På tross av gjentatte klager fra feministene om patriarkalske tendenser i kristendommen, ser vi knapt mannlig tilstedeværelse i kirkens liv i den vestlige verden i dag. "Kvinner går i kirken, menn går på fotballkamp". Denne påstanden, som er satt på spissen med overlegg, kommer fra Leon J. Podles bok The Church Impotent – the feminization of Christianity.
I denne boken prøver forfatteren å gjøre rede for hva som er årsaken til at kvinner er så mye mer representert i kirkens liv enn det menn er. Det finnes nemlig mange undersøkelser som viser at det i nesten alle verdens kirker og kirkesamfunn er en stor majoritet kvinner.
Inntil videre er det fremdeles sånn at majoriteten av kirker ledes av menn, men i kirkebenkene er det motsatt. Der glimrer mennene med sitt fravær.
Selv innenfor Svenska Kyrkan kan vi skimte at det stemmer. I 2016-utgaven av boken Nyckeln till Svenska Kyrkan, en årlig presentasjon av aktuelle faktaunderlag og analyser for refleksjon over Svenska Kyrkan, bekreftes dette. I kapittel tre beskriver Erica Willander hvordan kjønnsfordelingen øker med årene. Av alle barndåper i 2015 utgjorde dåp av jenter 48% og gutter 52%. Med andre ord var det flere gutter enn jenter som ble døpt.
En del av forklaringen til dette kan være at det blir født flere gutter enn jenter. Av alle konfirmanter i 2015 var det derimot 59% jenter og 41% gutter. Fra tiden for barnedåp til konfirmasjon hadde med andre ord en relativt jevn fordeling mellom jenter og gutter gått over til en fordeling der jentene utgjorde en større del enn guttene.
Etter konfirmasjonen er det nettopp fra konfirmantgruppene at man i etterkant rekrutterer unge ledere til kirken. De unge lederne hjelper til med neste kull av konfirmanter, men også innen ulike former av ungdomsgrupper og søndagsskoler.
Resultatet som presenteres peker i den retning at tilbudet om ledertrening er mer attraktivt for jenter enn for gutter. I tillegg utgjør de unge lederne en viktig rekrutteringsbase for Svenska Kyrkan ettersom mange unge ledere etter hvert blir tilbudt lønn for innsatsen. Det er ikke uvanlig at de som en gang var unge ledere velger en kirkelig yrkesvei og tar utdanning som gjør dem i stand til å arbeide i Svenska Kyrkan i ettertid, skriver Willander.
En overvekt av kvinner
Allerede for fire år siden, da Antje Jackelen ble vigslet som den første kvinnelige erkebiskopen i Sverige, ble dette kommentert av Sveriges Radio. "Nå dominerer kvinnene i kirken", het innslaget. Det ble rapportert at to tredjedeler, cirka 70 %, av alle studenter på presteutdannelsen på pastoralinstituten er kvinner.
Anders Wejryd, daværende erkebiskop, delte noen av sine tanker om årsaken til at det er så få menn som søker seg til presteyrket i dag. Han menet at det fokuseres mye på jenter allerede i kirkens ulike barnegrupper og at presteyrket har blitt forandret til å være langt mindre hierarkisk enn det var.
På spørsmål om det kan bli et problem på sikt at det er en så stor andel kvinner i lederposisjoner i kirken, svarte Wejryd: "Ja, de sier jo det, men etter tusen år med bare menn så gjør det vel ingenting om det tipper over."
Saken er er imidlertid at det har "tippet over" for lenge siden. Om man ser på Svenska Kyrkans ansattestatistikk, er det kun prestestillinger det fremdeles er en knapp mannlig majoritet. Innen andre pedagogiske stillinger, samt diakoni og musikk er kvinner i overveldende flertall. Det meste tyder altså på at det samme gjelder innenfor samtlige kategorier i løpet av nærmeste fremtid.
Hvorfor er det slik?
I dagens Sverige er det som å navigere i et minefelt om man vil snakke om mannlighet, kvinnelighet, menn og kvinner. Det er ikke mange som er enige om hva man skal eller kan kategorisere som feminint og maskulint. Bare dette gjør at mange velger å ikke uttale seg om saken, i håp om ikke å vekke bjørnen som sover.
Kjønnsforskjeller
Til å begynne med får vi slå fast at det faktisk er forskjell på kvinner og menn, på jenter og gutter. Selv om det har blitt kontroversielt å si det slik, er det et biologisk faktum.
Den biologiske ulikheten er ikke bare en ytre, synlig forskjell, men gis også uttrykk for på den måten at kvinner og menn har ulike interesser og evner. Dr. Marianne J. Legato, professor i kjønnsmedisin, skriver i sin bok Varför kvinnor alltid kommer ihåg och män alltid glömmer at grunnen til at kvinner og menn fungerer og reagerer så ulikt i hverdagen ikke bare kan forklares med en såkalt "sosial konstruksjon". I stedet er det, i følge henne, en kjemisk og strukturell forskjell mellom kvinners hjerner og menns hjerner som er en stor del av grunnen.
Kvinner og menn fungerer helt enkelt på forskjellige måter. Gud skapte oss slik.
Ulike statistiske undersøkelser viser at det er mye mer sannsynlig at kvinner har en kristen tro, engasjerer seg i kirkens liv og mener at dette utgjør en viktig del i deres liv. Kvinner har kanskje helt enkelt en større tendens til å være religiøse, kan det være en rimelig forklaring? Jo, hvis det ikke også fantes undersøkelser som viser at den kristne religionen stikker seg ut når det dreier seg om en svak deltakelse av menn sammenlignet med alle andre verdensreligioner, hvor kjønnsfordelingen er jevnere.
Det finnes ytterligere en teori som går ut på at kristendommen, til forskjell fra for eksempel islam, skulle være mer feminin i sin grunnstruktur. Dette sies å være årsaken til at kvinner er overrepresentert i den kristne kirken.
Leon J. Podles, som ble sitert innledningsvis, tror ikke på den forklaringen. Etter å ha undersøkt saken mener han å kunne bekrefte at kirken hadde en relativt jevn kjønnsfordeling i løpet av sine første tusen år. Det finnes i alle fall ingen observasjoner fra for eksempel kirkefedrene som nevner noe annet.
Altså må det finnes visse faktorer som har feminisert kirken gjennom de siste tusen år, hevder han. Tesen er enkel: Jo mer femininitet, desto færre menn. Jo større andel kvinner, desto mer femininitet.
I boken sin redegjør Podles for flere faktorer, noen mer overbevisende enn andre, som han er overbevist om har vært drivende faktorer for utviklingen. I denne artikkelen skal vi kun se på enkelte av disse faktorene i korte trekk.
Separerte sfærer
I kulturer som for det meste består av et jordbrukssamfunn slik det gjorde i våre land en gang, arbeider kvinner og menn sammen i jordbruket. Arbeidet deres så vel som det livet de deler, overlapper hverandre. Hjemmet og jordbruket var en sfære som bestod av menn og kvinner, der mannen var husfaderen.
Denne husholdningen var også den naturlige plassen for den kristne troen. Luther vender seg konsekvent til husfedrene i den lille katekismen: "Hvordan en husfar skal lære sitt husfolk…" Mannen som hadde ansvaret for hjemmet hadde også ansvaret for den kristne oppdragelsen, ikke bare barneoppdragelsen, men for undervisningen av hele sitt husfolk. Det var en mannlig oppgave.
Ved industrialiseringen og den påfølgende urbaniseringen skilte kvinners og menns sfærer lag. Mennene gikk til arbeidet sitt på fabrikken og kvinnene ble som regel hjemme og tok seg av husholdningen.
Med tiden kom derfor hus og hjem til å oppfattes som et kvinnelig område. Nå var det i hovedsak kvinnens ansvar å oppdra barna og å undervise dem i troen. Hjemmet, stedet for kristen barneoppdragelse og undervisning, begynte å anses som det kvinnelige domenet.
Det sekulære arbeidsmarkedet begynte samtidig og i samme utstrekning å anses som det mannlige. At den kristne troen tross alt fremdeles ble formidlet til nye generasjoner, har vi all mulig grunn til å takke trofaste og fromme kvinner for. En konsekvens av disse forandrede kjønnsrollene avspeiles dessverre i mannens minskende engasjement og nærvær i kirkens liv i følge Podles.
Ensidig forkynnelse
Konsekvensen av at det primært var kvinner som engasjerte seg i kirkene og som samlet seg til gudstjenester var at prester og predikanter vendte seg til kvinner på "kvinners språk" i sin undervisning.
Dette er helt klart i henhold til kallet å tilpasse språkbruk og uttrykksform til tilhørerne for at budskapet skal nå frem slik Paulus gjorde det på Areopagos.
Problemet oppstår når man lar hele forkynnelsen formes etter én målgruppe blant tilhørerne. Kvinner ble snakket til på kvinners vis mens mennene ble glemt mer og mer.
Undersøkelser av menneskers forestillinger om Gud har vist seg at kvinner tenderer til å beskrive Gud som kjærlig, tilgivende og trygg, som er både riktig og bibelsk. Menns beskrivelse karakteriseres i sin tur mer av ord som at Gud er mektig, har planer for oss og har kontroll, noe som også er helt sanne og bibelske beskrivelser av Gud. Med flere kvinner i kirkebenkene over tid er det ikke rart om ordene som brukes nærmer seg kvinnenes ordvalg mer og mer.
Mange ganger kan den ensidige betoningen munne ut i en mer terapeutisk form av forkynnelse og spiritualitet. Selv om det kan ha sin plass til en viss grad, vanskeliggjøres Jesu forkynnelse på denne måten.
Jesus talte om etterfølgelse, lidelse og prøvelser som en soleklar konsekvens av å følge ham.
Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. Matt 16:24
På flere steder har forkynnelsen en tendens til å presentere livet med Kristus som løsningen på, samt friheten fra nettopp slike vanskeligheter. Det er en forkynnelse som passer dårlig sammen med Jesu ord
En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde deres. Joh 15:20
I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden. Joh 16:33
Mangel på mannlig lederskap
Statistisk sett kan vi se en større forskjell i kjønnsfordelingen i kirkebenkene i de samfunn som har kvinnelige prester og pastorer.
En annen mann som også har skrevet om gapet mellom menn og kvinner i kirken er David Murrow. Han bruker Church of England som et eksempel for å vise sammenhengen mellom kvinner i embedet og reduksjonen av antallet menn i kirkebenkene.
Følgende er fritt oversatt fra hans bok: "I 1994 tok kirken imot sine første kvinnelige prester. Ti år senere ble flere kvinner enn menn ordinert. I løpet av den samme perioden gikk kjønnsfordelingen mellom menn og kvinner blant kirkegjengerne fra å ha vært 55 % kvinner og 45 % menn til 63 % kvinner og 37 % menn. Church of England er i ferd med å bli en kirke med kvinner, av kvinner, for kvinner."
Undersøkelser av kjønnsfordelingen i amerikanske trossamfunn har vist at organisasjoner som definerer seg som liberale hadde mer ujevn fordeling mellom kvinner og menn enn de konservative. Sannsynligvis kan det samme sies om forsamlinger og trossamfunn i våre land.
Podles forutser at presteyrket kommer til å ansées som et typisk kvinneyrke i løpet av en generasjon, slik som vi tenker på sykepleiere og førskolelærere i dag. Jo flere av enten menn eller kvinner som besitter en yrkesrolle, desto mer forbinder man yrket med maskulinitet, respektive femininitet.
Overdrevet betoning på følelser og verbal uttrykksmåte
I mange hundre år var kirkens gudstjenester organisert omkring en liturgi som involverte alle sinnelag hos et menneske. Liturgien ble fulgt opp av vekslende bevegelser; sitte, stå og falle på kne. Man lyttet, bad sammen og sang.
I dag har denne variasjonen i mange kristne tradisjoner blitt rasjonalisert bort. Det er få tilfeller der man står og det skjer så godt som aldri at man faller på kne. Felles sang har blitt utviklet til at man skal høre og se på et profesjonelt kor eller et lovsangsband som spiller og synger emosjonell musikk med et lydvolum som drukner den egne stemmen.
I mange moderne kirker blir det oppmuntret eller forventet at hver enkelt kristen skal uttrykke følelsene og tankene sine på forskjellige måter foran hele forsamlingen. Denne forventningen skaper ikke sjeldent en uro for å ikke passe inn som kristen hvis man ikke har noe man vil dele på en slik måte. Utviklingen har altså gått fra en spiritualitet som involverte hele mennesket med alle ulike sinnelag, til å primært bli stillesittende, intellektuelt, innvendig, emosjonelt og en forventning om en original uttrykksmåte. Generelt sett er dette noe som kvinner har lettere for å gjøre enn menn.
Kanskje kan det som blir sagt om gutter i dagens skolesystem styrke påstandene om at gutter og menn generelt sett har større problemer med dagens kirke.
Martin Ingvar, hjerneforsker ved Karolinska Institutet i Stockholm, mener at det er de samme årsakene som nevnt overfor som gjør at vi svikter guttene på skolen. Med bakgrunn av problemet at gutter presterer betydelig dårligere på skolen i dag sammenlignet med hvordan situasjonen var før, mener han at det er et samfunnsmessig svik mot guttene å ikke ta hensyn til biologiske forskjeller som eksisterer mellom kjønnene og som påvirker deres evne til å være "gode" elever.
Mindre villighet til å ta risiko
Generelt sett er menn mer risikovillige enn kvinner og de setter mer pris på muligheten til å ta risiko. Det kan være en av forklaringene til at kjønnsfordelingen ikke var like stor gjennom Kirkens første århundrer, før den kristne kirken ble etablert og anerkjent i samfunnet.
Å være kristen de første hundre år etter Kristus innebar en direkte livsfare. En kristen ble ansett som en rebell. Dette førte med seg at mange ofret mye for sin tro og for misjonens del. I takt med at kristendommen ble den dominerende religionen i mange land og at kulturer mistet den kristne troen sin høye risikofaktor. I stedet ble det risikabelt å ikke være kristen. Også dette kan være en forklaring til hvorfor konservative kristne grupperinger har en jevnere kjønnsfordeling enn liberale, ettersom de ikke har tilpasset seg kulturen omkring i like stor grad.
Det er helt enkelt forenet med visse utfordringer og offer å forsvare klassiske kristne holdninger i eksempelvis etiske spørsmål som abort, ekteskap og barneoppdragelse.
Murrow har gjort funn som viser at det omvendte oftest gjelder; at det finnes flere menn enn kvinner der kirker og forsamlinger skal plantes. Det er en større grad av usikkerhet og risiko i misjonsprosjekter og kirkeplanting enn hva du finner i etablerte forsamlinger. I takt med at forsamlingen blir mer stabil blir den også mer forutsigbar og trygg. Da går kjønnsfordelingen tilbake og forsamlingen begynner å domineres av kvinner.
Lam og soldat
Det avgjørende spørsmålet er selvsagt ikke hvorvidt den kristne troen er maskulin eller feminin. Gud har skapt både menn og kvinner, og frelsen rekkes ut til begge.
Femininitet i kirken er ikke ensidig dårlig og maskulinitet er ikke utelukkende god. Alle mennesker har både feminine og maskuline trekk i varierende grad. Ut fra den bibelske beskrivelsen av Jesus, som var sant menneske og sann mann, kan man si at han hadde personlighetstrekk som man kan kategorisere både som maskuline og feminine.
Vi bør allikevel kanskje reflektere litt omkring dette? Svikter kirken mennene? Bør man ikke ta hensyn til at halve menneskeligheten er menn når man snakker om misjon? Dette innebærer ikke at vi skal gjøre troen "tøffere" ettersom menn generelt sett liker mer fart og action. Den eneste rimelige konsekvensen bør snarere være å løfte frem hele skriften og det kristne livets tematikk og bildespråk.
Det kristne livet er en kamp så vel som en trygghet. Den kristne er både et lam i Jesu favn, men også Jesu Kristi stridsmann, eller soldat om du vil (2 Tim 2:3).
Det er et stort problem at menn ikke tar sitt ansvar og kanskje av og til hindres fra å ta ansvar for familiens kristne oppdragelse. Det har menneskeligheten lidt under siden Adams fall. Mannen er tross alt kalt til å være familiens overhode. Dette handler ikke om at han skal bestemme alt som om han var diktator, men at han til syvende og sist er ansvarlig for familien sin og for å oppdra sine barn i en kristen tro.
Dette er noe som Kirken trenger å løfte frem, oppmuntre til og hjelpe til med ennå en gang. Det samme gjelder forkynnelsen; det er et faktum at det ofte er Jesu mer feminine kvaliteter som løftes frem. Det snakkes mer om da Jesus velsignet barna enn da han drev ut kjøpmennene fra tempelet med pisk. Det er mer meditasjon over Jesu tale om liljer og spurver enn hans ord om at han ikke kommer med fred, men med sverd. Hvem har vel noen gang sett en altertavle hvor den siden av vår Herre portretteres?
Når det handler om mannlig lederskap i Kirken, trenger mennene å oppmuntres til å ta ansvar. Dette gjelder selvsagt i presterollen, men også i spørsmål om å opptre som forbilder i søndagsskole, konfirmantgrupper og på ungdomssamlinger. Om ikke annet så for de guttenes skyld som vokser opp nå.
Og helt til slutt: At menn ser ut til å engasjere seg mer for risikofyllt arbeid og innovasjon, kan vi kanskje se på som en mulighet og grunn til å drive misjon i vårt eget land? Kanskje vil de bortkomne sønnene bli soldater i Kristi kirke.
Artikkelen stod først på trykk i “Kyrka och folk” som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her. Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
