Publisert

Den norske kirke og samkjønnet samliv 


Ca leselengde:
21 min

Egil Sjaastad gir i denne langartikkelen et historisk innblikk i debatten om samkjønnet samliv i Den norske kirke. Han begynner med å tegne bakgrunnen for Den norske kirkes posisjon i Norge og dens strukturelle oppbygning. Deretter omtaler han arbeidet i ulike råd og utvalg på 90- tallet om homofilispørsmålet og biskopenes respons på daværende tidspunkt.

Så kom den nye ekteskapsloven i 2008 og dens betydning for kirken som vigselsaktør. Inn i debatten var også flere klare stemmer for at de Bibelske tekstene hadde relevans og autoritet også i dag. Kirkemøtet i 2014 tok ikke stilling til saken, men omtalte den ikke som kirkesplittende. En enorm mobilisering frem mot kirkemøtet i 2016 ble satt i verk og en ny lære i kirken ble vedtatt.

Biskopene er i utgangspunktet delt i saken, men uttaler at det er viktig med aksept for to syn innad i kirken. Sjaastad trekker frem de mest markante stemmene fra lavkirkelig hold og komme til sist med sin anbefaling til oss som lesere om hvordan vi skal og kan håndtere situasjonen videre.


Spørsmålet om homofilt samliv har i over 20 år vært Den norske kirkes største stridsspørsmål. Under det siste Kirkemøtet kom det til en slags avklaring. Vedtaket derfra er blitt møtt både med begeistring, med aksept og med oppgitthet – alt etter hvordan en er plassert i kirkebildet, og hva en tenker om Bibelens autoritet. Jeg vil her gi et riss av debatten og inkludere refleksjoner om situasjonen per i dag.

Den norske kirke som folkekirke

Den norske kirke var helt fra kristningstiden en statskirke. I grunnloven av 1814 ble det uttrykkelig skrevet at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Statsstyret hadde styringsretten over kirken. Gjennom 18-hundretallet prøvde den såkalte reformbevegelsen å fremme ulike forslag om større kirkelig selvstyre. Dette resulterte etter hvert i lov om menighetsråd av 1920.

I 1933 ble det opprettet demokratisk valgte bispedømmeråd for bispedømmene. Disse fikk et eget fellesråd fra 1963. Dermed fantes det et kirkelig sentralorgan ved siden av Kirkedepartementet. Kirkerådet ble opprettet ved lov av 1969, som en videreutvikling av Bispedømmenes fellesråd. I 1984 ble Bispedømmenes fellesmøte omdannet til Kirkemøtet. Relasjonen mellom bispemøtet og kirkemøtet har vært til debatt, men uansett nådde kirkedemokratiet et foreløpig mål i 1984.

Fortsatt statskirke

Men kirken var fortsatt statskirke, og staten utnevnte biskopene. Flere og flere, både innen kirken og i politiske partier, mente tiden var inne for et fullt kirkelig selvstyre. For å utrede sakens ulike sider ble det såkalte Gjønnesutvalget nedsatt i 2003. Debatten under og etter dette utvalgets arbeid viste at mange politikere ville hindre at et mindretall av sterkt engasjerte kirkegjengere kunne gjøre kirken til en snevrere kirke. For en folkekirke skal være folkets kirke.

Det såkalte kirkeforliket av 2008 trådte i kraft i mai 2012. Forliket medførte betydelige endringer i Grunnloven og ga ‘kirken selv’ retten til å utnevne biskoper og proster via demokratiske valg. En ny grunnlovstekst tydeliggjorde at staten ikke lenger har en "offentlig religion". Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vil bli likebehandlet. Den norske kirke skal likevel være i en særstilling. Den

forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten. Grunnloven § 16

Ennå i 2016 er det flere konkrete forhold, f.eks. i tilretteleggingen av økonomiske spørsmål, som krever avklaring. Men statskirkeordningen har falt for godt. Valgordningen til kirkens ulike råd er demokratisk og har ingen andre ‘kirkelige garantier’ enn at den stemmeberettigede er døpt medlem av kirken.

Blant de mest lavkirkelige har stadig vært understreket at et åpent kirkedemokrati neppe gir vesentlig sikrere åndelig styring av kirken enn statskirkeordningen gjorde. Og uansett har en pekt på hvor viktig at det finnes selvstendige misjonsbevegelser innen kirken som gjør alvor av forpliktelsen på Skrift og bekjennelse.

Spørsmålet om samkjønnet samliv

Da flertallet i professorrådet ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) i 1972 åpnet for kvinnelig prestetjeneste, ble det fra flere hold sagt at dette ikke innebærer noen glidning i spørsmålet om ekteskap og samliv. Diverse uttalelser fra MF fram til 1990-tallet fastholdt da også en klar bibelsk argumentasjon for at seksuelt samliv er knyttet til det monogame ekteskap mellom mann og kvinne. Dette betydde en god del for mange innen kirken. Men saken aktualiserte seg stadig, ikke minst ved at enkeltprester og biskoper mente en måtte åpne for homofilt samliv.

Bispemøtet nedsatte derfor i 1993 en arbeidsgruppe med homofilispørsmålet som sin hovedsak. I februar 1995 presenterte gruppen utredningen «Homofile i kirken». Et flertall på fem av de åtte medlemmene argumenterte for at kirken burde akseptere homofilt samliv, også blant sine ansatte. Professor Hans Kvalbein ved MF tilhørte mindretallet.

Han argumenterte ut fra en meget lesverdig tekstgjennomgåelse av bibeltekster. Bibelens skapelsesteologi og enkeltformaninger i NT er entydig: Homofilt samliv strir imot skaperordningen (1.Mos 1:26-27, 2:24) slik denne bekreftes av Jesus og apostlene (Matt 19:3-6, Rom 1:26-27; Ef 5:31). Det avvises derfor uten videre som synd i apostlenes formaninger (1.Kor 6:9-11; 1.Tim 1:10, jf. Rom 1:24-27). I ettertid har da også nytestamentlige eksegeter bekreftet at dette er uomtvistelig. Apostlene argumenterer ikke bare imot særlig utsvevende miljøer i samtiden. Avvisningen er prinsipielt begrunnet.

Prof. Moxnes og de som fulgte ham (flertallet i arbeidsgruppen), mente at dette bibelmaterialet ikke kan videreføres i vår tid. Generelle etiske normer tilsier en åpenhet for de homofiles livskamp med den konsekvens at et forpliktende og monogamt homofilt samliv bør møtes med respekt og aksept.

Flertallet av biskopene var mot

Under Bispemøtets behandling av utredningen sa tre biskoper at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. De tre støttet også tanken om kirkelig forbønn for homofile som lever sammen.

Men flertallet var imot. Likevel kom et samlet bispemøte med følgende uttalelse:

Bispemøtet er klar over at det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med Kirkens læregrunnlag, men synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken.

På sitt møte møtet i september 1997 vedtok Kirkerådet er klar anbefaling til Kirkemøtet om å presisere at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha vigslet tjeneste som prest, diakon eller kateket. Men altså: Flere toneangivende innen kirken gikk nå åpent inn for å akseptere stabile homofile forhold. Dette gjaldt også en innflytelsesrik lærer ved MF, professor Henriksen.

Kirkens lærenemnd

Etter diverse uklarheter om praktiseringen av og begrunnelsen for de retningslinjene som var vedtatt, havnet saken i Den norske kirkes lærenemnd. Etter et langt utredningsarbeid presenterte lærenemnda i januar 2006 uttalelsen «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken».

Det var uenighet i Lærenemnda om hvordan Skriften skal forstås når det gjelder kirkens lære og forkynnelse om homofilt samliv. Det var også uenighet om konsekvensene av uenigheten. Lærenemndas uttalelse beskriver utfordringene med å håndtere uenigheten i forhold til ordninger, liturgi og annet. Siden disse vurderingene hadde med kirkens lære å gjøre, måtte de vurdere de tidligere vedtakene i Kirkemøtet og de teologiske overveielsene om homofilt samliv disse avspeiler.

Halvparten av Lærenemnda uttalte at selv om det ikke i seg selv er problematisk at det foregår en diskusjon om homofilt samliv i kirken, kan de «ikke se at to uforenlige syn kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi» (s. 125).» Den andre halvparten gikk altså imot dette.

På Kirkerådets møte i september 2007 ble det vedtatt en anbefaling til Kirkemøtet 2007 om ikke å videreføre kirkemøtevedtakene fra 1995 og 1997. Dette fikk tilslutning fra 11 av Kirkerådets 15 medlemmer. En ville sikre en større åpenhet.

Kirkerådets vedtak ble drøftet i Bispemøtet i september/oktober 2007. Seks av de 11 biskopene anbefalte Kirkemøtet 2007 å treffe vedtak om at kirkemøtevedtakene i homofilisaken fra 1995 og 1997 ikke videreføres. Mindretallet på 5 anbefalte Kirkemøtet å ikke endre kirkemøtevedtakene i homofilisaken fra 1995 og 1997.

Den nye ekteskapsloven

27. juni 2008 vedtok Stortinget en ny ekteskapslov. Her er den viktigste setningen:

To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.

Dermed hadde Norge sidestilt samkjønnede par med heterofile par hva angår ekteskapsinngåelse.

Dette la ytterligere press på kirken som tradisjonelt har vært arenaen for de fleste vigsler.

 Nytt samlivsetisk utvalg

Bispemøtet nedsatte et samlivsetisk utvalg med preses Helga Haugland Byfuglien som leder. Dette presenterte sin utredning 11. februar 2013, «Sammen – samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv». Her konkluderte flertallet med å tilrå vigsel av homofile. Etter drøftingen av dette dokumentet delte Bispemøtet 17. oktober 2013 seg i to. Flertallet anbefalte nå å åpne for kirkelig forbønn for borgerlig inngåtte homofile ektepar.

I april 2014 gikk førstelektor emeritus ved MF, Bjørn Helge Sandvei (selv homofil) kraftig i rette med utvalgets behandling av bibeltekstene om ekteskap og samliv. Artikkelen finnes her på foross.no.

Hans argumentasjon støttet kollega Hans Kvalbeins artikkel fra 1995. Slike innspill var det mange av. Noen argumenterte for at kirken bør frasi seg vigselsretten. Så kunne en slippe dette problemet i de lokale kirkene.

Kirkemøtet 2014

På Kirkemøtet 2014 ble det ved avstemningene 8. april 2014 ikke flertall for noen av forslagene om å utarbeide liturgier for likekjønnet samliv da møtet gikk til avstemning i saken. Et forslag som bekrefter kirkens klassiske syn på ekteskapet, fikk heller ikke flertall. Men igjen: I vedtaket understrekes det at uenigheten om ekteskapsforståelsen ikke er kirkesplittende.

Mot kirkemøtet april 2016

Fram mot valget av delegater til Kirkemøtet ble det nå, både fra kirkelig og politisk hold, gitt sterke appeller til alle døpte medlemmer om å møte fram og stemme. To fraksjoner drev aktiv valgkamp: Åpen folkekirke ønsket å få inn folk med det synet som etter hvert dominerte i brede grupper i folket, og som var i samsvar med Stortingets vedtak i 2008. Levende folkekirke argumenterte for kandidater med et klassisk syn på ekteskapet.

I den første gruppen spilte Sturla Stålsett den største rollen. I den andre gruppen var Øivind Benestad drivkraften. Benestad satte sterkt fokus på barnas rett til mor og far.

Ved valget viste det seg at Åpen folkekirke hadde ‘vunnet’. De som fra reformbevegelsens første tid (se ovenfor) hadde advart mot å la dåpen være eneste kriterium for innflytelse i kirken, fikk bekreftet sine bange anelser.

Kirkedemokratiet avslørte seg selv: Viljen til å fremme ordninger i pakt med Bibelen og bekjennelsen preger ikke folk flest i folkekirken. Blant den indre kjerne av kirkegjengere var det riktignok mange som stemte på kandidater med et klassisk syn. De fulgte Benestads oppfordringer. Men endatil i ‘menighetskjernen’ virker det nå som mange har gitt etter for den generelle trenden i samfunnet hva angår homofilt samliv.

Før Kirkemøtet 2016 prøvde biskopene å finne en løsning som kunne få en foreløpig slutt på saken. De skjønte at flertallet ville åpne for kirkelig samkjønnet vigsel. De var opptatt med å bevare enheten i kirken. Det har, som vi har sett, vært et hovedmotiv i flere utredninger og vedtak de siste to tiårene.

Nå måtte biskopene prøve å finne en vei videre slik at prester med et klassisk syn kunne reservere seg. De ville fremme et vedtak som garanterte livsrom for det klassiske synet, et syn som nå fem av biskopene selv sto for.

Kirkemøtevedtaket

Etter en hel del drøftinger – også under selve møtet – kom Kirkemøtet den 11. april 2016 fram til følgende kirkehistoriske vedtak.

1. Kirkemøtet erkjenner at spørsmålet om homofilt samliv og vigsel av likekjønnede par er en sak som Den norske kirke etter lange samtaler og flere utredninger ikke har lykkes å enes om.

2. Kirkemøtet viser til tidligere vedtak som understreker at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes. Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.

3. Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier som inkluderer likekjønnede par og som kan brukes overfor alle par.

4. Et mindretall i Kirkemøtet ønsker ikke kirkelig vigsel av likekjønnede par fordi det strider mot deres forståelse av ekteskapet. De av mindretallet som støtter dette vedtaket, tar likevel til etterretning Kirkemøtets sammensetning, og at slike liturgier derfor vil bli utarbeidet og implementert.

5. Kirkemøtet forutsetter at disse liturgiene innføres som ordinære liturgiske ordninger. De gjøres gjeldende i hele Den norske kirke slik at alle medlemmene kan inngå ekteskap i sin lokale kirke.

6. Kirkemøtet fastslår at prester har frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede. Andre kirkelig ansatte bør også ha en tilsvarende mulighet til ikke å medvirke ved den kirkelige handlingen.

De fem biskopene som selv egentlig er imot samkjønnet vigsel (Midttømme, Nordhaug, Kvarme, Øygard og Reinertsen), stemte altså nå for et vedtak om at det må utarbeides og implementeres nye liturgier.  De mente de på denne måten forholdt seg til det faktum at det nå uansett vil bli flertall for å innføre kirkelig vigselsordning for likekjønnede.

Vi har ved vår stemmegivning medvirket til å sikre rommet for vår forståelse av ekteskapet i kirkens fremtidige vigselspraksis. Det hadde vi ikke oppnådd ved bare å stemme mot hele vedtaket og overlate arenaen til andre. Biskop Nordhaug

Biskop Stein Reinertsen skriver:

Selv opplever jeg at dette vedtaket gir det rom som må til for at begge syn kan komme til uttrykk. Med andre ord selv om det nå har kommet en ny liturgi, og på den måten også en ny lære, er det fortsatt både i forkynnelse og i praksis rom for de (av oss) som har kirkens klassiske ekteskapsforståelse. Jeg kommer derfor til å stå videre i kirken for å nå ut med evangeliet.

Dette er blitt kraftig imøtegått, ikke minst av avisen Dagens redaktør. For her hadde de vitterlig stemt for adgang for samkjønnede til å inngå ekteskap. Indremisjonsforbundets gamle generalsekretær, Karl Johan Hallaråker, derimot, viste stor forståelse for disse biskopenes resonnement.

Resultatet er nå slik:

Prostene har plikt til å sørge for at enkjønnede par får en prest som vil vie dem, og prost og kirkeverge har ansvar for å skaffe organist og kirketjener. Samkjønnede vigsler skal skje på en høytidelig og fin måte i den kirken de ønsker.

Dermed har et stort flertall i kirken anerkjent at det nå skal implementeres en liturgi for ekteskapsinngåelse av samkjønnede. Denne liturgien vil med nødvendighet (slik også biskop Reinertsen sier) avspeile en lære som strider imot den gamle liturgien (som fortsatt kan brukes).

Dette er vel første gang i Den norske kirkes historie et samlet bispekollegium går inn for å sidestille to motstridende læresyn i de dokumentene som kirken er forpliktet på.

Hva nå?

Situasjonen har gjennom mange år vært meget turbulent. Tre grunnholdningrer har avtegnet seg når det gjelder det rent prinsipielle:

  • De som mener at å åpne for homofilt samliv er (kirkesplittende) vranglære.
  • De som vil stå på et klassisk bibelsk syn, men uten å ville trekke kirkesplittende konsekvenser av sitt syn.
  • De som vil åpne for homofilt samliv på allmenetisk grunnlag – og ikke føre videre Bibelens lære om samkjønnet samliv

En av de mest toneangivende prestene på konservativt hold, Dag Øivind Østereng, har bebudet sin avgang. Han vil konvertere til Den romersk katolske kirke. Øivind Benestad i Levende folkekirke har også bebudet sin avgang. Han vil neppe følge Østereng i hans neste skritt.  Begge disse har spilt en sentral rolle i kampen for en ekteskapsforståelse basert på de normative bibeltekstene.

Hvor mange prester som vil frasi seg sine stillinger, er ennå uklart. Mye vil avhenge av utviklingen videre framover. Mange vil reservere seg mot å bruke den nye liturgien. Et par hundre har markert dette ved å skrive seg på en offentlig liste. Andre står for det samme synet uten å ville ha navnet sitt i en slik liste.

Prester med et klassisk syn får for øvrig ikke alltid velvillig behandling i lokale medier eller i sosiale medier. Det koster nå å heise flagg for et klassisk syn.

Det kreves mot

Men noen våger. Sokneprest i Lavangen, Jon Syver Norbye, skrev i menighetsbladet at Kirkemøtevedtaket er i strid med Skriften og bekjennelsen. Han føyde til et nytt moment i debatten:

Trolig er de fleste av våre kirkehus vigslet ifølge Alterboken av 1920, eller en enda eldre ordning, der også dette leddet var med under forbønnen: ”Rekk ut din allmektige hånd over dette hus, og hold borte fra det alt som er vanhellig og urent. Velsign her ditt ords forkynnelse, og la ordet lyde fra denne prekestol klart og rent –”.

Med flertall i Kirkemøtet for Åpen folkekirkes holdninger er det sannsynlig at prester med det klassiske synet vil ha problemer med å nå fram når nye biskoper og kirkeledere skal velges. Profilerte prester vil i alle fall ha liten mulighet.

Inntrykket er ellers at en del prester med et klassisk syn nedtoner sakens alvor. De lar viljen til samhold i kirken – slik den avspeilte seg på Kirkemøtet – være bestemmende. Nå vil de ha ro i kirken. De trør varlig i lokalmiljøet for ikke å gjøre det vanskelig for seg.

De lavkirkelige miljøene

Blant det kristne lekfolket – især blant de som går under betegnelsen misjonsfolket – er det nå sprikende oppfatninger om veien videre. Både Indremisjonsforbundet (tidligere Vestlandske Indremisjonsforbund) og Norsk Luthersk Misjonssamband har opprettet et trossamfunn for dem som velger å melde seg ut av kirken.

Dette er i realiteten registre som foreløpig ikke har mange hundre medlemmer. Ledelsen i disse organisasjonene anbefaler fotfolket – uansett spørsmål om kirkeordning – et klart brudd med kirkeledere og enkeltprester som går inn for å vie samkjønnede. De fastholder tankeføringen i pkt.1 ovenfor og regner åndelig fellesskap med vranglærere å være i strid med apostlenes undervisning.

I Norge har en de siste hundre årene vist til det såkalte Calmeyergate-møtet fra 1920. Der vedtok konservative deler av kirken en ‘parole’ om å avvise alt åndelig samarbeid med vranglærere. Dette skulle være retningslinjen for alt selvstendig misjonsarbeid innen kirken. En viste forståelse for at bibeltro prester må akseptere «det embetsmessige minimum» av samarbeid på det ytre plan innen statskirkeordningen – hvis en bare er klar i forkynnelsen og vitner imot vranglæren.

Tidligere redaktør av avisen Dagen, Odd Sverre Hove, innskjerpet nylig Calmeyergatelinjen: Vi må bryte prekestol-fellesskapet med alle de kvalifiserte vranglærerne som enten står bak selve vedtaket eller som tar det i konkret bruk rundt i kirkene. Ragnar Andersen i For bibel og bekjennelse i Østfold skrev følgende:

Det er en umulighet å velsigne det som Gud kaller synd. En liturgi for samkjønnet ekteskapsvigsel vil derfor være blasfemisk. Ingen kristne må medvirke til noe slikt eller gjøre seg delaktig i det.

Jon Kvalbein, Johannes Kleppa og flere har brukt lignende formuleringer.

Mange misjonsvenner og konservative kirkegjengere sitter på gjerdet. De vil nødig bryte den linken de har hatt til kirken lokalt der prester med et klassisk syn har sin tjeneste. De innser at kirken gjennom kirkelige handlinger (dåp, konfirmasjon, vigsel, begravelse, høytider, nasjonale sørgedager osv.) har unike muligheter til å møte store deler av befolkningen med det kristne budskapet.

Nettopp dette gjør hele saken så smertefull. Misjonsfolkets link til kirken har dessuten også sporadisk gitt dem en større kontaktflate for misjonsarbeidet.

Muligens har hun rett som skrev:

Nå ser vi at ikke alle som er uenige melder seg ut, men svært mange finner seg andre forsamlinger, og vil etter hvert bli borte fra kirkebenkene, og også fra kirkens arbeid. Men Guds rikes arbeid fortsetter i bedehus og frimenigheter i form av barne- og ungdomsarbeid, bibelgrupper, misjonsmøter og oppbyggelsesmøter. Kall det gjerne gudstjenester. Dåp, nattverd og konfirmasjon er like bibelsk, riktig og gyldig på et bedehus som i en kirke. Ragnhild Kimo

Kirkens nye syn avspeiles også i det politiske partiet Kristelig folkeparti (Krf). Dets leder, Knut Arild Hardeide, valgte å gå i de homofiles pride-tog i solidaritet med ofrene for terroristen i Orlando som angrep en ‘guy nightclub’. Dette ble han sterkt kritisert for i den kristelige avisen Dagen. Den kristelige avisen Vårt Land, derimot, støttet ham.

Det begynner å bli klart at Krf neppe makter å stå fram med et klassisk syn på ekteskapet når så mange innen kirkelige kretser støtter det som nå er kirkens offisielle syn. De vil nok arbeide for å styrke familien og barns rett til far og mor osv., men kampen for et bibelsk ekteskapssyn blir trolig etter hvert lagt død – til protest fra en del av partiets kjernetropper. Det lå også som et premiss i den gamle Krf-statsministeren Kjell Magne Bondeviks innlegg i Vårt land 18. juli 2016.

Min anbefaling

En hovedoppgave for misjonsfolket – både for dem som velger å bryte med kirken og for dem som fortsatt vil stå som medlemmer – er etter mitt syn følgende:

  • Å være frimodige og grundige i sin bibelundervisning. Det må igjen bli vanlig å gjennomgå hele skrifter i Bibelen (f.eks. Romerbrevet og Efeserbrevet) for å gi kristenfolket et grunnfestet bibelsk syn både for tro og liv.
  • Å tre åpent og tydelig fram med sitt syn i lokale fellestiltak – og ikke bli med der vranglærere har innflytelse.
  • Å møte mennesker i nærmiljøet med diakonale tiltak som avspeiler at en klar bibelsk holdning i teologi og forkynnelse går sammen med en omsorgsfull holdning overfor mennesker som sliter med livet – uansett hvem de er.

Prester med tilsvarende syn kan ikke så lett avvise alt praktisk samarbeid med vranglærere. Det gamle uttrykket «det embetsmessige minimum» må gjennomtenkes på nytt. Sokneprest Norbyes syn og vilje til å tre fram offentlig (jfr. ovenfor) er forbilledlig.

Med å tre åpent fram og si eller skrive at samkjønnet samliv er i strid med Guds ord, vil det etter hvert bli klart om ‘begge syn’ virkelig har rom innen kirken. Like rettigheter har de uansett ikke, da verken prest eller menighetsråd kan forhindre at deres kirke vil bli brukt til samkjønnede vigsler.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
21 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Egil Sjaastad.
  Egil Sjaastad er dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.
   Ressurser av Egil Sjaastad
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.