Da jeg var riktig liten, og folk spurte meg om hva jeg ville bli når jeg ble stor, hadde jeg svaret klart: «Misjonær eller bondekone!» Både misjon, dyr og gårdsbesøk var naturlige elementer i min barndom. Jeg elsket både fjøslukt og Jesus. Men hvorfor havnet jeg egentlig i Mongolia som misjonær?
Opp og ut
Først vil jeg bare si at når du blir kjent med Jesus, så er han helt utrolig. Som verdens redningsmann er det klart at han vil redde flest mulig. Budskapet om Jesus som kan tilgi synd, redde fra fortapelse og gi evig liv er ikke meningen å gjemme bort. Jesus er glad i meg, og hans kjærlighet til alle mennesker tvinger meg rett og slett opp og ut av komfortsonen. Også her jeg bor på Stjørdal.
Glad og forundret
Nylig sendte Jesus meg på oppdrag til å dele 1 Joh 2:2 til noen venner som var i fastetiden Ramadan.
Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. 1 Joh 2:2
Jeg var lydig og gikk, og er glad og forundret over den åpenheten jeg møtte. De har vært på bønnelista i mange år, og nå åpnet Gud en dør.
Jeg liker utsagnet: Enten er du misjonær eller så er du misjonsmark. Som kristne har vi alle fått et kall til å spre lyset fra Jesus, både i nabolaget og til ytterkantene i verden. Vi har bare ulike oppgaver i teamet til Jesus, der noen flytter over landegrenser, og noen ber og gir.
Tar sjansen
Det jeg nå skal fortelle, har jeg ikke fortalt til så mange. Kanskje fordi jeg er redd for at det skal bli analysert i hjel. Vel, jeg tar sjansen på at du kan ta imot det.
Jeg mistet kjæledyret mitt i skogen da jeg var omtrent ti år. En søt hetterotte var med meg på lekeplassen i skogen, med et bittelite hjemmelaga bånd av hyssing. Så kunne jeg se den bedre der den koste seg med å smette mellom blåbærlyngen. Plutselig var jeg uoppmerksom, og den forsvant for meg.
En underlig bønn
Jeg regnet med å finne den kjapt, men det gjorde jeg ikke. Fortvilelsen økte i takt med minuttene som gikk. Jeg lette lenge. Til slutt ba jeg til Gud der på den gjengrodde lekeplassen. En litt underlig bønn. Jeg lovet Gud at jeg kunne bli misjonær hvis jeg bare fant igjen Rasmus. Da jeg åpnet øynene, var det bare sekunder til jeg fant hetterotta.
Jeg ble så glad, og takknemlig til Gud. Jeg smilte gjennom tårene og følte på min barnlige måte at nå visste jeg hva jeg skulle med livet mitt. Jeg skulle bli misjonær, og opplevde en glede og forventning med det.
Ekte?
Som ungdom begynte jeg å stille spørsmål med om misjonærkallet jeg kjente på var ekte og fra Gud, eller om det var oppdiktet av min oppvekst. Misjonæren ble beundret, var det bare status jeg egentlig jaget etter? Gud hjalp meg å finne kjæledyret mitt da jeg var lita, men hvor mye betydde mitt løfte?
Å kjøpslå med Gud på den måten var noe jeg senere måtte ta et lite oppgjør med. Jeg landet på at vår himmelske Far trenger ikke at vi må love han noe, gi han noe, for at Han skal svare vår bønn. Jeg hadde nok lagt for stor vekt på det løftet jeg gav Gud som barn, som retning for livet. Gud trenger ikke mine løfter, han trenger bare at jeg vil følge hans ledelse.
Jeg kjente uansett kallet i hjertet når jeg leste i Bibelen eller hørte forkynnelse om misjon. Hjertet slo rett og slett fortere. «Gud, hva vil du med livet mitt? Led meg!» ba jeg ofte.
Hva nå, Gud?
Som ferdigutdannet sykepleier, med et par års erfaring på sykehuset i Namsos, begynte jeg å bli rastløs. «Hva nå, Gud? Skal jeg flytte og ta videreutdanning?» ba jeg. Fortsatt var jeg singel, jeg hadde faktisk begynt å se for meg å reise ut som misjonær alene. Jeg snakket ofte med Gud om det temaet «å finne meg en», det hadde jeg gjort siden tenårene.
Dukket opp
Og plutselig kom bønnesvaret! Det kom en turnuslege til Namsos, og han dukket opp på Misjonssenteret helt av seg selv. Jeg var betatt fra begynnelsen, men holdt litt tilbake. For tenk om det var uaktuelt for han å reise ut som misjonær? Men allerede første uka nevnte han i en bisetning at han holdt muligheten åpen for å «reise ut»! Det var som om Gud blunket fra himmelen og sa, «Vær så god, Åshild, her har du en mann du kan vinne!»
Bjørn Olav og meg ble fort et par, og både de på sykehuset og på bedehuset syntes det var festlig med oss to. Som nyforelska og senere nygift, fikk vi noen gode år i Namsos. Vi fikk både utfolde oss og fikk utrustning i det kristne felleskapet der.
Konkret behov
Vi reiste ut til Mongolia i 2009, med to små barn. Helt konkret ble vi spurt av NLM om reise dit, da de trengte Bjørn Olav sin kompetanse som lege i et helseprosjekt. Det ytre kallet, å bli spurt av noen, opplevdes som viktig. For selv om vi hadde tanker om å reise ut, trengte vi at det var et konkret behov for oss. At noen utenom oss tenkte vi passet til det.
En spesiell episode
En eldre misjonskvinne med et stort hjerte og et varmt smil gav meg en klem for noen år tilbake. Vi var på heimeopphold fra Mongolia, og der på bedehuset sa hun til meg: «Tenk, din bestemor Paula ba om at et av hennes barnebarn skulle bli misjonær!»
Min bestemor Paula hadde flyttet heim til Jesus lenge før vi dro til Mongolia. Ja, kanskje var det bønnene til en liten dame på Oppdal, som elsket Jesus, som gjorde at vi havnet i Mongolia.
Det er det bare Gud som vet.
