Fastetiden
Fastelavnssøndag avrunder åpenbaringstiden, og vender blikket mot påsken. Fastetiden er på 40 dager, og starter for alvor på onsdag etter Fastelavnssøndag. Den kalles Askeonsdag. Fremdeles lever det noen steder en tradisjon med å gå til kirken for å få et askekors tegnet i pannen denne kvelden. Vi innbys til å følge Jesus på hans lidelsesvei.
Fastetidens tekster er preget av at det var en tid for opplæring før dåp i oldkirken. For de som allerede er døpt blir fastetiden en repetisjon og fornyelse. Av tekstvalget ser vi at det ikke er en kunnskapsorientert undervisning, men en eksistensiell undervisning om å overleve som kristne: Hvordan kjempe mot fristelser til frafall? Hvordan stå imot synden og den onde og det onde? Kristenlivet kan være en kamp med Gud om hans velsignelse. Hvordan seire over onde makter? På Fjerde søndag i fastetiden er forsoningen tema, og frelsens gave og Jesus som livets brød.
På søndagen nærmest 25. mars eller senest siste søndag før Palmesøndag – ni måneder før Jesu fødselsfest – feirer vi Maria budskapsdag. Dagen har festens hvite farge. Fasten fortsetter inn i ”den stille uke” med Palmesøndag, Skjærtorsdag og Langfredag. I oldkirken var det dåp på påskenatt, ved overgangen fra død til oppstandelse, for dåpen handler nettopp om dette: å dø med Kristus, og å reises opp til et liv med ham.
Påsketiden
Påskedags gudstjeneste er alle gudstjenesters mor. Hver uke feires søndagen som Jesu oppstandelses dag. På Påskedag og Andre påskedag slipper vi oppstandelsens krefter inn på oss, ved det strålende lys fra den oppstandne, men også ved de livsnære beskrivelsene av disiplenes møte med Jesus.
Apg 1:1-5, som kan være fast lesning på Andre søndag i påsketiden, er som en disposisjon av søndagene i påsketiden: I førti dager gikk Jesus med disiplene, han gav befalinger ved Den Hellige Ånd. Han sto fram for apostlene. Han gav dem klare bevis. Han talte om Guds rike. Han forberedte dem på himmelfart og pinse.
Førti dager etter Påskedag feirer vi Kristi himmelfartsdag, en torsdag. Det er viktig at ikke denne dagen blir borte, for den markerer at nå inntar Jesus den plassen hvor vi har mest bruk for å ha ham, ”ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd”. Der hører han våre bønner, taler vår sak, ber for oss, og leder oss på vei til alle folk med evangeliet.
