurderes av mottakeren selv. Deretter av pastorale ledere, andre profeter og eventuelt menighetens pastor. Det legges med andre ord opp til at det som utgis som meddelelser av Gud autoriseres av personer som i kraft av sine posisjoner har autoritet til dette (Ibid, 126). Vurderingen blir dermed knyttet til autoritative kirkelige strukturer.
Hva dette siste innebærer, blir klarere når Clark utdyper sine oppfatninger om det å teste eller prøve profetord. Etter å ha gitt sine retningslinjer for hvordan slike ord skal prøves, advarer han sterkt mot vurderinger og holdninger som kan føre til at det Gud ifølge profetier eller kunnskapsord vil gjøre, blir hindret. Ved å «forakte profetier», kan man «kvele Den Hellige Ånd, som om man slukker en ild», skriver Clark. Og da hindrer man Den hellige ånd og Guds vilje: … heavy-handed leadership can, in fact, quench the Holy Spirit, as in putting out a fire. Leaders may be tempted to ‘despise prophecies.’ Why? Perhaps because prophesying does not conform to well-laid human plans.” (ibid., s. 127)
Vi har nå vist at Clark definerer personlige profetier og kunnskapsord som åpenbaringer som kommer i tillegg til Bibelen. I likhet med Wimber forutsetter han at slike åpenbaringer er person- og situasjonsrelaterte – altså uttrykk for Guds tale, mening og vilje i bestemte sammenhenger, til enkeltpersoner og til menigheter. Deres oppfatninger er tross visse divergenser temmelig like. Det betyr at det kan foretas felles vurderinger av deres oppfatninger. Jeg vil gjøre dette i det følgende.
Skriften alene-prinsippet
I det øyeblikket man forutsetter at det i tillegg til Skriften finnes en annen åpenbaring fra Gud, kommer man selvsagt i konflikt med prinsippet om at Bibelen alene er Guds ord-åpenbaring og kilde til den kristne tro. Dette er tilfelle også når det forutsettes at den andre kilden er av annen karakter enn Skriften og derfor supplerer den. Saken er at Bibelen, ifølge det den sier om seg selv, ikke trenger å suppleres av en annen åpenbaringsinstans. Dette kommer til uttrykk i det vi kaller læren om Skriftens tilstrekkelighet. Grunnlaget for denne finner vi for eksempel i 2. Tim 3,15–17, og vi skal med utgangspunkt i dette bibelordet kort skissere hva den går ut på. Her leser vi følgende:
og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.
Ut fra denne bibelteksten forstår vi at læren om Skriftens tilstrekkelighet ikke går ut på at Bibelen gir svar på alle tenkelige spørsmål eller konkrete forhold og situasjoner man kan stå overfor. Den er Guds åpenbaring innenfor de grenser Gud selv har satt, og viser oss det vi trenger å vite med hensyn til frelsen og det kristne livet. Dette kan utledes av bibelteksten som er sitert ovenfor. Jeg vil forsøke å tydeliggjøre dette i det følgende, ved å fokusere på siste del av v. 16: Her sies følgende:
1. Skriften er nyttig til lærdom – det betyr at den har åpenbart hva vi som kristne kan tro om Gud, verden, Kristus osv.
2. Skriften er nyttig til overbevisning – det betyr at det ikke er nødvendig å gjøre mirakler for å overbevises om Skriftens sannhet. Skriften selv, det vil si ordene den formidler, overbeviser.
3. Skriften er nyttig til rettledning – dette betyr at den meddeler oss kunnskap vi trenger for det kristne livet. Først og fremst i de ti bud, men også i Skriftens formaninger. Det er ikke behov for personlige, situasjonsrelaterte åpenbaringer i tillegg til dette. Som vi skal se nedenfor, lærer Bibelen at kristne selv må ta ansvar og anvende det Skriften lærer om det kristne livet i møte med forskjellige situasjoner.
4. Skriften er nyttig til opptuktelse i rettferdighet – dette betyr at den ikke bare bekrefter oss, men også peker på synd i våre liv, slik at vi ledes til Kristus, mottar hans nåde og formes til likhet med ham.
Det som her er nevnt noe summarisk, viser oss hva som er Guds mening og hensikt med Bibelen. Og jeg spør: Trenger vi noe mer for å bli bevart i troen på Jesus, og for å vite hva som er rett og galt, og for å tjene Gud? Mitt svar er selvsagt at jeg trenger andre kristne, og at jeg kan ha god nytte av diverse kunnskap om mange forhold. Men jeg trenger ikke at Gud meddeler meg direkte åpenbaringer om hva jeg konkret skal gjøre i bestemte situasjoner, eller åpenbaringer om andre menneskers liv, private problemer eller sykdommer. Hva angår sykdomsdiagnoser, som Wimber og Clark legger så stor vekt på, er det etter mitt syn ikke bare klokt, men også riktig og i samsvar med det Bibelen lærer, å overlate dette til leger.
Det jeg så langt har pekt på reiser også spørsmål om de åpenbaringspraksiser som benyttes i mange karismatiske sammenhenger kan legitimeres ut fra Bibelen selv. Eller for å spørre mer konkret; kan det som vi har sett Clark lærer om å motta informasjon fra Gud, begrunnes ut fra Bibelen? Vi kan bare besvare dette spørsmålet kort her, og jeg velger da å konsentrere meg om Wimber og Clarks lære om «kunnskapsord». Vi har sett at Clark særlig viser til 1.Kor 12:8 når han utvikler sine tanker om dette. Vi har også sett at han definerer «kunnskapsord» som overnaturlig og direkte meddelelser fra Gud, om forhold som normalt er skjult for mennesker. Spørsmålet er om dette er en riktig forståelse av «kunnskapsord», slik dette brukes i 1. Kor 12:8. Vi skal vurdere dette i det følgende, og den aktuelle teksten lyder slik: «For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd.»
Denne bibelteksten har blitt tolket noe forskjellig helt fra oldkirken av. Wimber og Clarks tolkning er imidlertid temmelig særegen, og har lite (om noen) støtte i historien og i seriøs eksegese. Selv om deres oppfatninger i mange kretser er etablert nærmest som ubestridelige, har jeg ikke funnet overbevisende argumentasjon for at deres tolkning av uttrykket «kunnskapsord» sik det er brukt i denne teksten, er riktig. Derimot fremstår Wimber og Clarks definisjon av kunnskapsord som et konsept som er plantet inn i Skriften utenfra. Det er ikke utledet av Skriften og kan heller ikke harmoneres med den forståelse av ordene «kunnskap» (på gresk satt sammen av ordene logos og gnosis) og «visdom» (logos og sofia) som ellers kommer til uttrykk i Bibelen, og særlig i Paulus' brever.
Skal vi oppnå en bibelsk forståelse av begrepet «kunnskapsord» er det nødvendig å anvende et gammelt og velprøvet tolkningsprinsipp, nemlig, at viktige ord i en bibeltekst forstås i lys av hvordan det samme ordet brukes og fylles med innhold i andre bibeltekster. Dette gjelder også uttrykket «kunnskapsord». For å finne den bibelske betydningen av det, må vi gå til andre bibelord der det brukes på en måte som er relevant med tanke på å forstå ordets innhold.
Uttrykket som i 1. Kor 12,8 er oversatt med «kunnskapsord», er altså satt sammen av to greske ord, logos og gnōsis. Ordet logos kan oversettes med tale, mens ordet gnosis (kunnskap) kan forstås som opphav eller også objekt/gjenstand for det som tales. Paulus foretar en anvendelse av ordet kunnskap (gnōsis) i 1. Kor 8,1ff., som gir hjelp til å forstå betydningen i 1. Kor 12,8. Her gir han det vi kan kalle kunnskapsbasert veiledning i forhold til et spørsmål som var aktuelt for menigheten i Korint, nemlig om kristne kan spise kjøtt av dyr som er ofret til avguder. Paulus svarer at dette er tillatt. Og - han begrunner det med å vise til kunnskapen som de kristne allerede har, at Gud har skapt alt, og at avguder ikke finnes.
En tilsvarende anvendelse finner vi for eksempel i Rom. 15,14, der Paulus oppfordrer de troende til å bruke kunnskapen som de allerede har fått (ved Paulus og andres undervisning) på kjærlig måte: «Jeg har selv tillit til dere, mine søsken, at dere også er fulle av godhet, fylt med all kunnskap og i stand til å formane hverandre.» Jeg nevner også Fil. 1: 9–10. Her skriver Paulus at han ber om at de troendes kjærlighet må bli fylt av kunnskap og innsikt, slik at de blir i stand til å «dømme» (det vil her si vurdere) retninger som gjør seg gjeldende i møte med menigheten.
I samsvar med disse bibelordene (det finnes flere) kan det korte uttrykket kunnskapsord i 1. Kor 12,8, defineres som nådegave til å anvende den kristne kunnskapen med tanke på å ta stilling til forskjellige spørsmål og problemer som kan melde seg for kristne i møte med livet. Vi merker oss her at den sistnevnte teksten fra Filipperbrevet viser at de kristne oppfordrer til selv å vurdere og ta stilling til konkrete spørsmål, på et kunnskapsgrunnlag som er felles for alle, og som er gitt ved Paulus og andres undervisning. Vi finner ingen oppfordring til å be Gud gi personlige meddelelser til enkelte kristne ut over dette, for at de ved det skal få personlig informasjon om hva de skal gjøre. Med dette settes kristne på likefot. Det etableres forutsetning for at kristne selv tar ansvar, og bruker sin vurderingsevne og fornuft når spørsmål om hva man skal foreta seg i gitte situasjoner melder seg.
For å forstå hva kunnskapsord betyr er det nyttig også å se det sammen med det parallelle uttrykket i samme bibelvers, nemlig visdomstale. Det kan vi bare kort berøre her, for å vise at dette uttrykket må defineres på samme måte som kunnskapsord, det vil si, i lys av hvordan Skriften ellers bruker det og fyller det med mening. Ordet visdom brukes gjentatte ganger i Paulus’ skrifter, særlig i 1. Korinterbrev. Vi må anta at betydningen i 1. Kor 12,8. er den samme som vi finner for eksempel i 1. Kor 1,24 og 1,30. Her omtaler Paulus Jesus selv som Guds visdom:
Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom (…) For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.
Det bibelske visdomsbegrepet er omfattende, og vi begrenser oss her til å fastslå at det er sentrert om Jesus Kristus. Han er, ut fra hva Paulus skriver, Guds visdom personifisert. På dette grunnlag kan visdomstale defineres som tale som formidler innsikt i hvem Jesus Kristus er for oss. Hvilken betydning han har i Guds frelsesplan, i våre liv osv.
Det vi nå har skrevet, særlig om det bibelske kunnskaps-begrepet, er betydelig annerledes enn Clark og Wimber’s definisjoner av dette begrepet. I det følgende vil jeg påpeke noen problematiske følger av den oppfatningen som de gjør gjeldende:
1: Wimber, Clark og deres etterfølgere opererer med en definisjon av kunnskapsord som jeg ikke kan se er i samsvar med Bibelen. I praksis kan det føre til at den nådegaven Paulus i egentlig omtaler i 1. Kor 12: 8 fortrenges, eller erstattes med noe annet, nemlig læren om at Gud meddeler situasjonsrelaterte åpenbaringer til enkeltpersoner, menigheter etc.
2: Praksis som følger av at kunnskapsord defineres som meddelelser fra Gud, legger potensielt grunnlag for asymmetri mellom kristne, for maktmisbruk og autoritetsstrukturer.
3: Når kunnskapsord defineres som meddelelser direkte fra Gud gitt til enkeltpersoner, til menigheter og i spesifikke situasjoner, og i tillegg støttes i en lære om at slike meddelelser fra Gud oppnås ved å følge visse metoder, har man etablert en åpenbaringsinstans utenfor Bibelen. En åpenbaringsinstans som i kraft av sin karakter er annerledes enn Skriften og i flere henseender faktisk inkompatibel med den.
4: Metoden impliserer også at man må utvikle et bestemt forhold til Gud. Et grunnleggende premiss for dette forholdet er at Gud snakker, dersom man øver og lærer å lytte til ham. Da forutsettes det at mennesker selv kan bevege Gud til å tale, i kraft av disse metodene. Dermed reduseres Gud til en størrelse mennesker kan styre.
Jeg skrev innledningsvis at jeg gjennom mange år har fulgt med på det jeg har berørt i denne artikkelen. Jeg velger nå å føye til at jeg gjennom årene har møtt mennesker som har hatt krevende opplevelser i møte med det jeg har skrevet om i denne artikkelen. Jeg har dessverre gode grunner til å tenke at hele praksisen med å lytte til Guds stemme, motta kunnskapsord og åpenbaringer fører mange inn i bindende forhold og forestillinger om alt man selv må gjøre og oppleve for å kunne kalle meg en åndsfylt kristen, - eller kanskje kristent overhodet.
Hva skjer den dagen man må si til seg selv: Jeg hører ikke lenger noe? Eller når man må innrømme at det man mener å lese ut av følelser, fornemmelser eller tegn – ikke stemmer med virkeligheten? Hva om en konkret beskjed, angivelig fra Gud, formidlet gjennom et annet menneske, ikke stemmer med det jeg prøver å få til, eller med mitt liv overhodet? Hva om jeg rett og slett opplever det jeg ovenfor kalte «åpenbaringsdimensjonen, altså den overnaturlige virkelighet jeg skal leve i, som en innbilt «boble», som jeg går inn i når jeg oppsøker diverse arrangementer, og ut av når jeg går inn i min hverdag? Dessverre finnes det ikke så få åndelige havarier som kom da man ikke fikk det hele til å «fungere» lenger. Noen kjører seg fast i tvil og i det som kan kalte «opplevelses-trelldom» – et stadig jag etter nye opplevelser.
Den som kanskje opplever dette, trenger et evangelisk budskap. Det vil si, ord som ikke krever noe av deg, men som sier at Gud vil gjøre noe for deg: Gud møter deg slik i Bibelen. Den eneste metoden du trenger for å møte Guds ord der, er å løfte hånden, gripe den, åpne den og lese. Noen ganger føles dette tørt – du opplever kanskje ikke noe spesielt.
Andre ganger åpner Bibelen seg for deg, stanser deg for en tekst som taler til deg. Da er det Gud som handler i og gjennom Bibelens ord. Han vil, fremfor alt, vise deg hvem Jesus er, hva han i kraft av å være sann Gud og menneske har gjort for deg ved å dø på et kors og sone alle dine synder. Når du leser om dette, tror det og tar det til deg, setter budskapet spor i deg. Du er i frelsens forhold til den treenige Gud, og kan hvile i det.
Avslutning
Et spørsmål henger kanskje igjen når denne artikkelen skal runnes av. Er det helt umulig å tenke seg at Gud kan meddele seg utenom Skriften? Til det vil jeg svare at jeg ikke ser det som umulig. Det har nok skjedd fra tid til annen. Her har noen enkelte erfaringer, andre ikke. Erfaringer eller mangel på dem, er heldigvis ikke indikasjon på hvor åndelig man er. La oss derfor avslutningsvis gjenta at Gud viser oss til Skriften, for at vi i det daglige livet skal få kunnskap om ham og fellesskap med ham ved å lese den. Dersom han en sjelden gang vil meddele seg på annen måte til en person, gjør han det, uavhengig av hva denne selv foretar seg. Det eksisterer ingen metoder som vi kan anvende for å få slikt som dette til å skje, og det skal heller ikke utvikles slike metoder. Det er det ikke grunnlag for i Bibelen. Denne artikkelen handler om noe annet enn dette siste forbeholdet. Vi har presenter og vurdert en lære som hevder at man kan utvikle evne til å lytte til Guds stemme, motta personlige profetier, kunnskapsord etc. Vi har videre gjort rede for metoder som anvendes for å gjøre denne åpenbaringskilden tilgjengelig. Det vi da må konkludere med er, at når denne «kilden» anerkjennes som åpenbaring i tillegg til Skriften, så bryter man med det jeg innledningsvis kalte skriftprinsippet. Det vil si, den reformatoriske læren om at Gud bare har gitt en ord-åpenbaring, nemlig, Bibelen.
