Bibelen pålegger alle troende å øve læretukt mot både kvalifisert vranglære og kvalifiserte vranglærere. Etter kirkemøtets vedtak om å innføre en kvalifisert vranglærende vigselsliturgi i Den norske kirke må vi studere bibeltekstene nøye. For læretukt mot et liturgivedtak innebærer åpenbart læretukt mot både dem som fremmet liturgivedtaket, mot dem som vedtok det og mot dem som tar det i bruk.
Bibeltekstene om læretukt er ganske mange. De inneholder dels konkrete handlingspåbud, dels kriterie-angivelser og dels læretuktmotivasjon. Her er en oversikt over NTs konkrete handlingspåbud til oss når det gjelder læretukt:
- Vi må «vokte oss» mot de falske profetene og «kjenne dem på fruktene», sier Jesus i Bergprekenen (Matt 5:15ff). Vi må «flykte fra fremmede hyrder», ved å «kjenner dem på røsten» (= læreinnholdet), heter det i Jesu hyrdelignelse (Joh 10:1ff). Vi må «vokte Guds menighet» mot vranglærende rovgriske ulver, sier Paulus i avskjedstalen i Milet (Apgj 20:26ff).
- Videre: I Rom 16:17 går handlingspåbudet ut på at vi skal «holde øye med» vranglærerne og «vende oss bort fra dem». Vi skal «ikke tåle» vranglærere med «et annet evangelium» (2. Kor 11:3). Slike vranglærere skal vi anse som «forbannet» (Gal 1:6ff). Vi må «se til at ingen får fanget oss» med vrang lære (Kol 2:4ff). Og vi må «ikke ha samkvem» (= menighets-samkvem) med kvalifiserte vranglærere (2. Tess 3:14f).
- I brevene til Timoteus og Titus går handlingsdelen av læretuktforskriftene ut på at vi skal «formane» vranglærerne, «vise fra oss» vranglærerne og «vende oss bort fra» vranglærerne (1. Tim 1:3, 4:7, 6:20). Nærmere bestemt skal vi «formane dem en gang og to ganger» og deretter «vise dem fra oss» (Tit 3:10).
- Og i Johannesbrevene pålegges vi å «prøve åndene» (1. Joh 4:1), «ta oss i vare» mot vranglærerne og «ikke ta imot dem i husene våre» (= gudstjenestelokalene) eller «ønske dem velkommen» (= som talere og lærere) (2. Joh 7ff).
For å oppsummere: Handlingspåbudene i læretukttekstene handler dels om årvåken vaktsomhet, dels om læremessig tilrettevisning og dels om brudd på prekestolfellesskap og menighetssamhørighet.
Spørsmålet er hvordan vi skal oppfylle disse befalingene når den kvalifiserte vranglæren nå blir tredd ned over hodene våre som en vedvarende kirkelig liturgi.
Hvordan har dette vært tidligere?
Til sammenligning: I middelalderen vokste det frem en kvalifisert vranglærende gudstjenesteliturgi som stemplet nattverdsakramentet som et offer og en god gjerning. Presten ofret angivelig Kristi legeme og blod på alteret i et ublodig offer, i strid med innstiftelsesordene. Messeofferlæren gjennomsyret all nattverdliturgi.
Ved reformasjonen begynte Luther å øve læretukt mot denne liturgien, først ved at han prøvde å omtolke den, men etter kort tid ved at han sluttet helt å lese daglige messer på katolske presters vis. I stedet utformet han skrifttro alternative liturgier. Og samtidig skrev og talte han igjen og igjen energisk imot messeoffer-læren.
Konsekvenser i dagens situasjon
I kristenheten har vi altså også tidligere øvd læretukt mot kirkelige liturgier. Nå må vi gjøre det en gang til. Og da må vi nok en gang praktisere de tre forskrifttypene som vi observerte i læretukttekstene.
1 Vi må fortsatt tilrettevise den kvalifiserte vranglæren læremessig ut fra Bibelen.
2 Vi må bryte prekestol-fellesskapet med alle de kvalifiserte vranglærerne som enten står bak selve vedtaket eller som tar det i konkret bruk rundt i kirkene.
3 Vi må bryte menighetssamkvemmet ved at vi uteblir fra alle de stedene der vranglærere opptrer som om de var sanne og rette forvaltere at Guds høyhellige frelsesgaver.
