Publisert

Billy Grahams liv og virke En langartikkel om en av verdens mest innflytelsesrike evangelister. Til inspirasjon og takknemlighet!


Ca leselengde:
32 min

Tekst: Egil Sjaastad



Det er april 1970. Jeg sitter inneklemt i Nidarøhallen sammen med venner fra gymnaset. På en svær skjerm ser jeg den verdenskjente evangelisten Billy Graham. Underlig nok oppleves han så nær. Det er som jeg sitter på fremste benk på bedehuset hjemme. Men i virkeligheten er han hundrevis av mil unna. Kampanjen kalles Euro 1970. Den overføres fra Dortmund til storbyer over hele Europa (som trøndere liker vi å si at Trondheim også er en storby.)

Den elektroniske tidsalder er for alvor i ferd med å bryte fram. Kristenledere fra ulike misjonsbevegelser og menigheter har gått sammen om å overføre møtene. Haller og idrettsarenaer blir leid, priser diskutert, teknikere engasjert, PR-komitéer utnevnt, felles bønnemøter arrangert, veiledere og sjelesørgere undervist, etterarbeid planlagt, busser leid for å frakte folk fra bygdene omkring. Noen må ta den sure jobben som parkeringsvakter. Et eller annet sted i byen sitter en tolk eller to og forbereder seg. Nervøsiteten merkes. De vet at deres tolkning kommer til å bli kommentert offentlig. Heldigvis vet de at Graham for lenge siden har lært seg å bruke korte setninger og gi tolkene god tid.

Hovedkomitéene leser daglig i avisene. Billy Grahams “korstog” kommenteres flittig. Avisredaksjonene i Trondheim diskuterer internt. Prater om nokså nærgående saker. Hva ligger det i ord som “født på ny” og “omvendelse”? Noen angriper hele kampanjen, andre forsvarer den. I en trønderavis skriver en journalist: “Graham forkynner Kristus. Hva er galt med det?”

Min far var i utgangspunktet skeptisk til slike kampanjer. Her skulle folk varmes opp av søt musikk, settes under psykologisk press, styres av en stemning, følge et miljøbestemt mønster, gå fram til podiet … Han var redd det ble lettvinte omvendelser av den slags. Hans skepsis ble etter hvert betraktelig dempet. Han leste og siterte flere ganger reportasjen fra nevnte journalist. Her forkynnes Bibelens Jesus, her lyder det et bibelsk budskap, og folk responderer på selve budskapet.

Vi satt i Nidarøhallen, hørte det store sangkoret ledet av Cliff Barrows, vi lyttet til George Beverly Sheas varme solistrøst. Og vi hørte Grahams forkynnelse. Den varte i ca. 40 min. Et høydepunkt kom da sangen “Just som jeg er” lød fra Dortmund. Vi sang samtidig, på norsk, og visste at samme sang nå synges på ulike språk i haller og på idrettsarenaer over hele Europa.
“Just som jeg er ei med et strå
av egen grunn å bygge på.
Jeg uforskyldt må nåde få
og kommer, o Guds lam, til deg.”

Under den dempede sangen sto Billy Graham på prekestolen. I dyp konsentrasjon. Han inviterte folk til å gi sine liv til Kristus. Herr gang var dette en stor påkjenning for ham. Han kjempet for for Guds ansikt i bønn mens han innbød. En inderlig omsorg for forkomne mennesker i ulike samfunnslag lå på ham. Dette kan bli en avgjørende kveld i deres liv. Jeg er helt avhengig av Guds Ånd. Hver eneste gang. Ånden, ikke jeg, kan bevege hjertene og føre dem til sann omvendelse. Samtidig visste han også: Nå bekreftes eller avkreftes medienes tanker om hvor vellykket aksjonen er.

På bussen tilbake sitter vi og tenker over det vi har opplevd. Og vi vet: Titusener sitter nå i biler eller busser og tenker akkurat som oss. Og noen tenker: Hva med meg? Hvordan er mitt forhold til Gud?
I biografien sin på 750 sider, “Just as I am” gir Billy Graham oss mange glimt fra sine mange “crusades” over hele verden. Det dreier seg faktisk om i alt 400 “korstog” på alle seks kontinenter. Helt fra første stund har han villet unngå inntrykket av at dette er “Billy Grahams egen aksjon”. Han har vært avhengig av teamet som rundt seg. Det kunne vi merke helt oppe i Nidarøhallen. Men vi skjønte også: Hele konseptet forutsetter en storpredikant av unikt format. Og denne predikanten er bondesønnen Billy Graham fra North Carolina.

Omvendelsen

Billy Graham ble født i 1918. Han lærte tidlig å kjenne livet på en amerikansk farm. Tidlig i tenårene var han i fjøset både morgen og kveld og håndmelket 20 kyr. Hjemmet var preget av en sterk kristen tradisjon. Barnelærdommen i dens presbyterianske form skulle læres utenat. Mor og far hadde klare moralkodekser. Samlivsetikken i miljøet var preget av Bibelens lære og knyttet seksuallivet til ekteskapet. Han skildrer blant annet hvordan han som tenåring ble fristet til å bli med ei jente til sengs. En sterk og reell fristelse. Men han gjorde som Josef. Han rømte unna. I ettertid ga han mor og far æren for dette.

Først i forbindelse med vekkelsesmøtene ved forkynneren Mordekai Ham på 30-tallet opplevde foreldrene et åndelig gjennombrudd. Det skulle han selv også komme til å oppleve. Han var 16 år, glad i idrett, opptatt med jenter, fascinert av bilkjøring og gjennomsnittlig skoleflink. Han var seriøs, men han var også – tross sin noe reserverte personlighetstype – oppfinnsom og ville prøve grensene.
Dr. Hams møter ville han ikke gå på. Men en venn sa: “Ham er en ‘fighting preacher’!” Da tentes interessen.

Så satt han der, kveld etter kveld. Dr. Ham forkynte radikalt om bruddet med syndelivet og eksemplifiserte på en nærgående måte. Men den kvelden Billy bestemte seg, avsluttet Ham talen sin med Rom 5:8: “Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere”. Forsamlingen sang: “Nesten en kristen, jeg har ei ro, nesten en kristen, nær ved å tro”, og under denne sangen gikk 16-åringen fram – sammen med 3-400 andre.

Billy kjente ingen følelsesrus. Slikt lå ikke for ham. Da han dagen etterpå melket kyrne, spiste frokost og tok skolebussen, visste han likevel: Nå har livet fått en ny begynnelse. Senere var han aldri i tvil om at han ble født på ny denne kvelden.

Sommeren etter hadde han en spennende jobb: Sammen med et par kamerater gikk han fra dør til dør for å selge koster og børster. Kallet til å vitne hadde allerede grepet ham. Dette førte i det minste til at han lærte å gå bønnens vei – for han ba til Gud om gode samtaler hver gang han skulle banke på nye dører.

Predikant? Jeg?

Da Billys far kjørte ham og de to beste kameratene til Bob Jones College i Tennessee, kjente han en kribling. Hva nå? Jeg er på vei til et bibelseminar. Jeg skal trenge inn i bibeltekster. Jeg skal lære å preke. Den første evangelisten jeg har hørt, er Billy Sunday. Han var en kjent ballspiller i ungdommen. Den andre evangelisten, Mordekai Ham, var selger. Jeg har vært begge deler!

Men høsten førte med seg store frustrasjoner. Reglementet var stramt og ble gjennomført meget rigid. Billy Graham slet med motivasjonen og kom inn i åndelig mørke. Hans mor fikk ved årsskiftet overført ham til Florida Bible Institute. Der møtte han en levende kristendomsform, en frisk og entusiastisk stab og åpne samtaler. Han fulgte selv med stort utbytte “The dean of men”s timer i pastoralteologi, og han deltok i ulike aktiviteter. Ja, han ble etter hvert en erfaren gatepredikant. Klassekameratene skjønte at han hadde gaver til å forkynne for “utenforstående”.

En kveld bøyde han kne et sted ute i det fri. Bønnen lød omtrent slik: “Gud, vil du jeg skal tjene deg gjennom livet, er jeg villig.”

En gang ble han utfordret til å forkynne ved en møteserie i en ”Southern Baptist”-kirke. Møteserien skulle overføres i radio. 20-åringen forberedte seg grundig og “prøvepreket” daglig for seg selv inne i en tom kirke. Hele 80 mennesker overga seg til Gud.

Døpt tre ganger

Billy Grahams foreldre hadde båret ham til dåp i den lokale presbyterianske kirken. I Florida ble han overbevist om at “troendes dåp” var det rette. “The Dean” døpte ham ved full neddykking. Men Graham er ærlig i biografien. Han forteller litt forlegent om at han gjennom sin kontakt med baptistkirken fant det best å bli døpt en tredje gang. Lederne i “Southern Baptists” ønsket at forkynnerne skulle være døpt i deres egen sammenheng under deres overoppsyn.

Senhøstes 1938 ble han derfor døpt i Silver Lake mens ledere fra menigheten sto ved stranda og bevitnet det hele. Nå kunne han med større frimodighet være deres predikant. I hans teologi var dåpen nå “et ytre tegn på den indre nåde”, ikke noe nådemiddel i seg selv. Derfor var ikke dette så stort problem.

I mai 1940 ble han som 21-åring uteksaminert fra Florida Bible Institute. Han hadde tilegnet seg en konservativ teologi med et sterkt syn på Bibelens autoritet. Han visste nå at Gud hadde valgt ham ut til å være predikant på livstid. Men han skjønte også at han burde skaffe seg større teologisk forankring og mer kulturkunnskap. Også andre mente han burde få seg en større faglig plattform og mer skolering.
Derfor havnet han på Wheaton College. Her var det et mer akademisk studium. Han tok kurser i antropologi – læren om mennesket – og kulturkunnskap.

Tiden ved Wheaton College i Chicago både ble et “åndelig og intellektuelt vendepunkt for meg”, sier han. Den modnet ham for en tverrkulturell forkynnergjerning. Men den ble også et vendepunkt på andre måter.

Ruth – og barna

Ruth Bell het hun. Misjonærdatter fra China. Faren var misjonslege. Ruth hadde vokst opp i Østens rike, og hun hadde gått på high school i Puonguang i dagens Nord-Korea. Hun levde et meget disiplinert åndelig liv, men hadde et utadvendt og vinnende vesen. Billy hadde hatt et par kjærester før, men når Ruth kommer i hans vei, blir omtalen hans blomstrende. Han er dypt begeistret. “Jeg var den mannen hun skulle gifte seg med.”

Ruth ble betatt av denne medstudenten som allerede hadde ført mange mennesker til tro. Men like sterkt som han opplevde forkynnerkallet, like sterkt opplevde hun misjonærkallet. Hun ville til Tibet som misjonær. Tanken på utreise var ikke helt fremmed for Billy heller.

Tiden gikk, det ble mange om og men. En dag hadde Billy med en forlovelsesring til henne. Hun “forsvarte seg” med at hun først måtte spørre foreldrene. Hun sendte dem et telegram: “Bill (Billy) har gitt meg en ring, kan jeg bruke den?” De svarte straks: “Ja, hvis den passer!” Dermed hadde Billy Graham og Ruth gjort et valg som kom til å få en enorm betydning for hans gjerning.

De giftet seg august 1943 – i en presbyteriansk kirke. Ruth ville ikke døpe seg om igjen. Det avspeiler forresten litt av hennes selvstendighet og personlige styrke. Hun underordnet seg sin mann, men aldri på noen servil måte. En gang Billy Graham ble fascinert av noen som ville arbeide seriøst for hans kandidatur som president i USA, sette hun foten kraftig ned. “Da vil du i tilfelle ville bli en fraskilt mann!” Egentlig var han selv enig. Han var og ble evangelist, det repeterte han hver gang noen lokket med andre stillinger.

Billy Grahams savnet henne dypt da han var ute på sine ukes- og månedslange “crusades” – korstog. Noen ganger ble hun med. Da var hun sjelesørger for søkende mennesker. Mens han måtte til hotellet og sove ut etter en anstrengende dag, kunne hun samtale med folk til langt på natt. Hun var selv godt teologisk skolert, hadde en sterk åndelig motivasjon – og nådegave til å oppmuntre sin mann.

De første årene var besteforeldrene på begge sider til hjelp med barna. Ruth var likevel stort sett hjemme og holdt styr på familien under fars fravær. Men de hadde hyppige telefonsamtaler. Når Billy kom sliten hjem fra møteserier, viste hun både teft for og ork til å legge an privatlivet slik at han virkelig fikk hvile og psykisk-åndelig restitusjon.

Men det røynet på. Sønnen Franklins periode med narkotika, kvinner og alkohol, ble en tøff tid for foreldrene. En ettertankens tid. Ruth var den som kjente det sterkest på kroppen. I 1978 så hun noen av de samme problemene i andre forkynner-familier. Da skrev hun følgende:
“But
what of the ones
forsaken,
Lord,
even for You?
These sons
now grown
who’ve never known
fathers who
had undertaken
to leave all
and follow You?
Some sons,
wounded beyond repair,
bitter, confused, lost,
these are the ones
for whom
mothers weep,
bringing to You
in prayer
nights they cannot sleep –
these, Lord,
are what it costs.”

Billy Graham skriver selv om dette problemet i sin siste bok. Saken har likevel mange sider. Ruths og Billys egne barn fikk mye kvalitetstid med far de periodene av året han var hjemme. Men hans honnør går til Ruth og hennes gode humør, offervillige innstilling og klare meninger. Medarbeidere sa: «Det hadde ikke vært noen Billy Graham slik vi kjenner ham, om ikke det hadde vært for Ruth.»

Det var for øvrig et problem at han etter hvert ble verdenskjent. Biler stanset biler utenfor boligen deres. Folk glodde. Ja, turistbusser kunne stanse og håpe at noen, aller helst Billy selv, viste seg. Familien kunne ikke spise middag sammen ute. Det ville belaste barna.

Dette førte til at de (med Ruth i spissen!) fikk bygd et hus utenfor allfarvei, ved Appalachian Mountains i North Carolina. Det ble en velsignelse for familien.

“Youth for Christ International”

Tilbake til den første predikanttiden: Billy tenkte alvorlig på å bli feltprest. Men så kom han under innflytelse av Torrey Johnson, en offensiv ung kristenleder som nå ønsket å organisere møtekampanjer for ungdom over hele USA, ja, om mulig enda lenger utover. Han ville kalle virksomheten “Youth for Christ International”. Billy Graham ble grepet av ideen og muligheten for å forkynne for store ungdomsflokker. Han svarte ja og ble den første fulltidsevangelisten i organisasjonen. De hadde møteserier i hele Midtvesten, og i ungdommelig iver dro de til Europa for å plante YFC-ideen flere steder.

De vant respekt, og Billy Graham fikk derfor også andre utfordringer. Rektoren ved et bibelseminar i Minneapolis var en aldrende og meget respektert bibellærer. Under en konferanse hvor Billy Graham talte, annonserte han at han nå overlot sin Elia-kappe til sin unge profet Elisha (Billy). Billy Graham svarte ja – med forbehold – for en interimfase. Han aktet nemlig ikke å forlate evangelistgjerningen.

om rektor “fjernstyrte” han i stor grad skolen, oppgraderte den og fikk svært nyttig administrativ erfaring I 1952 sa han fra seg stillingen. Dobbeltkjøret ble umulig. I brev til foreldrene skrev han etter oppsigelsen: “Jeg har aldri følt meg så vel i hele mitt liv. Å få ansvaret for skolen ut av tankene har vært en veldig lettelse.”

Youth for Christ hadde primært ungdom som målgruppe. Billy Graham ønsket nå å opprette noe med en bredere målgruppe: Det skulle bli et kraftsentrum for verdens kristenhet i flere tiår, nemlig Billy Graham Evangelistic Association (BGEA).

Gjennomslag i USA

En kampanje i Los Angeles i 1949 vakte oppsikt i hele USA. Den 30-årige predikanten ble landskjent. Årsaken var ikke bare tilstrømningen av folk. Vel så viktig var det at den populære programlederen, Stuart Hamblen, inviterte Billy Graham som gjest i et radioshow. Billy nølte nok en stund. Ville han være med i et program sponset av et tobakkskompani? Stuart var dessuten ikke kjent som noen from mann, mildest talt. Men han tok sjansen.

Hamlden overrasket tilhørerne! Han anbefalte dem å dra på Billy Grahams stadion-møter. Selv dukket han også opp på flere møter … og kom etter hvert i nød for sine synder. En natt klokken halv fem ringte en gråtkvalt stemme. Han ville møte Billy så snart som mulig. Billy vekte Ruth og to medarbeidere. Nå måtte de be til Gud.

Den natten ble Stuart Hamlden en kristen.

Hans omvendelse vakte stor oppsikt. Møtekampanjen måtte fortsette. Mediene sto allerede kvelden etter i kø for å få kommentarer. Flere og flere omvendelseshistorier begynte å fylle avisspaltene. “Old-time religion sweeps Los Angeles” kunne de lese så langt borte som i Indiana. Dermed var Billy Grahams navn og aksjonsform blitt presentert for folk flest i USA. Han var blitt landskjent.

London 1954

En kampanje i London i 1954 hadde en tilsvarende virkning - på verdensplan. Ledere fra mange ulike kirker hadde gått sammen, planlagt kampanjen nøye og sikret økonomien. Oppfordringen til bønn for London og England gikk ut over hele verden. Mediene kom på banen. Møteseriene i USA ble nå kjent for flere enn den indre krets.

Da Billy Graham og hans team kom over havet, ble det pressekonferanse. 150 møtte fram. “Jeg har kommet for å forkynne Kristus”, sa han. “Er det et budskap som dere trenger i London? Ja, det budskapet er for hele verden. Evangeliet er et budskap om håp for enkeltindividet, for samfunnet og for verden.” Omtrent slik talte han til mediene. Og han visste at bønnegrupper verden over støttet opp om møtene, tusener ba helt borte i India!

Stadion kunne romme 12 000. Tilstrømning ble enorm. Allerede første lørdag kveld regnet politiet med at det var over 30 000 utenfor stadion som ikke kunne komme inn. Møtene pågikk i samfulle ti uker. Billy Grahams prekenrepertoar var snart alt for lite. Han måtte etter hvert forberede hver preken fra bunnen av. Siste møtet – nå på Wembley Stadium – samlet over 120 000 tilhørere. Storfolk i hopetall hadde tilsagt sitt nærvær, og Billy kjente en stund fristelsen til å preke over et annet tema enn det han hadde tenkt. Men han lot det stå til: “Velg i dag hvem dere vil tjene!” Hele 2000 gikk fram for å overgi seg til Gud.

Møtene førte til at Winston Churchill ønsket å møte ham og spise lunsj sammen med ham. Churchill gratulerte ham og sa at verken Marylin Monroe eller han selv hadde greid å fylle Wembley. Billy Graham ga så Churchill en innføring i selve hemmeligheten: Evangeliets egen kraft. Når så mange forkynnere innen kirken har glidd bort fra selve evangeliet, viser det seg nå at folk ønsker å høre det rett fram fra Bibelen.

Churchill innrømte at han så mørkt på utviklingen. “Er du uten håp for din egen sjels frelse?” spurte Billy Graham. “Jeg tenker mye på det”, sa Churchill. Så kunne han undervise den store statslederen om frelsens vei og om Jesu gjenkomst.

Forkynnelse er hardt arbeid, især for en som ønsker å leve med i samtidskulturen og være åpen for mediene. Lange møteserier kunne gå på helsen løs. Billy måtte leve i en konstant åndelig fornyelse. Møtekampanjen i London på 12 uker og en tilsvarende kampanje i New York i 1957 ble utvidet til 16 uker. Selvsagt tappet dette han for krefter – og mange kilo. En gang tok han av rundt 10 kilo.

Forespørsler fra alle kanter

Vi har dvelt såpass mye ved disse to kampanjene nettopp fordi de kom til å få avgjørende betydning for Billy Grahams posisjon over hele verden. Kristne misjonsbevegelser og kirker oppdaget BGEAs strategi: Å satse offensivt på store idrettsarenaer, få mange med i samarbeidet, bruke mediene og komme på sakskartet blant alle mennesker i storbyene. De skjønte at kampanjeideen fra eldre tider (jf. Moody m.fl.) ikke var utdatert. En måtte bare ta alle moderne hjelpemidler i bruk, og Guds folk på tvers av konfesjonsgrensene samlet seg til inderlig bønn.

Flere steder tok vekkelsespredikanter etter. I Norge fikk vi en John Olav Larsen med sine teltkirkekampanjer.

Graham og hans team fikk forespørsler fra inn og utland. De satte høye krav til lokale komiteer. Den enkelte kampanje måtte bli et samlende offensivt framstøt, hvis ikke svarte de nei.

Billy Graham har alltid vært en bønnens mann. I bønn over en åpen Bibel tilegnet han seg tidlig en dristighet på evangeliets vegne som er uten sidestykke. Hans posisjon ga ham etter hvert inngang de utroligste steder. Kirkeledere og politikere av ulik farge tok imot ham som gjest og la til rette for kampanjer. Han “inntok” storbyer i India, Afrika, Sør-Amerika, Australia.

Særlig oppsikt – og kritikk – vakte hans møter i Sovjetunionen på 80-tallet. Mange mente at kommunistiske krefter ville utnytte ham. Men også der slapp han til med sitt budskap. Han merket forøvrig at kommunismens æra gikk mot slutten, og han hadde spennende samtaler både med Jeltsin og Gorbachov. Etter at jernteppet falt hadde han en ny kampanje i Moskva. En fjerdedel av de 155 000 tilhørerne søkte sjelesorg. I noen grad skjedde noe lignende andre steder i Øst-Europa.

Siden Ruth var misjonærdatter fra Kina, ønsket de å finne arenaer også i Midtens rike. Det er nesten ufattelig å lese hvordan han fant åpne dører inne i Kina.

Viktige prinsipper

Under en kampanje i Modesto tidlig på 50-tallet satte teamet av tid til bønn og åpen samtale om de etiske utfordringene tjenesten stilte dem overfor. Resultatet ble det Cliff Barrows kalte “Modesto Manifesto”. Dette består av fire punkter:
1) Orden i økonomien og klare retningslinjer for hvordan penger samles inn og forvaltes. Avlønningen til Billy Graham og de andre i teamet måtte tåle lyset og være under andres kontroll.
2) Klar standard når det gjelder forholdet mellom menn og kvinner. Billy Graham hadde senere aldri sjelesorg på tomannshånd i et lukket rom med kvinner. Da Hillary Clinton engang på 90-tallet ba om en samtale med ham, gjorde han det klart for henne at han av prinsipp ikke hadde privat lunsj med en kvinne – med unntak av Ruth. Ingen skulle med rette kunne kaste noe mistankens lys over hans virke. Hillary Clinton forsto dette fullt ut, og de hadde sin samtale i matsalen i et hotell.
3) God kontakt med det jevne forsamlingsarbeidet. Billy Graham hadde selv som ung en pastortjeneste og visste at ingen kan “leve på” en vekkelseskampanje. Gud vil at hans barn skal ha en fast tilhørighet til et forsamlingsliv. Kampanjene må i sitt opplegg og i sine samarbeidsrelasjoner ta bevisst hensyn til dette. Oppfølgingsarbeidet må skje på dette “grunnplanet”.
4) Troverdig statistikk. Fristelsen til å overdrive når det gjelder tall på frammøtte og tall på folk som kommer fram under møtene, er nærliggende. Den skal motstås. De ville være absolutt ærlige. Rapporteringen skulle heller være i underkant enn overkant.

Presidentenes sjelesørger

Billy Graham kom på en underlig måte USAs skiftende presidenter inn på livet. Det har sammenheng med at de visste han samlet store folkemasser. Men det nære vennskap han fikk med flere av dem, kan ikke forklares bare ved dette. Han ble fortrolig med dem, spilte golf – og kunne være tilstede i kritiske episoder i deres personlige liv. I selvbiografien skriver han bl.a. om sin lange kontakt med Dwight Eisenhower (1953-1961). Allerede i 1952, mens valgkampen pågikk, ville Eisenhower gjerne bli kjent med ham. Han lyttet og var meget interessert.

Noe senere innrømte Eisenhower at han selv hadde kommet langt bort fra sin barndoms kristendom. Men nå var han åpen for å melde seg inn i en kirke. Etter presidentvalget ba han Billy Graham om å finne et bibelord til edsavleggelsen. I 1955 ba han Graham hjem på et privat besøk. De satt sammen ved peisen og presidenten spurte: “Billy, tror du på himmelen?” Graham bekreftet det. Eisenhower fortsatte: “Gi meg nå dine grunner for det.” Billy Graham slo opp og leste flere bibelord om frelsen og himmelen for ham. “Hvordan kan en person vite at han er på vei til himmelen?” spurte presidenten. Billy Graham hadde flere ganger gått igjennom sentrale bibelord for ham. Nå var anledningen der igjen. Det han forkynte på stormøter for titusener, lød nå for USAs president i en varm atmosfære ved peisen. Han la fram korsets budskap med enkle ord. “I sensed he was reassured”, forteller Graham. Jeg merket at han fikk visshet.

I 1968 lå Eisenhower dødssyk. Billy Graham kom på et siste besøk. Den syke lå i senga med puter under overkroppen og med ledninger som ga ham intravenøs næring. Han ba sykepersonalet forlate rommet, tok Billy Grahams hånd, så ham inn i øynene og sa: “Billy, du har fortalt meg hvordan jeg kan være trygg på at mine synder er tilgitt, og at jeg er på vei til himmelen. Kan du fortelle det en gang til?”
For siste gang leste Billy Graham fra NT for ham. Eks-presidenten fikk igjen høre de mest kjente ordene om frelsen i Kristus. Med sin hånd i Eisenhowers ba Graham deretter en kort bønn.
“Takk!” sa Eisenhower. “I am ready.” Jeg er klar.

Lignende historier kunne fortelles om flere av presidentene. Et særlig nært forhold hadde han til Richard Nixon. Watergateskandalen ble en kolossal påkjenning også for Billy Graham. Han kom i medias søkelys fordi pressen kunne avsløre samtaler de to imellom. Disse kunne tolkes i Grahams disfavør.

Underlig for oss i Norge er det å lese at George Bush påkalte Graham og ba han og Ruth være hos dem privat den kvelden Golfkrigen startet. De satt i sofaen og så TV, Bush gikk ut for å holde en direktetale på samme kanal for det amerikanske folket. Han kom tilbake, fikk en forsiktig og god respons fra Billy Graham som så ba en bønn om at denne skjebnesvangre tiden i verdens historie måtte få en så god og rask ende som mulig.

Konferanser

Fra 60-årene av tok Billy Graham initiativ til store og viktige konferanser om evangelisering og misjon. BGEA hadde økonomi og bred tillit. Den viktigste konferansen ble uten tvil Lausannemøtet i 1974. Billy Graham var initiativtaker og det samlende punkt selv om John Stott har hovedæren for den såkalte Lausannepakten. Den førte til en sterk samling blant evangelikale verden over. Kirkenes Verdensråd hadde mer og mer sporet av og mistet synet for kristendommens hovedsak: At evangeliet om riket, ordet om omvendelse og syndenes forlatelse, skal forkynnes til et vitnesbyrd for alle folkeslag.

Graham selv satte de store evangelistkonferansene i Amsterdam i 83 og 86 aller høyest. Her samlet han evangelister fra hele verden. Kriteriet var begrepet “itinerant”: Evangelistene måtte være “omreisende” og ikke primært ha sin tjeneste i en enkeltforsamling. Enorme kulturelle forskjeller avtegnet seg blant deltakerne. Dette måtte bespisning og innkvartering ta hensyn til. Mange ble sponset, de hadde ikke økonomi selv.

Billy Grahams visjon i 83 var å samle evangelister om et felles budskap, uttrykt i 15 “affirmations”, teser. Til hver enkelt av disse tesene skrev han selv i ettertid en lengre kommentar og ga dem ut i boken “A Biblical Standard For Evangelists”. Under konferansen i 86 (som samlet over 8000 evangelister) var denne boken et felles fundament. Rent teologisk ligger den nær Lausannepakten, men er innsiktet mot den omreisende forkynners gjerning og budskap. Her er en sterk vekt på at folk må bli omvendt og få sine synder tilgitt. Evighetsalvoret trer tydelig fram. Evangelistene skal i sin forkynnelse avspeile at de regner med en evig fortapelse. De skal kalle mennesker til frelse – av nåde alene ved troen på gudmennesket og forsoneren Jesus Kristus.

Refleksjoner

Til slutt noen refleksjoner Billy Grahams virksomhet og forkynnelse:
• Billy Graham har hele tiden hatt et tydelig siktepunkt: Å nå ikke-kristne mennesker med kallet til omvendelse. Omvendelsesforkynnelsen er voluntaristisk, dvs. han appellerer til viljen. Begrep som “make a commitment for Christ” og “decision” går stadig igjen. Ikke for ingenting fikk et av bladene han tok initiativ til, navnet “Decision”. Han betoner dette annerledes enn klassiske lutheranere og kalvinister. Billy Graham er i dette spørsmålet arminianer og legger stor vekt på enkeltmenneskets avgjørelse. Samtidig kunne han selv karakterisere sin forkynnelse ved uttrykket “to preach Christ”. Han visste at korsets ord måtte stå i sentrum om Ånden skal få herliggjøre Kristus og kalle folk til tro. Han har ikke vært snever i temavalget.
• Billy Graham har hatt et meget disiplinert andaktsliv og daglig brukt mye tid i bønn. Han har fra ungdomsårene vært en bønnens mann og aldri skammet seg ved å ta initiativ til bønn – i situasjoner der de fleste av oss neppe ville våget. Et sted i biografien får vi et glimt av ham knelende ved en seng sammen daværende guvernør Bill Clinton. I sengen ligger ved Clintons aldrende og syke pastor. De ber for en møtekampanje og legger det hele i Herrens hånd.
• Billy Graham avspeiler en tenkning om forholdet kristendom/politikk som ikke er lett å sette på en formel. “The Prince of Peace” er et uttrykk han ofte har brukt om Jesus. Han utdyper dette i tre punkt:
a) Jesus har med sin død skapt fred mellom synderen og Gud.
b) Jesus gir fred i hjertene når vi vender oss til ham og bekjenner våre synder.
c) Jesus skaper fred mellom mennesker. Dette er egentlig Billy Grahams løsning på ufreden i verden.
Dette la han aldri skjul på, heller ikke i sine lunsjer med toppledere i den kommunistiske verden. Han så selv eksempler på at vekkelser kan forandre det politiske klima og skape noe nytt. Den lutherske to-regiments-læren hørte neppe med i pensum i hans studietid. Den tilrettelegger forholdet kristendom og politikk annerledes. I sin første tid var Billy Graham, som mange amerikanere, for øvrig meget antikommunistisk. Her skjedde det nok en endring over tid, en endring som muliggjorde nære samtaler med kommunistiske ledere verden over.
For ikke å gjøre ham urett, skal det understrekes at han aldri tenkte at verden kan bli fullkommen i dette tidsløp. Hans forankring i Bibelen og trosbekjennelsen gjorde at han med styrke forkynte om Jesu gjenkomst til dom og hans opprettelse av det evige gudsriket for alle som tror.
• Billy Graham begynte tidlig å legge vekt på likeverdet mellom ulike folkegrupper. Han nektet å preke i forsamlinger der svarte ikke var velkomne. “Segregation” stred mot hans prinsipper. Dette sosialetiske engasjementet ble forsterket ved vennskapet med Martin Luther King. King skjønte fort at han ikke skulle be Graham med på demonstrasjoner i gatene. Det ville kunne ødelegge for begge. Da Martin Luther King døde, sørget Graham dypt og oppriktig.
• I evangelikale kretser har enkelttolkninger av bibeltekster om endetiden vært gjenstand for mye strid. Billy Graham har her stort sett holdt seg til de samlende tema slik de er uttrykt i trosbekjennelsen (Jesu gjenkomst til dom, legemets oppstandelse og det evige liv). Han synes ikke å ha villet gå inn på kontroverstema som tusenårsriket, Israels plass i endetiden, opprykkelsen osv. Trolig har dette vært en bevisst strategi. Ved å holde fram sin enkle Kristusforkynnelse har han styrt unna kontroverser og ikke egget forkynnere med eskatologiske “kjepphester” til motsigelse.
• Derimot har hans åpenhet mot den katolske og ortodokse kirke vært et problem. Egentlig er det ufattelig at han fikk så stor inngang i katolske kretser som han gjorde. Han holdt god kontakt med paven, og mange steder var romersk-katolske og ortodokse kirker medarrangører av kampanjer. Det hendte også liberale kirkeledere ble med. Billy Graham brukte aldri sterke ord mot dem offentlig. De visste hvor han sto, og prinsippet var: Vil de samarbeide med meg om mitt evangeliske budskap, så velkommen! At dette lett kunne føre til en “minste felles multiplum”-teologi, ja, en av-teologisering av budskapet, har ikke uten grunn vært påpekt. Og kristne ledere og menigheter uten Grahams format har, ved å følge hans eksempel, opplagt virket legitimerende for bibelkritisk teologi og romersk-katolsk vranglære.
I forbindelse med Lausannemøtet hadde Billy Graham noen sterke teologiske markeringer. Men hans “romslighet” og skepsis mot å si et offentlig og adressert nei til vranglæren, ble problematisert av ledere som Carl Fr. Wisløff og Peter Beyerhaus.
• Billy Graham har i hele sitt liv sett etter tjenlige og nye virkemidler for å nå folk med evangeliet. Han og hans team var allerede før 1950 forbilledlige i “erobringen” av nyere medier. Han opptrådte frimodig på TV og begynte tidlig å bruke TV, radio og skriftlige medier. Selv om kampanjene var preget av Cliff Barrows og George Beverly Sheas musikalske idealer, har han prinsipielt ikke vært fremmed for å bruke musikk fra mange ulike kulturer. Drama og kreative opplegg har hele tiden hatt en viss plass. Men den muntlige forkynnelsen av Guds ord har likevel vært pulsslaget. Hans egen nådegave, hans åndsutrustning på prekestolen og hans enkle tillit til Bibelens ord og dets virkekraft kjennetegnet kampanjene.
• Omtalen ovenfor av hans samarbeid med katolske kirkeledere og kontakt med liberale kristne kan misforstås. La meg derfor gjengi noe av det han forteller fra tiden da han var rektor i Minnesota. Han hadde fått mye ansvar og var allerede kjent som kampanjeevangelist. En kamerat begynte å forsvare bibelkritiske tanker. Nå kom han inn i en personlig krise. Karl Barths og Reinhold Niebuhrs tanker skapte forvirring og tvil. Hans forgjenger som rektor var en sterk fundamentalist. Hva nå med meg? Er jeg i ferd med å bli en hykler? Er Bibelen troverdig? Hvordan kan jeg forsvare å dra til Los Angeles og preke til titusener når jeg tviler på Ordets autoritet?
En måneskinnskveld i 1949 kjempet han med disse tankene. Han endte på kne ute i skogen: “Far, jeg gir min tilslutning til at dette er Ditt Ord – ved tro. Jeg vil la troen få ligge bak mine spørsmål og min tvil, og jeg vil tro at dette er Ditt inspirerte Ord.” Da han reiste seg, kjente han Guds kraft og nærvær som før. “I mitt hjerte og sinn visste jeg at en åndelig kamp var utkjempet – og vunnet”.
På tross av sin romslighet i samarbeidsrelasjoner har dette bibelsynet og en enkel bibeltillit fulgt ham hele livet. Anfektelsene i 1949 modnet ham, og “seieren” den gangen ga ham åndelig autoritet på prekestolen. “The Bible says”.
…..
Billy Graham døde 21. feb 2018. Hans tid som verdensevangelist ble stort sett avviklet på 1990-tallet. Den typen kampanjer som han drev, synes ikke å være “in” i dagens kirkeliv, især ikke i den vestlige verden. Sekulariseringen har gått sin gang. Graham kunne mange steder i utgangspunktet regne med en respekt for Guds ord. Slik er det ikke lenger.

Samtidig er det tankevekkende at han nådde inn i såpass forskjellige kulturer med sitt budskap. Han kontekstualiserte budskapet, sier vi gjerne. Men budskapets innhold var det samme, og han erfarte stadig vekk at det aktualiserte seg selv!

Billy Grahams livsgjerning bør være en tankevekker for oss. Den inspirerer oss til å tro at det også i dag er mulig å samle folk om det ord som “aldri skal forgå”.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
32 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Egil Sjaastad.
  Egil Sjaastad er dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.
   Ressurser av Egil Sjaastad
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.