Jeg ville gjerne skrive hva jeg lærte på teologistudiet. «Hver dag var en sjelden gave, en skinnende mulighet» med gresk og hebraisk, studier i Det gamle og Det nye testamentets bøker, dyktige og hyggelige lærere, gode medstudenter. Noen av høydepunktene var samlingene i den karismatiske bønnegruppa, stillheten på bønnerommet og rundene på ergometersykkel etterfulgt av badstue.
Men det var altså hva jeg ikke lærte jeg skulle skrive om. Nå, over førti år senere, spør jeg meg selv om jeg ble utrustet til å stå imot «folkekirkeideologiens» press. Ble jeg tilstrekkelig advart om liberalteologiens «sklie»?
Både i folkekirken og i andre sammenhenger ser jeg teologiske standpunkter basert på Bibelen falle som dominobrikker. Ble jeg og mine medstudenter forberedt på å stå imot forførelsene, presset fra det moderne samfunnet som har forlatt kristen tro og tenkning? Ble vi lært opp til å ta på oss Guds fulle rustning (Efeserbrevet 6)?
Hadde det ikke vært for den solide forkynnelsen i Studentlaget og det åndelige livet i den karismatiske bønnegruppa på MF og påfølgende tjeneste i Laget der solide kollegaer hjalp meg, siden i Kristent Innvandrerarbeid der jeg kunne stå sammen med kristne søsken fra Afrika og Asia, solid forankret i Guds ord, så vet jeg ikke hvor jeg hadde gått teologisk.
Jeg var i tvil på practicum om jeg skulle bli ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke. Jeg var verken statskirketilhenger eller begeistret for folkekirkeideologien og den praksis som den innebar. Men biskop With ville gjerne at jeg skulle bli ordinert, og slik ble det.
Da jeg i 1996 gikk ut av Dnk, hadde jeg på ny en prat med biskop With. Han sa: «Jeg kjenner ikke denne kirken igjen.» Og jeg våger å spørre: «Kjenner jeg teologistudiet på mitt kjære MF igjen?»
Til slutt, etter å ha arbeidet i både Kristent Innvandrerarbeid og de siste femten årene i Åpne Dører: Jeg tenker at teologistudiet i for liten grad hjalp meg til å være en del av den globale kirke.
