Oppdraget
Det er Guds ord som konstituerer virkeligheten, er det sagt. Tar vi dette på alvor? Hva sier Guds ord om opplæring av barna?
Bibelens opplæringslov: 5. Mos 6:
1 Dette er de budene, forskriftene og lovene som Herren deres Gud har pålagt meg å lære dere, for at dere skal leve etter dem i det landet dere går inn i og skal legge under dere. 2 Du skal frykte Herren din Gud så lenge du lever, og holde alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg, både du og din sønn og din sønnesønn, og du skal få et langt liv. 3 Hør da, Israel! Legg vinn på å leve etter dem! Da skal det gå deg vel. Dere skal bli tallrike, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovet deg, i et land som flyter av melk og honning.
4 Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. 5 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 6 Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. 7 Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. 8 Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. 9 Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.
10 Nå vil Herren din Gud føre deg inn i det landet som han med ed lovet dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi deg, med store og vakre byer som du ikke har bygd, 11 velfylte hus som du ikke har fylt, utgravde brønner som du ikke har gravd, vinmarker og oliventrær som du ikke har plantet. Når du så har spist og er blitt mett, 12 vokt deg da så du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. 5. Mos 6:1-13
Misjonsbefalingen – dåpsbefalingen: Matt 28:
18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Matt 28:18-20
Dette er sagt med alvor og omsorg til Guds folk. Vi står ansvarlig overfor Gud når det gjelder hvordan vi oppdrar egne barn og etterkommere. Foreldreansvaret, kaller vi det. Tas dette på alvor av kristne foreldre i dag?
Foreldreretten er en viktig samfunnsrettighet.
Fra FNs verdenserklæring om menneskerettigheter:
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Artikkel 18
Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få. Artikkel 26.3
Foreldre skal forholde seg til både foreldrerett og foreldreansvar.
Den offentlige skolen frem til 1969
Vi som er besteforeldregenerasjonen i dag fikk vår grunnopplæring i en skole med en kristen formålsparagraf, og denne skolen var tillagt ansvaret for kirkens dåpsopplæring.
Hele undervisningen og skoledagen var utformet etter dette oppdraget. Lærerne var seg bevisst et yrkeskall, og selv om de ikke personlig bekjente seg som kristne, så utøvet de sin lærergjerning med stor respekt for det kristne innholdet i skolen. Våre foreldre ga fra seg ansvaret for trosopplæringen til skolen, de fikk den offentlige skolen til å ivareta sitt ansvar når det gjaldt «Bibelens opplæringslov».
Alle elever, døpte som udøpte, fikk den samme opplæringen, og vi ble som folk formet etter evangelisk luthersk kristendomsforståelse. Dette har preget norsk kulturliv gjennom historien vår helt til nyere tid. Vi var et folk med en majoritet som forholdt seg til Bibelens virkelighetsforståelse.
Læreplanendringer
I 1969 fikk vi ny læreplan for grunnskolen. Her ble dåpsopplæringen tatt ut av læreplanen. Mønsterplan for grunnskolen kom i 1974, og denne ble revidert i 1987. Her ble det lagt stor vekt på skolens verdiforankring. «Det elevene lærer i faget skal være grunnlag for deres tro og rettesnor for deres liv.» Kristen tro og tanke kunne fremdeles betraktes som et felles folke-eie. Så kom ny læreplan i 1997, og i 2006 fikk vi den gjeldende læreplanen Kunnskapsløftet, K06.
For hver ny læreplan er kristendommen sin særstilling i norsk skole blitt nedtonet til vi i dag har en skole som skal være likeverdig når det gjelder formidling av religion. Denne nedtoningen av kristendomsfaget i den offentlige skolen også fått betydning for undervisningen i andre fag ved at Guds-dimensjonen er tatt ut.
Samfunnsendringer
Det er skjedd store endringer i det norske samfunnet de siste ti-årene. Vi har gått fra å ha en enhetskultur med kristendommen som en dominerende majoritet til en pluralistisk (mangfoldig) kultur med en marginalisert bibel- og bekjennelsesfundamentert kristendomsforståelse. Med innvandringen og de mange religioners tilstedeværelse i vårt land, er det store mangfoldet blitt en realitet.
De offentlige skolene har i dag i praksis et pluralistisk grunnlag for sin virksomhet, selv om læreplanen favoriserer den kristne kulturarven vår. Det er nok riktig å forholde seg til pluralismen i et demokratisk samfunn med voksne aktører, men som grunnlag for oppdragelse er den ubrukelig. Pluralismen krever at en ikke tar stilling til noe, for ett valg utelukker ikke et annet.
Konsekvenser
Verdier blir formidlet som relative. Hvert barn har rett til å bli respektert for hva som er rett for dem ut fra sin bakgrunn. Slik må det være i et demokrati. Men da forholder vi oss til en relativisme. Det finnes ingen objektiv sannhet i relativismen. Hva som er sant er avhengig av hvilken sammenheng du tilhører. Å forkynne at vi har funnet Jesus som er Veien, Sannheten og Livet, er i denne sammenhengen i beste forstand sosial umodenhet. Barna blir altså opplært, dannet, i en relativistisk ideologi.
I forlengelsen av relativismen oppstår agnostisismen som sier at en kan ikke vite om det finnes en Gud. Agnostisisme er en mer intellektuelt ærlig form for ateisme, sies det. Ateisme hevder at Gud ikke eksisterer. Som en logisk slutning kan vi i forlengelsen av dette si at opplæringen i offentlig grunnskole i dag bygger på en ateistisk ideologi. Denne ideologien gjennomsyrer skolehverdagen og fører barna gradvis mot relativisme både på det etiske og det religiøse området.
Når samvittigheten ikke er forpliktet på en autoritet, en hellig Gud, da svekkes det etiske og moralske fundamentet. Ateisme og relativisme er slik sett uegnet som dannelsesgrunnlag for barn og unge.
Det faktum at skolen har den grunnleggende dannelsesfunksjonen for barna våre, gjør det nødvendig for foreldrene å velge grunnlag og retning for denne vesentlige prosessen. Det er her den kristne grunnskolen har sin store berettigelse og oppdrag. Men en nysatsing på kristne skoler krever nytenkning. Dersom foreldrene ønsker at skolen fremdeles skal bidra i trosopplæringen, så må det etableres flere kristne skoler på barnetrinnet. Ungdomstrinnet, – 8. – 10. klasse er for sent!
Utviklingen aksellererer, endringen i den offentlige skolen representerer en vesentlig avgrensing av kristen påvirkning i det offentlige rom, og dette påvirker ikke bare trosopplæringen, men også samfunns- og kulturlivet påvirkes på en slik måte at kristenarven vår gradvis forvitrer, – ja, det går raskere enn vi skulle trodd.
Kristenfolket må våkne og ta på alvor det ansvar det har for sine barn.
Å affinde sig med pluralismen er åndelig dovenskab! Sitat K.E. Løgstrup.
Vi trenger kristne grunnskoler som aldri før!
