Få i dag vil benekte at vi lever i en verden preget av avfortryllelse. Begrepet, som ble popularisert av Max Weber, fanger opp følelsen av at ingenting – ikke engang vi selv – har noen dypere betydning; at vi i beste fall er tannhjul i en enorm maskin, enten den er politisk, byråkratisk eller økonomisk.
Her ligger en ironi: Mennesket er noe helt enestående: i stand til prestasjoner, både gode og onde, som ingen annen skapning kan nærme seg. Vi kan skape storslått kunst og utvikle kurer mot sykdommer; vi kan også begå handlinger av bevisst grusomhet og har til og med utviklet våpen som kan utslette hele vår egen art. Likevel har summen av all denne briljansen gjort oss små i våre egne øyne. Vår intellektuelle og tekniske dyktighet har nesten totalt utarmet vår sans for mysterium, ikke bare i møte med verden, men særlig i møte med oss selv. Vi har blitt redusert til rått materiale: riktignok talentfulle, men til syvende og sist substans uten egentlig verdi.
I denne sammenhengen er det ikke overraskende at vi hører rop om å «gjenfortrylle» verden. Hvis problemet er at materialismen har redusert oss, må løsningen være å finne igjen den dybden i tilværelsen som har gått tapt; å gjenvinne en sans for tilværelsens gåte. Selv i denne avfortryllede verden, ribbet for magi, finnes det fortsatt spor av noe mer: Fortellinger om store gjerninger kan fortsatt inspirere oss; mange av oss erfarer fortsatt kjærlighet til et annet menneske; og selv vår misnøye med avfortryllelsen vitner om at vi lengter etter noe mer.
På tross av at modellen avfortryllelse/gjenfortryllelse rommer mye sannhet, er den til syvende og sist utilstrekkelig, både som forklaring på verdens problemer og som en foreslått løsning på dem.
Når det hellige blir ødelagt
La oss for eksempel se på hvordan språket rundt abort har endret seg. For tretti år siden argumenterte abortforkjempere for at abort burde være «trygt, lovlig og sjeldent». Dette er den typen holdning vi ville forvente i en avfortryllet verden: et preg av resignasjon og av aksept for at man i en verden som vår iblant må gjøre ting man finner ubehagelige. Abort ble forstått som et medisinsk inngrep – trist, men i enkelte tilfeller nødvendig.
Dette står i skarp kontrast til abortretorikken som preget overskriftene under det amerikanske valget i 2024. Pro‑choice‑aktivister «ropte» ut sine aborter, med åpenbar stolthet over å ha benyttet seg av dem. T‑skjorter proklamerte dette til forbipasserende. Abort ble fremstilt som en grunnleggende menneskerett – kort sagt: Å nektes tilgang til abort ble fremstilt som å bli fratatt noe som er konstituerende som en grunnleggende rettighet for en selv som menneske.
Denne språklige forskyvningen er talende. Den viser at vår verden ikke bare er kjennetegnet av avfortryllelse. Den er også kjennetegnet av en glede over å ødelegge det som tidligere ble regnet som hellig.
Dette er ikke bare tilfellet når det gjelder barnet i mors liv. Den seksuelle revolusjonen er et annet eksempel. Det er ikke lenger tilstrekkelig at samfunnet har sluttet å straffe seksuell umoral rettslig, eller i alle fall å anse den som skamfull. Kulturen må nå feire dem som lever slik – og demonisere dem som holder fast ved kyskhet, selvbeherskelse og trofasthet i ekteskapet.
Et glassmaleri som ble satt opp i rådhuset i Belfast i 2025 bærer teksten: «Save Sodomy from Ulster» (altså ikke “bevar Ulster (en del av Irland) fra sodomi (grov synd), men motsatt; la oss leve i grov synd og bli beskyttet fra vårt eget land. Oversetters kommentar). Både de kunstneriske og språklige uttrykkene har sitt opphav i kristen tradisjon, men anvendes her til å håne kristne moralske overbevisninger. Dette er ikke den sløve likegyldigheten som kjennetegner avfortryllelse, men ikonoklasmens ekstase.
Vi ser det samme i den lidenskapen mange teknologigründere legger i sine transhumanistiske prosjekter. Ambisjonen handler i stadig mindre grad om å forbedre menneskelivet ved å styrke menneskelig handlefrihet, og i økende grad om å overskride mennesket som sådant; forstått som begrenset av kropp, dødelighet og fornuft. Dette vil ha en høy pris, først for de svakeste blant oss, og deretter kanskje for oss alle. Likevel følges prosjektene opp uten hensyn til konsekvenser. Begeistringen over å overvinne mennesket – selv til prisen av dets egen ødeleggelse – er rett og slett for berusende.
Dette har en tydelig teologisk forklaring. Både Karl Marx og Friedrich Nietzsche så allerede på 1800-tallet at det å «drepe Gud» var en berusende erfaring. For Marx var ødeleggelsen av religion og den Gud som opprettholdt den, en nødvendig forutsetning for menneskelig frigjøring gjennom revolusjon. For Nietzsche var det ingenting som fikk et menneske til å føle seg mektigere enn å ha det guddommelige blodet på sine hender.
Dette førte uunngåelig fram til angrep på det tydeligste tegnet på Guds autoritet i den skapte verden: mennesket selv. Mennesket er skapt i Guds bilde, et tegn på Guds eierskap til, og herredømme over verden. Først når dette bildet rives ned, når dets grenser overskrides og vi skaper våre egne regler og verdier, kan Guds død virkelig realiseres.
For Nietzsche hadde opplysningstidens filosofer, særlig Immanuel Kant, mislyktes her. De hadde fjernet Gud som levende og nødvendig nærvær, men smuglet ham inn igjen ved å hevde en moralsk struktur i universet – særlig i forestillingen om «menneskets natur». Sann frigjøring fra denne døde Gud kunne bare oppnås ved å fjerne de hellige grensene som definerer hva det betyr å være skapt i Guds bilde.
Fra avfortryllelse til vanhelligelse
I dette perspektivet er det ikke overraskende at kroppen, som i Skriften forstås som hellig og sentral for vårt gudsbilde, har blitt et hovedområde for vanhelligelse.
Barn i mors liv reduseres til en del av kvinnens kropp, uten større moralsk betydning enn negler på tærne, og kan fjernes så snart de oppleves som upraktiske. Seksualiteten, som tidligere var omgitt av hellig alvor og ordninger gitt i skaperverket, har i den bredere kulturen blitt redusert til rekreasjon til tross for at lovverket om seksuelle overgrep fortsatt vitner om at vi dypest sett vet bedre. Transkjønnethet som ideologi benekter den naturlig kjønnede kroppens betydning, og ser den som en potensiell trussel mot det egentlige selvet som angivelig er fanget inni. Kroppen må derfor lemlestes for å tilpasse seg ideologien.
Også døden er blitt trivialisert, både gjennom underholdningsindustrien og gjennom medisinsk praksis i form av assistert selvmord, der døden reduseres til en prosedyre. Selv behandlingen av døde kropper etter døden presser oss mot å betrakte liket som avfall, snarere enn som noe som skal behandles med ære og verdighet, slik kristen tradisjon alltid har insistert på.
Dette angrepet på den kristne forståelsen av hva det betyr å være menneske; legemlig, begrenset og moralsk ansvarlig, har selvsagt ikke frigjort oss. Tvert imot har det gjort oss mindre menneskelige. Akkurat som i avfortryllelsens tidsalder har vår tekniske briljans igjen virket i avhumaniserende retning.
Men der avfortryllelsens reduksjon av mennesket var preget av resignasjon, er vanhelligelsen preget av begeistring. Fra seksuell løsaktighet via abort til transhumanisme er veien mot menneskelig intethet brolagt med hodestups og ekststatisk entusiasme. Gud er død. Vi har drept ham. Og det føles – ifølge vår kultur – utrolig godt, mens vi selv blir til ingenting i våre egne øyne.
Kirkens oppgave
Hvor finnes da håpet? For de avfortryllede ligger det i «gjenfortryllelse». Men dette er et vagt og svakt begrep. Hvis problemet er vanhelligelse, er svaret innvielse, konsekrering eller helligelse. Det er en erkjennelse av hvem vi er som mennesker, skapt i Guds bilde og gjenløst i Kristus. Og dette er kirkens oppgave.
Dette er et evangelium. For det første er kirken en overnaturlig virkelighet. Den eksisterer på grunn av Kristi gjerning, og dens kraft hviler derfor ikke på medlemmenes kunnskap eller ferdigheter. Forkynnelsen er for eksempel ikke bare et foredrag om religiøse emner; den er Gud selv som gjennom sitt ord taler til sitt folk. Og dette helliger – ja – vigsler oss.
Når en ektemann sier til kona si at han elsker henne, formidler han ikke bare informasjon. Han utfører en handling som utdyper og skaper relasjon. Slik er det også når vi hører Guds kall fra prekestolen: Ordet minner oss ikke bare om hvem vi er, men gjenføder oss som dem vi er i Kristus. Når vi deltar i gudstjenesten, svarer vi Gud på en måte som svarer til vår sanne menneskelighet. Vår fantasi formes slik at vi lærer å tenke og leve som dem som ikke tilhører seg selv, men som er kjøpt med en høy pris.
Vi synger en lovsang til Gud, vi mottar Herrens nattverd, vi slutter oss sammen med andre i bekjennelsen av at evangeliet om Kristus taler dypere enn alle de kategorier verden bruker for å splitte og objektifisere oss. Kirkens forkynnelse og kirkens gudstjeneste drar oss inn i det sanne menneskelige: å være skapt i Guds bilde og rettferdiggjort og fornyet i Kristus. Dette helliger oss.
Denne helligelsen stanser ikke ved velsignelsen eller kirkedøren. Den strømmer ut i verden. Slik Israel i gammel tid skulle være et lys for folkeslagene ved sin hengivenhet til Herren, sin omsorg for sine egne og sin gjestfrihet mot fremmede – slik er også kirkens kall i dag. Hvis verden er fast besluttet på å ødelegge mennesket gjennom vanhelligelse, skal vi være dem hvis ord, handlinger og liv vitner om hva det betyr å være skapt i Guds bilde.
Det gode budskapet er at dette ikke er komplisert. Kirken har mange lemmer, og hver av oss kan gjøre vår del. Noen er lærere, noen evangelister, noen apologeter. Men hver eneste kristen kan delta i gudstjenesten og deretter møte andre mennesker med den vennlighet og gjestfrihet som anerkjenner det guddommelige preget i dem.
Vanhelligelse er en tung byrde, fordi den til slutt ødelegger også dem som gleder seg over den. Helligelsen er et lett åk – et åk som er godt å bære, fordi det gjør oss til ekte mennesker.
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Silje Skifjeld Kiil, assistert av AI. Foross.no publiserer artikkelen etter godkjennelse fra Carl Trueman og TGC. Du kan lese artikkelen på engelsk her: https://www.thegospelcoalition.org/article/celebrates-desecration-reenchantment/
