Gjennom århundrene har mange komponister latt seg inspirere av bibelske motiver og fortellinger. Bibelske tekster, ikke minst fra Salmenes bok og evangeliene, har nærmest ropt etter å bli tonesatt som musikalske dramaer. Denne musikken kommer gjerne inn under betegnelsen «kirkemusikk». Den har hatt overmåte stor betydning som kristen trosformidling spesielt og som vektige bidrag til den allmenne musikkulturen generelt.
På 1700-tallet står Johann Sebastian Bach (1685-1750) som en helt spesiell og bemerkelsesverdig bidragsyter på det kirkemusikalske feltet.
BACHS MUSIKALSKE VISJON
Bach skrev både kirkemusikk og verdslig musikk (ren instrumentalmusikk uten tilknytning til gudstjenesten). Men det er kirkemusikken som dominerer hans store produksjon, musikk skrevet for kirkelig/gudstjenestlig bruk.
Vi kan trygt si at Bach hadde et evangelisk prosjekt, og at dette prosjektet var forankret i Bibelen, Luthersk teologi og reformasjonen.
Ved sin død etterlater han seg en enorm musikalsk produksjon bestående av både kirkemusikk og ordinær verdslig instrumentalmusikk. I vår sammenheng er det kirkemusikken som har fokus. Her representert ved et Bach-verk som mange mener er blant søylene av det som er skapt på det kirkemusikalske feltet: Matteuspasjonen. Men først litt om pasjon som musikalsk sjanger.
PASJONENS SÆRTREKK
Pasjonen er beslektet med opera, kantate og oratorium. Felles for disse er besetninger bestående av orkester, kor og solister. Satsformene er i hovedsak korsatser, arier og recitativer. Selve idéen er at det utspiller seg et fortellende drama. I kirkemusikalsk kontekst er det Jesu lidelseshistorie, etter en av bibelens evangelister, som er tekstgrunnlaget.
Å TILEGNE SEG VERKET
Som lytter kan det virke noe overveldende å gi seg i kast med Matteuspasjonen første gang. Pasjonens lengde forløper seg til vel to og en halv time. Det er absolutt en god prioritering å få med seg en konsertopplevelse av verket. Hver påske settes pasjonen opp ulike steder i landet.
Trenger en så å lytte fra begynnelse til slutt for å få utbytte? Det er ingen forutsetning. Verket har en velfundert pedagogikk i kraft av sine tekstelementer, og i den musikalske skaperkraften som løfter disse frem. Det er fullt mulig å sondere seg gjennom verket og lytte til enkeltsatser med stort utbytte. Mange gode innspillinger finnes, og de er lett tilgjengelige.
Den beste lytteforberedelse til Bachs store verk er selvsagt først å lese hele Jesu lidelseshistorie hos Matteus. Mange har også motsatt erfaring: De ble så grepet av verket, at hele lidelseshistorien måtte leses sammenhengende i etterkant.
BAKGRUNN OG SÆRPREG
Etter all sannsynlighet ble Bachs «Matteuspasjon» fullført i 1727, og fremført på langfredag samme år i Thomaskirken, Leipzig. Etter sin død i 1750 lå Bachs musikk lenge i dvale. Det var komponisten og musikkprofessoren Carl Friedrich Zelter og den 20-årige dirigenten Felix Medelssohn-Bartholdy som fikk løftet Bach frem i lyset igjen. Dette skjedde ved fremførelsen av Matteuspasjonen i 1829, altså over 100 år etter første gang. En Bach-renessanse hadde startet.
Pasjonen som musikalsk drama hadde naturligvis vært gjennom en lengre utvikling før Bach. Allerede i oldkirken ser vi ansatser til å dramatisere lidelseshistorien. Men det er først på 800-tallet at Jesu lidelseshistorie får et mer dramatisk preg gjennom mer rollefordeling og større bruk av musikalske effekter. På 1700-tallet, og hos Bach, møter vi det såkalte pasjonsoratoriet. Besetningen består da av kor, orkester, og ulike solistroller som recitativer (fortellerrolle) og arier. Flere komponister har gjennom tidene skrevet en Matteuspasjon. Fra nyere tid er det verdt å nevne den norske komponisten Trond Kverno sin Matteuspasjon fra 1986.
Omskriving av bibeltekster var vanlig i barokken. Hos Bach gjengis bibeltekstene i Matteuspasjonen uten omskrivinger. Dette viser Bach sin respekt for Bibelens ord, at det taler for seg selv og må få gjøre det. Men andre tekster er også med, såkalte frie tekster. Dette er tekster som er inspirert av evangeliets innhold og som bidrar til et helhetlig sammenhengende drama. Forfatterne av de frie tekstene i pasjonen er Christian Picander og Heinrich Müller, toneangivende tekstforfattere på denne tiden.
Til forskjell fra Bachs Johannespasjon, som har et forholdsvis innadvendt tonespråk, gir Matteuspasjonen mer rom for dristighet i uttrykket. Men kontrastene er store, fra de proklamerende «Lass ihn kreuzigen!» (korsfest ham!) til de inderlige og elegante koralene, f.eks. Paul Gerhardts «O Haupt voll Blut und Wunden» (O hoved høyt forhånet).
Bach følger lidelsesfortellingen etter Matteus nokså detaljert. Gripende er beretningen om Peters fornektelse, angeren lagt i hans egen munn: «Erbarme dich mein Gott» (Forbarm deg, min Gud). Satsen har et uttrykk av vemod og sorg. Dette er en arie som står blant de fremste i pasjonsmusikken.
Et opplagt høydepunkt i pasjonen er formidlingen av Jesu død. Vi hører et stillferdig musikalsk «utdøende» recitativ. Tiden står stille, alt opphører, inntil koret istemmer den gripende koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» (Be near me, Lord, when dying).
Matteuspasjonen er et verk der Bach viser vei, - inn i påskens mysterium. Matteusfortellingen og Bachs tonespråk samstemmer. Pasjonen består av i alt 78 enkeltsatser. Mange av satsene egner seg godt som enkeltlytting, gjerne med egen bibel oppslått. Slik sett kan Bachs verk også bidra til en meditativ og sjelesørgerisk dimensjon. Og det er jo når alt kommer til alt den egentlige intensjon hos komponisten selv.
Litteratur:
Bach: Matthäus Passion, Edition Eulenburg 1967 (partitur).
Geck, Martin: Bach, Leben und Werk. Rowohlt Verlag, Hamburg 2001.
Sundberg, Ove Kristian: Johann Sebastian Bach. Hans liv - hans verk - hans verden. Kolofon forlag 2014.
