Denne artikkelen er den første i en serie om liturgi. Du kan finne de andre artiklene her. Artiklen er oversatt fra dansk ved hjelp av KI. Den ble først publisert i Magasinet Budskabet 02-2025.
Den kristne kirkes liturgi har en lang og rik historie. Bli med på denne vandringen gjennom Bibelen og kirkens historie og se hvordan Guds folk gjennom tidene har organisert sine samlinger og sin gudsdyrkelse.
Liturgi er et fremmedord hentet fra det greske ordet leiturgia. Det er sammensatt av ordet for folk (laos) og ordet arbeid (ergon). I kirken dekker ordet liturgi forløpet i gudstjenesten. Det kan også forklares som gudstjenestens ritual. Et møte har også en liturgi i det øyeblikket det finnes et program eller en dagsorden. Så selv om vi som regel ikke bruker ordet i forbindelse med bedehusmøter, kunne det i prinsippet godt vært brukt der.
I oldtidens greske samfunn var leiturgia et prinsipp som dekket borgernes finansielle støtte til statens arbeid, inkludert skuespill og kunst. På den måten har kirken altså overtatt en tankegang omkring liturgien som et felles bidrag fra alle. Det er altså ikke én gruppe som opptrer for en annen.
Ordet opptrer få steder i Det nye testamentet: i Filipperbrevet 2 som uttrykk for tjenesten for evangeliet, og i Lukasevangeliet 1,23 og Hebreerbrevet 9,21 som uttrykk for gudstjeneste.
Liturgi i Det gamle testamentet
I begge de sistnevnte henvisningene er ordet knyttet til Det gamle testamentets gudstjenestepraksis omkring offertjenesten. I GT blir vi veldig tidlig introdusert for en eller annen form for liturgisk praksis. Vi vet ikke om Kain og Abel ga sine offer i forbindelse med en liturgisk handling, men det er naturlig å forstå det som en form for takkegave, kanskje et høstoffer, som har vært knyttet til årets gang når kornet var høstet og husdyrene hadde fått unger. Dette er noe vi også i dag praktiserer som høstfester og høstgudstjenester (se 1 Mos 4,3f).
Om de første slektene etter skapelsen leser vi at man på Enosjs tid begynte å påkalle Herrens navn (1 Mos 4,26). Vi vet ikke hvordan, men siden det har hatt et offentlig uttrykk, har det sannsynligvis (også) hatt en liturgisk form.
Når det gjelder personlig andakt, får vi vite at Daniel knelte tre ganger om dagen ved vinduer vendt mot Jerusalem, hvor han ba og takket Gud, slik han alltid hadde gjort (Dan 6,11). Noen av Bibelens salmer er knyttet til bønner på bestemte tider av døgnet. For eksempel er Salme 5 og 108 morgensalmer, og Salme 4 og 141 aftensalmer. Selv om de sikkert har blitt brukt i felles morgen- og aftensang, har salmene også karakter av individuell bønn. Så mens Daniel bodde i Babylon, har han kanskje fortsatt en felles gudstjenestepraksis omkring morgen og kveld alene i sitt hjem. Det hadde blitt hans personlige andaktsstund.
I de forordningene Gud gir til Moses angående helligdommen, inngår ofrene i en liturgisk tenkning. For eksempel skulle det ofres et lam to ganger om dagen; det ene om morgenen og det andre like før mørket falt på (4 Mos 28,3-4).
Mange av ofrene ble fordelt utover året, slik at det besto av ulike fester som ble markert igjen og igjen. Et eksempel på faste liturgiske innslag er hornblåsingen, som skulle utføres på den første dagen i den sjuende måneden som en innledning til feiringen av nyttåret og i forbindelse med ofringene (4 Mos 10,10).
Den organiserte liturgien omkring ofrene får en ny utgave med tempelet i Jerusalem. Vi har en rimelig detaljert beskrivelse av innvielsesritualet rundt Salomos tempel i Første Kongebok 8 og Andre Krønikebok 5-7. Først ble paktens ark og de øvrige hellige gjenstandene ført i prosesjon til det nye tempelet, og Salomo la til noen innvielsesord i den forbindelse. Vi leser at et kor og orkester sto øst for alteret og lovpriste Gud i forbindelse med prosesjonen. Så velsignet kongen Israels forsamling med en bønn. Deretter ba han en takkebønn til Gud på kne foran alteret, før han velsignet Israels forsamling enda en gang. Vi leser at Gud tok imot ofrene, og i den forbindelse har det vært en kommentar/respons fra israelittene (sannsynligvis et såkalt responsorium som gjentas flere ganger): «Han er god, hans trofasthet varer til evig tid» (2 Krøn 7,3b – en respons vi også finner i Salme 118,1-4 og gjennomgående i Salme 136). En stor mengde ulike offer ble ofret, og det tyder på at det har vært lovsang og musikk med responsorium under ofringene.
Innvielsen varte i 14 dager: sju dager pluss sju dager. Det skyldes at innvielsesfesten falt sammen med løvhyttefesten – nyttårs- og høstfesten hvor det uansett skulle bæres fram mange særoffer av ulike slag som supplement til det daglige offeret (3 Mos 23,39-43, 4 Mos 29). Det var et tidspunkt hvor Israels folk allerede skulle samles om gudstjenesten i tabernaklet/tempelet.
Løvhyttefesten var altså en pilgrimsfest. I Salmenes bok har vi flere pilgrimssalmer som ble sunget i forbindelse med festene. I Salme 84 har vi en lovprisning av Gud for hans nærvær i tempelet. I den forbindelse uttrykkes gleden ved å være på pilgrimsvandring for å møte Gud i tempelet (v. 6-8). Salme 118 er en lovsang som ble sunget i festprosesjonen i tempelet (v. 27). Den har inngått i ritualet rundt løvhyttefestens ofringer. For eksempel ble vers 19-20 muligens sunget idet portene til de indre forgårdene ble åpnet.
Liturgi i evangeliene
Pilgrimsfestene var fremdeles gjeldende på Jesu tid. Vi leser at Jesus ikke bare deltok i løvhyttefesten (Joh 7,3f) og i påskefesten (Luk 2,41 og Mark 14,12f), men at han plasserer seg direkte i disse festene på en liturgisk måte.
I forbindelse med løvhyttefesten leser vi at Jesus på den siste dagen trer fram på tempelplassen og taler om seg selv som livets vann (Joh 7,37-39). Dette sa han i forlengelse av den store lovprisningen på nettopp denne dagen, hvor løftet om levende vann fra Sakarja 14,8 ble lest, og prestene hadde et ritual der de gikk rundt alteret sju ganger mens de ropte ordene fra Salme 118,25: «Herre, frels oss!» (Hosianna).
Rundt påskefesten blir det enda tydeligere. I forbindelse med påskeritualet og spisingen av påskelammet, går Jesus inn og «trumfer» feiringen ved å plassere seg selv i den, og dermed «forklare» påskelammets funksjon som knyttet til hans kommende offer på korset.
Det var en opplagt mulighet til å fornye ritualet og dermed gi det et nytt perspektiv. Han blir et ledd i liturgien, ja, gudstjenestens sentrum. Fotvaskingen (Joh 13,1-17) skjedde ved innledningen av påskemåltidsritualet, og den påfølgende spisingen av brødet og vinen ble knyttet sammen med folkets frelse ut av Egypt (2 Mos 12). Jesus ble korsfestet og døde muligens samtidig med slaktingen av påskelam i tempelet, og dermed har revnen i forhenget på nettopp det tidspunktet virket enda mer dramatisk (Matt 27,51). Vi leser også at Jesus og disiplene avslutter påskefeiringen med lovsangen, som utgjorde salmene 114–118 i Salmenes bok.
Liturgi i den tidlige kirke
Det gir derfor god mening når kirken med kirkeåret har overtatt jødisk liturgi fra påsken og feirer den i overensstemmelse med Jesu perspektiv på dem.
Etter pinsedag fortsatte de første kristne sine daglige bønnetider i tempelet, slik de også tidligere hadde gjort sammen med Jesus (Apg 3,1). Dette supplerte de med en form for nattverdgudstjeneste i hjemmene (Apg 2,42-47).
Det er blant annet i Paulus' formaning til korintermenigheten angående nattverdfeiringen at vi finner de kjente innstiftelsesordene fra Jesus selv, og de kan tolkes som en hjelp og veiledning til å gjøre den kaotiske nattverdfeiringen i menigheten mer liturgisk ordnet (se 1 Kor 11,17-34). Ved å la ordene lyde i fellesskap i forbindelse med nattverdmåltidet, ville det skape fokus på nattverden som sakrament og ikke bare som fellesmåltid. Som han avslutter med å skrive: «Derfor, mine søsken, når dere kommer sammen for å spise, så vent på hverandre» (v. 33).
I oldkirken møttes kristne til gudstjeneste og bønn omkring Guds ord og nattverdens gave. Utover evangelienes skildring av nattverdinnstiftelsen før Jesu død, omtaler Paulus det som en etablert praksis: undervisning og belæring i en kontekst med salmer, hymner og åndelige sanger (Ef 5,19, Kol 3,16). Denne tredelingen utgjør sannsynligvis de bibelske salmene, eldre etablerte hymner og lettere, samtidige sanger. En genrebredde som vi også kan ha glede av å praktisere i vår tid.
Korintermenigheten hadde også behov for å få ryddet opp og skapt orden i sin gudstjeneste. Her handlet det spesielt om tungetalens plass og hvem som skulle forkynne i gudstjenesten (se 1 Kor 14,26-40).
Da de kristne fikk frihet til å bygge kirkebygninger, var det derfor naturlig, i tillegg til hovedgudstjenesten på søndagen, å ha en daglig morgen- og aftengudstjeneste i store menigheter. Dette var gudstjenester hvor bibellesning, forkynnelse og lovsang inngikk i en leiturgia – en felles tjeneste for Gud og hverandre.
Endelig ser vi elementer av den oldkirkelige gudstjenesten i Johannes' åpenbaring. Vi får noen lovsanger knyttet til den himmelske gudstjenesten rundt den treenige Gud (Åp 4,5; 7,9-17; 11,15-19 og 19,1-10). Felles her er lovsangen foran Guds trone for hans nærvær og mektige frelsesgjerninger. For eksempel finner vi den trefoldige markeringen av Guds hellige nærvær (Åp 4,8), som også fremgår i Det gamle testamentet (Jes 6,3): de tre ganger «hellig», som vi også kjenner fra nåtidens nattverdritual.
Dessuten finnes det en tekst fra kirken i det første århundre, den såkalte Didache. Her gis det instruksjoner for avholdelse av dåp og nattverd, som danner grunnlag for våre nåværende dåps- og nattverdritualer.
Den videre utvikling
På grunn av politisk uro og kristenforfølgelser var det i stor grad gjennom klostrene at kristen lærdom og liturgisk liv overlevde og utviklet seg i middelalderen. Da kirken i stor stil dessuten benyttet munker som prester og misjonærer, utviklet det seg en praksis hvor prester og lekfolk kom lenger og lenger bort fra hverandre. Det var denne avsporingen den lutherske reformasjonen gjorde opp med; blant annet ved å oversette Bibelen og innføre gudstjenester på folkemålet. Forkynnelse og opplæring hadde også trådt i bakgrunnen, og nattverden hadde blitt en eksklusiv affære. Begge deler ville Luther gjenopprette i gudstjenesten, slik at den igjen ble menighetens leiturgia etter bibelsk forbilde.
Konklusjon
Det fremgår tydelig at det har vært en liturgisk praksis både gjennom Det gamle og Det nye testamentet. Begge steder handler det om at gudstjenesten skal foregå regelmessig og under ordnede forhold, slik at den tjener til åndelig oppbyggelse. Liturgi er nødvendig for at alle kan være med og gi ordentlig plass til ordet og sakramentene.
