Nye undersøkelser viser at det er mer vin og mindre vann i kirken. Det er med andre ord økning i nattverddeltagelse, samtidig som dåpstallene går ned. Man ser også at det er blitt vanligere at barn deltar i nattverden.
Hva skal kristne foreldre tenke og mene om sine barns adgang til nattverdbordet? Vi i Fast Grunn tok en prat med Ivar Vegge, førsteamanuensis i Det nye testamentet, ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Han har arbeidet mye med dette spørsmålet og til høsten kommer en grundig artikkel om dette temaet i et festskrift for Egil Sjaastad.
Ikke nødvendigvis teologisk utglidning
Hvordan vil du beskrive tendensen når det gjelder barns deltagelse i nattverden?
I løpet av noen tiår har praksisen med barns deltakelse i nattverden endret seg radikalt, både i luthersk og i økumenisk sammenheng, nasjonalt så vel som internasjonalt. I Den norske kirke ble nattverden først løsrevet fra konfirmasjonen i 1965. Så ble det åpnet opp for barn fra 12-årsalderen i 1969, og deretter med 6–7 årsalderen som normalt nedre grense i 1978. I dag ser vi en praksis med enda yngre barn som deltar i nattverden, også i lutherske frikirker og misjonsorganisasjoner.
Hvordan tolker du denne endringen?
For meg er det viktig å understreke at dette ikke skyldes noen teologisk utglidning. I min kommende artikkel vil jeg forsøke å vise at en ny og dypere forståelse av de relevante bibeltekstene gir en bibelsk basis for en endret praksis hvor barn yngre enn 6–7 år også kan delta i nattverden.
Hva slags syn argumenterer du for i artikkelen du arbeider med?
Kortfattet vil jeg si at jeg som konklusjon oppfordrer foreldre og menigheter til å tilskynde barn i å delta i nattverden. Samtidig vil jeg på den andre siden avvise en praksis med å gi nattverd til spedbarn.
Pedagogisk siktemål
Hva er hovedlinjene i din argumentasjon? Jeg forstår det slik at du begynner i Det gamle testamentet.
Ja, det er riktig. Grunnen er at nattverden innstiftes i de synoptiske evangeliene i rammen av det jødiske påskemåltidet. Og da skal vi særlig merke oss at påskemåltidet ble feiret i hjemmet som en familiefest (f.eks. 2. Mos 12:3-4), og at barn helt klart deltok (2. Mos 12:26-27) 2. Mos 12,14 vektlegger viktigheten av å forstå den frelseshistoriske betydningen av og innholdet i selve påskemåltidet:
Denne dag skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt.
Likevel kreves det ikke at barnet først skal forstå påskemåltidets betydning, og deretter få lov til å delta. Det er jo slik man gjerne har tenkt og praktisert nattverden i Norge. Forståelse og opplæring skjer derimot i og gjennom at barn deltar i måltidet:
Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren ... 2. Mos 12,26–27
Dette opplæringsperspektivet utfoldes og utvikles også i senere jødisk tradisjon. Men det blir også satt en grense. For selv om påskemåltidet på en særlig måte hadde barna i sentrum, tilsa måltidets bestanddeler (kjøtt, bitre urter, usyret brød, vin etc.) at spedbarn ikke kunne delta i selve måltidet. En jødisk kilde sier for eksempel at et barn måtte være i stand til å spise kjøtt tilsvarende størrelsen på en oliven for å kunne delta i påskemåltidet.
Men mot dette vil jo kanskje noen innvende at det ikke var barn til stede da Jesus innstiftet nattverden. Hva skal vi tenke om det?
Heller ikke kvinner var til stede under innstiftelsen av nattverden, men ingen tviler på at nattverden er for dem. Som nevnt vil jeg heller løfte fram at barnets sentrale rolle i påskemåltidet taler for at de også kan delta i nattverden. Jeg mener at det derfor behøves særdeles klare nytestamentlige tekster til for å nekte barn nattverden.
Og det er jo verdt å legge merke til at ingen kvaliteter ved disiplene vektlegges for å motta Jesu legeme og blod. Snarere tvert imot: Disiplene var preget av trette, strid, selvhevdelse, svik og sviktende selvinnsikt. Slik tydeliggjør både Matteus, Markus og Lukas at nattverden er for virkelige syndere. Evangeliene gir oss dermed et bilde av nattverdinnstiftelsen hvor Jesus strekker seg ut til sine disipler med et nådemåltid. Å kreve særlige moralske kvaliteter eller selvinnsikt hos barn (eller voksne) som en forutsetning for å kunne delta i nattverden, vil derfor lett komme i direkte spenning med hvordan disiplene mottok nattverden fra Jesus selv..
Jeg vil også understreke at sammenhengen med det jødiske påskemåltidet gjør at vi bør tolke uttrykket «gjør dette til minne om meg» på samme måte som vi tolker uttrykket «minnedag» i påskemåltidet. Som jeg sa, så forutsetter ikke 2. Mos 12:26-27 at barnet først må forstå og deretter får lov til å delta i måltidet. Nei, forståelsen og opplæringen skjer i og gjennom at barnet deltar.
Har vi ikke lært at nattverden faktisk ikke er "for alle"?
Selv har jeg lært og vært vant med å tenke at 1. Kor 11 setter noen begrensninger for barns deltakelse i nattverden. Hvordan forstår du den teksten?
Det er veldig forståelig, for det er 1. Kor 11 som er den viktigste teksten som opp gjennom kirkens historie har sperret barn fra å delta i nattverden.
Calvins tolkning av teksten illustrerer dette svært godt. Jeg har et sitat fra ham:
[Herren] holder ikke frem nattverden for at alle skal delta i den, men bare de som er i stand til å skjelne Herrens legeme og blod [jf. 1 Kor 11,29], prøve sin egen samvittighet [jf. 1 Kor 11,28], forkynne Herrens død [jf. 1 Kor 11,26] og bedømme dens kraft. ... Det er fånyttes å forvente dette hos små barn.
For meg er det viktig å holde fram at 1. Kor 11,17-34 er noe Paulus skriver inn i en bestemt historisk situasjon, og han tar opp et problem som har oppstått i menigheten i Korint. Vi må huske at nattverden i urmenigheten ble feiret som del av et fellesskapsmåltid. I Korint har måltidet i stedet blitt et uttrykk for splittelse (11,18) og selviskhet (11,21: noen fråtser og blir fulle, mens andre er sultne). Slik er det noen i Korint som «forakter Guds menighet» og «vanærer de som ingenting har» (11,22). Derfor har nattverden også opphørt å være «Herrens måltid» (11,20).
Advarselen mot å «spise brødet og drikke kalken på uverdig vis» (11:27) gjelder altså måten man spiste og drakk Herrens måltid på , og viser ikke til en kvalitet av «verdighet» som først må oppfylles hos den som spiser og drikker nattverden. Derfor kan ikke 11,27 brukes til å nekte barn nattverden.
Heller ikke sier Paulus at en først må kunne «forkynne Herrens død» før en kan delta i nattverden – slik Calvin bruker 11,26 til å avvise barn. Det Paulus sier er: «Så ofte som dere eter … og drikker …, forkynner dere Herrens død.»
Ut fra uttrykket «akte på Herrens legeme» (11:29) har man gjerne talt om «skjelnealderen», altså at barnet kommer til en alder hvor det intellektuelt er i stand til å skjelne nattverdselementene fra annen mat. Dette lå for eksempel til grunn for Bispemøtets uttalelse i 1978, da de anbefalte 6-7 år som nedre aldersgrense. Men i min artikkel argumenterer jeg for at det ikke handler om misbruk av brødet og vinen – som ikke var et problem i Korint. Her bruker Paulus ordet «(Herrens) legeme» om menigheten, slik han også gjør i 1 Kor 10,17 og 12,12ff. Å «akte på Herrens legeme» er det motsatte av å ha «forakt for Guds menighet» (11,22), uttrykt gjennom «splittelser» (11,18) og selviskhet (11,21).
Dette må også være bakgrunnen for hvordan vi skal forstå uttrykket «prøve seg selv» i 11:28. Her taler Paulus til de i Korint som har spist og drukket «på uverdig vis».
Hovedpoenget mitt er altså at Paulus’ korrigering av misbruk i Korint ikke kan brukes til å utlede allmenne krav som får preg av kvalifiserende ferdigheter for nattverddeltagelse. Jeg er heller fristet til å stille spørsmålet motsatt. Er ikke ekskludering av døpte barn fra nattverden snarere en slags variant av misbruket i Korint, altså et uttrykk for «splittelse» i menigheten?
Hvilke praktiske råd har du så til foreldre som lurer på om de skal la barna få nattverd?
Her kan vi liste opp i seks punkter:
- For det første vil jeg understreke at dåpen i NT er et gjenfødelsesbad som innlemmer den døpte i Guds menighet. Derfor vil jeg – med Luther – hevde at dåpen prinsipielt sett gir adgang til nattverden.
- For det andre vil jeg si at nattverdens måltidskarakter, i tråd med det jødiske påskemåltidet, tilsier at nattverden ikke er for spedbarn.
- For det tredje vil jeg understreke at nattverden gir og virker syndenes tilgivelse. Den er også et styrkemåltid for troen og gir fellesskap med Kristus og andre troende. Jesus løfter fram barna som modeller for tro. Og selv barn som verken har sterk bevissthet om synd eller noen særlig intellektuell forståelse av nattverdens fulle betydning og innhold kan derfor ha nytte av den.
- For det fjerde vil jeg understreke det jeg nevnte ovenfor. Tekstene i 1. Kor 10-11 er først og fremst en korrigering av utglidninger i menigheten. Nattverden kan ikke kombineres med åndelig arroganse, avgudsdyrkelse, splittelse, selviskhet osv. Men man kan ikke bruke slik korrigering til å trekke slutninger om allmenne krav som kvalifiserer til nattverddeltagelse, krav som i neste omgang ekskluderer barna. I nattverden må nåde få være nåde.
- For det femte vil jeg løfte fram modellen fra det jødiske påskemåltidet. Deltagelse fører til erfaring og økt forståelse. Vekst på dette området er en berikelse for alle, uavhengig av alder. I og med at foreldrene har et særlig ansvar for veiledning og opplæring av barna, er det naturlig at yngre barn deltar i nattverden sammen med foreldrene eller andre nære foresatte.
- For det sjette er det ikke enkelt å fastsette en nedre aldersgrense. Det er et skjønnsspørsmål. Derfor bør vi la dette få stå åpent og overlate den endelige avgjørelsen til foreldrene.
Denne artikkelen er tidligere blitt trykket i Fast Grunn. Intervjuer er Knut Kåre Kirkholm.
