Det som skjedde fra januar til november 1814 er en spennende historie. Vi ville bli fri danskene. Og heller ikke gå i union med svenskene. Eidsvollsmennene var dristige som i en kritisk situasjon for landet laget sin egen grunnlov og valgte sin egen konge. Og på tross av at vi ble tvunget inn i union med Sverige, fikk vi beholde grunnloven – og dermed noe av vår selvstendighet.
Herrer i eget hus
Det er grunn til å feire at vi er en selvstendig nasjon. Norge ble samlet til ett rike på 1000 – tallet. Fra 1380 ble vi lagt i union under Danmark. Bortsett fra perioden 1000 til 1380, er det kun de siste 100 årene vi har vært selvstendige. I dag tar vi dette nærmest som en selvfølge. Men det er det ikke.
Mange opplever i dag okkupasjon, ufrihet og krig. Tidligere rektor på den norske skolen i Nairobi, Åshild Kleven sa i et intervju i Utsyn om 17. mai:
“Det er flott å feire den norske nasjonaldagen her i Kenya. På dette kontinentet betyr fred og frihetsdag enormt mye.”
Vi har hatt over 70 år med fravær av krig. Det er unormalt lenge historisk sett. Og for mange i verden i dag. Takk Gud i dag for frihet – og fred.
Barn, ikke stridsvogner
Måten vi ferier nasjonaldagen på er underlig. I mange land markeres ikke nasjonaldagen. Det er ikke en gang fridag.
Som ungdom var jeg på språkskole i England. På den sveitsiske nasjonaldagen ble vi invitert på grillparty. Der var sveitsere, tyskere, italienere, franskmenn – og ei gruppe nordmenn. Vi spurte sveitserne om de kunne synge nasjonalsangen. Men den kunne de jo ikke? Da sang vi nordmenn av full hals vår sang. Alle europeerne virket like imponert over at vi kunne nasjonalsangen så godt!
Hvis nasjonaldagen i det hele tatt markeres i andre land, er det som oftest med stive marsjerende soldater, stridsvogner og kanoner. I så måte er vår feiring pussig, men vakker. I våre tog er det barn, som smiler, vaier med flagg og blåser i horn. For en fantastisk nasjonaldagsfeiring! Vi vil ferie vår frihet. Men ikke ved å løfte fram vår makt, men våre barn.
17. mai 1996 feiret jeg i Oslo sammen med tre nordmenn – og en indoneser. Det var hans første 17. mai. Vi stilte oss ved barnetoget. Men fordi vi ønsket å komme nærmere slottet, var vi nødt til å gå gjennom toget. Når det ble ei lita luke, gikk vi. Da ble Nimrod oppkavet og ville stanse oss: Dere kan da ikke gå gjennom toget! – Ikke så rart av en som var vant med militærparader der også tilskuerne nærmest må stå i giv akt.
Elsk landet
17. mai er en feiring av landet. Vi gir i fellesskap uttrykk for at vi er glad i Norge. Det er et godt og vakkert land å bo i. Så lenge det ikke fører til at en er seg selv nok, er det bra å være glad i landet sitt. Det er ikke noen kristelig dyd å være likeglad med fedrelandet.
Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel. Jer 29:7
I en stadig mer globalisert verden, er det en fare for at kjærligheten til landet sitt avtar. Det er neppe heldig.
Elsk ditt land! Vær stolt over det. Og bry deg om dets framtid Men vær glad i det med takknemlighet og ydmykhet. For hva har vi å rose oss av for alt dette? Hva har vi, som vi ikke har fått?
All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Jak 1:17
Glem ikke å takke Gud i dag.
Er grunnloven forkastet?
Men skal vi være tro mot virkeligheten må vi si mer på denne dagen:
Grunnloven ble bygd på den evangelisk-lutherske tro. Den la til grunn at det er en Gud som har skapt verden, og at grunnlaget for nasjonens vel er at vi eier hans velsignelse og følger hans ord. Dette må sies i stor grad å være forlatt i dag.
Grunnloven har blitt tilsidesatt ved mange lovendringer over flere tiår. Gjennom nye lover er ugudelighet satt i system for et helt folk. Når kristendommen ble innført på 1000-tallet stanset skikken med å sette ut nyfødte barn for å dø. Men i dag tar vi med loven i hånd hver dag livet av 60 barn i mors liv. Siden 1978 har godt over en halv million nordmenn møtt abortdøden. I tillegg kommer alle de liv som ved bioteknologilovens velsignelse bli avsluttet. Forventer vi at livets opphav for alltid kan sitte stille og se på at vi som nasjon dreper de svakeste av de svake?
Da kristendommen fikk fotfeste, ble det snart slutt på friller: allment aksepterte elskerinner for velbeslåtte menn. I 1305 kom en lov som sa at ekteskapet var eneste lovlige samlivsform. Men i dag er det nærmest akseptert å ha både det ene og andre sidesprang. Og vi har en lov som sier at samliv mellom to av samme kjønn, er like naturlig som med to av ulikt kjønn. Det samfunn som bryter den gudgitte skaperordning om det livslange ekteskap mellom ei mann og ei kvinne,
undergraver seg sjølv og vil over tid gå i moralsk, kulturell og samfunnsmessig oppløysing. Det er vi på bein veg inn i.” (Odd Sverre Hove i Dagen.)
Hva ferier vi?
Det norske folk vender seg stadig mer vekk fra sin Skaper. Umoral brer om seg. I økende grad opphøyer folket sin egen lyst og vilje som det styrende prinsipp for sine valg. Og om vi skal ha noe med Gud å gjøre, så skal han i alle fall ikke kunne bestemme hvordan jeg lever mitt liv!
Norge er på verdenstoppen i velstand. Likevel går vi i streik hvis lønnsøkningen er for lav. Og det sitter langt inne å være til hjelp for mennesker på flukt.
Enten vi er klar over det eller ikke, er vi fra Vesten, som enkeltpersoner, med vår væremåte aktivt med på å undertrykke folk i fattigdom.» (Johannes Kleppa i Dagen).
Profetene i GT tar et kraftig oppgjør med de som beholder rikdommen sin for seg selv. Jeg er redd dette rammer oss sterkere enn vi makter å se selv.
Det å feire grunnloven, er å ferie fundamentet for nasjonen Norge. Vi skal si ”Gratulerer med dagen”. Men folket vårt har i stor grad forkastet grunnlovens ånd. Avstanden mellom det vi en gang var som folk – og det vi skulle vært – vokser.
Jesus gråt
Jesus var for siste gang på veg til Jerusalem. Når han tipper oljeberget, ser Jesus byen ligge der nede. Han elsker den. Noen beundret byen: ”Se hvilke bygninger”. Men hva gjorde Jesus?
Da han kom nær og så byen, gråt han over den. Luk 19:41
”Hva hjelper en dådrik historie, hva hjalp skjønnhet og storhet, når folket levde i synd, og derfor var under Guds dom. Jesus så fram mot den dag da hans folk skulle få igjen for alle sine synder, og straffen skulle fullbyrdes. Men nå syndet byen glad videre. For ”det var skjult for deres øyne”. Sann fedrelandskjærlighet er oppblandet med tårer. Den som elsker, må samtidig sørge, – for han ser sitt folks nød og synd, – den nød som dette folk ikke engang selv ser. Men Guds folk ser det. Og derfor stiller de seg ved Jesu side og gråter. Og tårene driver til bønn, offer og arbeid.” (Fredrik Wisløff i «Hvil dere litt» 17. mai)
Er det slik med oss som kalles med Herrens navn i dag? Eller er også vi blitt søvnige? Er vår rikdom blitt vår gullkalv?
«Materialismen er den åndsmakt som binder kristenfolket mest.» (Johannes Kleppa i Dagen)
Er vårt mål blitt denne verden? Er vi blitt så preget av verdiene vi møter i samfunnet, at synd ikke er så alvorlig lenger? Er vi blitt forsiktig med å kalle til omvendelse? Ser vi våre landsmenn, med Jesu omsorgsfulle og sanne blikk? Søker vi stadig å kunne lede noen til Jesus?
Trenger vi å bekjenne søvn og verdslighet, bli renset av Jesus, og innvie oss i bønn, offer og arbeid for våre medborgere?
De åndskrefter som drar vårt folk mot moralsk forfall og oppløsning er sterke. De kan ikke overvinnes uten ved Guds kraft. Det som kan snu vårt folk er om de kristne våkner og vender seg til Herren.
Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning. Jak 5:16
Børre Knudsen ble spurt om han trodde på vekkelse igjen. «Ja, men ikke før martyriet.» – For da er det noen som virkelig roper til Gud. Kunne vi våkne før den tid? Ikke for å få gode tider for oss eller oppleve tidligere tiders vekkelse. For Gud gjør ikke sin gjerning på samme måte to ganger. Men for sjelenes skyld som går mot et evige mørke.
Livets og dødens vei
Israel står på dørstokken til Kanaan. Moses forkynner:
Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv. 5 Mos 30:19-20
Vårt folk har fått lagt fram for seg livets vei i mange hundre år. Vi har blitt rikt velsignet av at mange valgte denne vei. I dag velger stadig flere annerledes. Da mister vi velsignelsen.
Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Sal 127:1-2
Får ikke Herren bygge og beskytte vårt norske hus, er alt forgjeves. Eier vi ikke Herrens velsignelse, nytter ikke noe.
Det er både sterkt og underlig når vi sammen med folket vårt synger:
Norske mann i hus og hytte, Takk din store Gud!
Landet ville han beskytte Skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet, Mødrene har grett,
Har den Herre stille lempet, Så vi vant vår rett.
Kongen kommer
På 17. mai blir det ekstra tydelig at vi lever i et spenningsfelt: Vi er i verden, og skal elske disse menneskene som er av verden. Vi skal derfor ferie 17. mai sammen med vårt folk og glede oss med hverandre.
Men samtidig skal ikke vi være av verden. Vi skal frykte at den åndsmakt som binder folket, når inn til vårt eget hjerte. Vi skal både elske våre landsmenn og hate synden i folket vårt. Dette spennet øker når Guds Ord får mindre makt.
Vi hører også til her som alle andre. Men samtidig er vi fremmede:
Vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Fil 3:20
I 1945 kom kong Håkon tilbake etter at tyskerne hadde kapitulert. Folket var i jubel!
Men hva er en norsk konges tilbakekomst mot Kongenes Konges gjenkomst? (George Johnsen i “Veien sannheten og livet” 17. mai)
Den blir så overveldende, at hvert kne skal bøye seg.
Da vil det ikke blir spurt om vi er norsk eller svensk, mongol eller kenyaner. Den dagen er spørsmålet: Kjenner du meg? Derfor: Har du vendt deg til han, gitt han din synd, og tatt imot den frelse han gir uten vilkår? Han som døde i ditt sted for å ta bort alt som stenger mellom deg og din Gud, står ennå med åpne armer og innbyr!
Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Rom 5:8
Det er dette vi frimodig får vitne om for vårt folk. Bare evangeliet kan føre menneskene på livets og velsignelsens vei.
Og mens vi venter, skal vi ikke bare vente, men framskynde: Vi er kalt til å vitne om han til endene av jorda. Og når det er skjedd, kommer Kongen tilbake!
Be derfor høstens Herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst. Matt 9:38
Denne artikkelen ble først publisert i 2016.
