I en serie på fem andakter kommer vi denne uka til å få et innblikk i Ruts bok. Hver dag kommer en ny tekst, og på lørdag har man hele serien.
Del 1: Noomis motgang og håp
Del 2: Ruts hengivenhet
Del 4: Ruts forbilledlige frimodighet
Del 5: Noomis tilflukt sviktet ikke
I Ruts bok står det ikke noe om at Gud griper direkte inn, men som en rød tråd gjennom de 85 versene ser vi hvordan han leder Rut og Noomi til en fremtid med håp. Av det som kan synes som en tilfeldighet, men som snarere er en «gud-feldighet», begynner Rut å arbeide med å plukke aks på åkeren til en mann ved navn Boas. Gjennom hele GT tror jeg ikke det finnes noen som så sterkt er et forbilde på Jesus som nettopp denne mannen.
Boas legger merke til denne fremmede kvinnen som arbeider på markene hans. Han ser henne, kaller på henne, tiltaler henne som «datter», sier at hun skal arbeide under hans beskyttelse, gir henne mat og vann og setter trygge grenser for hennes arbeidsforhold.
Det virker nesten som om dette blir for mye for Rut som ikke kan forstå hvorfor han er så godhjertet mot en fremmed. Boas svar er vidunderlig:
…Måtte du få fullt vederlag fra Herren, Israels Gud, når du nå er kommet for å søke ly under hans vinger. Rut 2:12
Kanskje bruker Boas bildet av en hønemor som samler sine unger under sine vinger når hun aner fare, men det kan også være et annet bilde han sikter til.
På toppen av paktskisten lå lokket som var kalt nådestolen. Den var helt i gull, og på den var det to kjeruber som ærbødig bøyde sine hoder nedover og dekket sine vinger over lokket. Det var på dette lokket ypperstepresten en gang i året gikk inn og øste offerblodet til soning for folkets synd. Når Gud i det høye så ned på paktsarken og steintavlene som lå oppi, så han ikke loven, men kun blodet som dekket hele nådestolen. Der var det i sannhet godt å være, ved nådestolen, dekket av blodet, under Guds vinger!
Jeg tilflukt hos Jesus har funnet, en tilflukt i glede og sorg. For meg har han kjempet og vunnet, forsoningen er nå min borg. Der finner jeg redning i nøden, hvor ille det har gått. Ja, hvile og trygghet i døden, for straffen har Jesus utstått. Anders Nilson
